Den andre fortapte sønn
Ingen av oss blir mindre verdsatt eller elsket av Gud enn andre. Jeg bærer vitnesbyrd om at han elsker hver enkelt av oss – med vår usikkerhet, engstelse, selvbilde og alt.
Blant de mest minneverdige lignelser som Frelseren fortalte, er historien om en tåpelig, yngre bror som gikk til sin far, ba om sin del av boet og forlot hjemmet for å sløse bort arven i ”et utsvevende liv”.1 Pengene og vennene forsvant fortere enn han hadde trodd var mulig – det gjør de alltid – og en fryktelig regnskapets dag kom deretter – det gjør den alltid. Det gikk nedover med ham, og han ble satt til å gjete svin, så ribbet for penger og verdighet at han ”ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt”. Men han fikk ikke engang denne trøsten.
Så sier Skriften så oppmuntrende: ”Da kom han til seg selv.” Han bestemte seg for å finne veien hjem og håpet å bli mottatt i det minste som en tjener i farens hus. Det betagende bilde av denne guttens ivrige, trofaste far som løp ham i møte og overøste ham med kyss, er en av de mest gripende og ømme scener i hele Den hellige skrift. Den forteller alle Guds barn, enten de er opprørske eller noe annet, hvor høyt Gud ønsker oss tilbake i sine beskyttende armer.
Men når vi blir fengslet av denne yngste sønnens historie, kan vi overse beretningen om en eldre sønn hvis vi ikke er påpasselige, for åpningsordene i Frelserens beretning lyder: ”En mann hadde to sønner” – og han kunne ha tilføyd: ”Begge hadde gått seg vill og trengte å komme hjem.”
Den yngste sønnen har kommet tilbake, en kappe er lagt over hans skuldre og en ring er satt på hans finger da den eldste sønnen kommer inn i historien. Han har vært pliktoppfyllende og arbeidet lojalt ute på marken, og nå kommer han hjem. Beskrivelsen av parallelle reiser hjem, om enn fra svært forskjellige kanter, er sentral i denne historien.
Idet han nærmer seg huset, hører han musikk og latter.
”Han kalte til seg en av tjenerne [legg merke til at han har tjenere] og spurte hva dette kunne være.
[Tjeneren] sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.
Da ble [den eldste broren] harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.”
Dere kjenner til samtalen de så hadde. Denne farens sorg over et opprørsk barn som hadde reist hjemmefra og veltet seg sammen med svin, blir nå helt sikkert forsterket når han innser at denne eldre, klokere broren, den yngre brorens barndomshelt, slik eldre brødre alltid er, er sint fordi hans bror har kommet hjem.
Nei. Jeg korrigerer meg selv. Denne sønnen er sint, men ikke så mye fordi den andre har kommet hjem. Han er sint fordi hans foreldre er så glade for det. Denne pliktoppfyllende sønn – han er herlig pliktoppfyllende – føler seg ikke verdsatt og synes kanskje mer enn bare litt synd på seg selv, og glemmer et øyeblikk at han aldri har måttet oppleve elendighet eller fortvilelse, frykt eller avsky for seg selv. Han glemmer et øyeblikk at hver kalv på gården allerede er hans, og det er også alle kappene i skapet og alle ringene i skuffen. Han glemmer et øyeblikk at hans trofasthet alltid har blitt og alltid vil bli belønnet.
Nei, han som praktisk talt har alt og som med sitt iherdige, gode arbeid har fortjent det, mangler den ene tingen som kunne gjøre ham til den Herrens fullkomne mann han nesten er. Det gjenstår for ham å få den medfølelse og barmhjertighet, det nestekjærlige perspektiv som skal til for å se at det ikke er noen rival som kommer tilbake. Det er hans bror. Som hans far tryglet ham om å forstå, er dette en som var død og nå er blitt levende. Det er en som var tapt og nå er funnet.
Ganske visst hadde denne yngste broren vært fange, en fange av synd, dumhet og en svinesti. Men den eldste broren lever også i et slags fangenskap. Hittil har han ikke vært i stand til å bryte ut av sitt eget fengsel. Han plages av sjalusiens grønnøyde monster.2 Han føler at hans far tar ham for gitt og at hans bror berøver ham hans rett, mens ingen av delene er tilfelle. Han er blitt offer for en innbilt krenkelse. Slik er han lik Tantalos i gresk mytologi – han står opp til haken i vann, men er likevel tørst. En som hittil formodentlig har vært svært tilfreds med livet og sine gode omstendigheter, føler seg plutselig svært ulykkelig ganske enkelt fordi det også har gått en annen godt.
Hvem er det som så listig hvisker i vårt øre at en gave som en annen har fått, på et eller annet vis gjør våre velsignelser mindre? Hvem får oss til å føle at hvis Gud smiler til en annen, må han sikkert skule til oss? Både du og jeg vet hvem som gjør dette – det er all løgns far.3 Det er Lucifer, vår felles fiende, hvis rop gjennom tidens korridorer er uendelig og gjelder enhver: ”Gi meg … din ære.”4
Det har blitt sagt at misunnelse er den synden som ingen lett vil innrømme. Men hvor utbredt denne tendensen kan være, kommer til uttrykk i et gammelt dansk ordspråk: ”Hvis misunnelse var en feber, ville hele verden vært syk.” Presten i Chaucers Canterbury Tales beklager den fordi den er så vidtrekkende. Den kan bli krenket over alt, også enhver dyd og ethvert talent, og den kan bli støtt av alt, også enhver godhet og glede.5 Når andre ser ut til å vokse seg større i våre øyne, tror vi at vi derfor må bli mindre. Så dessverre oppfører vi oss av og til slik.
Hvordan kan dette skje, spesielt når vi så sterkt ønsker at det ikke skulle være slik? Jeg tror at en av grunnene er at vi hver dag ser en eller annen slags fristelse som sier oss at det vi har, ikke er nok. En eller annen eller noe sier oss alltid at vi må bli penere eller rikere, få mer ros eller bli mer beundret enn det vi selv mener er tilfellet. Vi får høre at vi ikke har samlet oss nok eiendeler og heller ikke vært på mange nok morsomme steder. Vi bombarderes med budskapet om at vi er blitt veid på vektskålen og funnet for lette etter verdens målestokk.6 Enkelte dager er det som om vi har blitt lukket inne i et kammers i en stor og rommelig bygning, hvor det eneste som vises på TV, er en endeløs såpeopera med tittelen ”Tom innbilning”.7
Men Gud arbeider ikke slik. Faren i denne historien frister ikke sine barn. Han måler dem ikke nådeløst mot deres neste. Han sammenligner dem ikke engang med hverandre. Hans medfølelse med den ene krever ikke at han trekker tilbake eller nekter den andre sin kjærlighet. Han er guddommelig generøs overfor begge disse sønnene. Han viser begge sine barn stor kjærlighet. Jeg tror Gud føler slik for oss som min kjære hustru Pat føler overfor min sang. Hun er en svært dyktig musiker, litt av et musikalsk geni, men jeg kunne ikke engang holdt en tone med fluepapir. Og likevel vet jeg at hun elsker meg på en svært spesiell måte når jeg prøver å synge. Jeg vet det fordi jeg kan se det i hennes øyne. De er kjærlighetens øyne.
En iakttaker har skrevet: ”I en verden som konstant sammenligner mennesker og rangerer dem som mer eller mindre intelligente, mer eller mindre tiltrekkende, mer eller mindre fremgangsrike, er det ikke lett å virkelig tro på en [guddommelig] kjærlighet som ikke gjør det samme. Når jeg hører at en annen blir rost,” sier han, ”er det vanskelig å unngå å tenke på meg selv som mindre rosverdig. Når jeg leser om andre menneskers godhet og vennlighet, er det vanskelig ikke å lure på om jeg selv er like god og snill som dem. Og når jeg ser troféer, utmerkelser og premier bli utdelt til spesielle personer, kan jeg ikke unngå å spørre meg selv hvorfor dette ikke har hendt meg.”8 Hvis vi ikke står imot, kan vi se hvordan denne tendensen som blir så forherliget av verden, til slutt gjør at vi får et bittert, uverdig syn på Gud og et fryktelig ødeleggende syn på oss selv.
De fleste ”du skal ikke”-budene er ment å hindre oss i å skade andre, men jeg er overbevist om at budet om ikke å begjære er ment å hindre oss i å skade oss selv.
Hvordan kan vi overvinne en slik tendens som er så vanlig hos nesten alle? Noe vi kan gjøre er å gjøre som disse to sønnene og begynne på veien tilbake til Faderen. Det skulle vi gjøre med så stor hast og ydmykhet vi kan oppby. På veien kan vi telle våre mange velsignelser, og vi kan glede oss over det andre oppnår. Det beste vi kan gjøre, er å tjene andre, den beste mosjon for hjertet som noen gang er foreskrevet. Men alt dette er ikke nok. Når vi har gått oss bort, kan vi ”komme til oss selv”, men vi er kanskje ikke alltid i stand til å ”finne oss selv”, vi kan ikke ”frelse oss selv”, ikke i all evighet. Bare Faderen og hans enbårne Sønn kan gjøre det. Frelse finnes kun i dem. Derfor ber vi om at de vil hjelpe oss, at de vil ”komme ut” og møte oss og omfavne oss og føre oss inn til festen de har forberedt.
De vil gjøre dette! Skriftene er fulle av løftet om at Guds nåde er tilstrekkelig.9 Dette er en arena hvor ingen må kjempe eller konkurrere. Nephi erklærer at Herren ”elsker [hele] verden” og har gitt frelsen fritt.
”Har [han] befalt noen at de ikke skulle ta del i hans godhet?” spør Nephi. Nei! ”Alle … har dette privilegium, den ene så vel som den andre, ingen forbys den [fra hans hånd].”
”Kom til meg, alle jordens ender,” trygler Han, kjøp melk uten penger og honning uten betaling.10 Alle har dette privilegium, den ene så vel som den andre. Vandre fredsommelig. Vandre tillitsfullt. Vandre uten frykt og uten misunnelse. Vær alltid forsikret om vår himmelske Faders rike gaver til deg.
Når vi gjør dette, kan vi hjelpe andre, nedkalle velsignelser over dem mens de ber oppriktig for oss. Vi kan glede oss over ethvert talent og enhver evne, hvor de enn finnes, og slik gjøre livet her mer som det vil være i himmelen.
Det vil hjelpe oss til alltid å huske Paulus’ kortfattede prioritering av dyder: ”Nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”11 Han minner oss om at vi alle er en del av Kristi legeme, og at alle lemmer, enten de er pene eller svake, blir verdsatt, er nødvendige og viktige. Vi føler hvor inderlig hans bønn er om at det ikke skal være ”splittelse i legemet, men lemmene ha samme omsorg for hverandre. [Når] ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og [når] ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med …”12 Dette uforlignelige rådet hjelper oss å huske at ordet generøsitet har samme opprinnelse som ordet genealogi. Begge kommer fra det latinske genus, som betyr av samme fødsel eller slag, samme familie eller kjønn.13 Vi vil alltid finne det lettere å være generøs når vi husker at den personen som blir begunstiget, virkelig er en av våre egne.
Brødre og søstre, jeg bærer vitnesbyrd om at ingen av oss blir mindre verdsatt eller elsket av Gud enn andre. Jeg bærer vitnesbyrd om at han elsker hver enkelt av oss – med vår usikkerhet, engstelse, selvbilde og alt. Han måler ikke våre talenter eller vårt utseende, vårt yrke eller våre eiendeler. Han roper oppmuntrende til enhver som løper, og roper at løpet går imot synd, vi løper ikke imot hverandre. Jeg vet at hvis vi er trofaste, venter en fullkomment tilpasset rettferdighetens kjortel på enhver,14 ”kjortler [som er] gjort … hvite i Lammets blod”.15 Måtte vi oppmuntre hverandre i våre anstrengelser for å vinne den prisen, er min inderlige bønn i Jesu Kristi navn, amen.