Kirken går fremover
Ingen annen kirke som har oppstått på amerikansk jord, har vokst så raskt og heller ikke fått så stor utbredelse … Det er et fenomen uten sidestykke.
Mine kjære brødre og søstre, det er godt å se dere igjen til en stor verdenskonferanse i Kirken.
I dag for 172 år siden var Joseph Smith og hans medarbeidere samlet i det uanselige tømmerhuset på Peter Whitmers gård i den fredelige landsbyen Fayette i New York for å organisere Kristi kirke.
Fra denne beskjedne begynnelsen har noe virkelig bemerkelsesverdig utviklet seg. Dette verk har hatt en strålende historie. Vårt folk har utholdt lidelser av alle slag. De har ofret ubeskrivelig meget. De har nedlagt et utrolig, enormt arbeid. Men ut av denne hete smeltedigelen har det kommet noe strålende. I dag står vi på toppen av alt som er oppnådd, og skuer utover.
Fra de opprinnelige seks medlemmene har vi vokst til en enorm kirkefamilie, over 11 millioner. Fra den fredelige landsbyen har det vokst frem en bevegelse som i dag er spredt over ca. 160 nasjoner på jorden. Den har blitt den 5. største kirke i USA. Hvilken bemerkelsesverdig utvikling. Vi har flere medlemmer utenfor dette landet enn i det. Også det er bemerkelsesverdig. Ingen annen kirke som har oppstått på amerikansk jord, har vokst så raskt og heller ikke fått så stor utbredelse. I dens store favn er det medlemmer fra mange nasjoner som taler mange språk. Det er et fenomen uten sidestykke. Etter hvert som dens histories billedvev har foldet seg ut, har den avdekket et vakkert mønster. Det kommer til uttrykk i livet til et lykkelig og storslagent folk. Det bebuder fantastiske ting som ennå skal skje.
Da vårt folk først kom til denne dalen for 155 år siden, så de i en profetisk visjon en strålende fremtid. Men av og til undrer jeg om de virkelig fattet storheten av denne drømmen etter hvert som den ville gå i oppfyllelse.
Kirkens hovedkvarter er i denne byen som nylig har vært vertskap for de 19. olympiske vinterleker. Vi tok en veloverveiet beslutning om at vi ikke ville bruke dette som tid og sted for å proselyttere, men vi var sikre på at denne betydningsfulle begivenheten ville få stor betydning for Kirken. De store bygningene vi har her – templet, tabernaklet, dette praktfulle konferansesenteret, Joseph Smith Memorial Building, slektshistoriske fasiliteter, Kirkens administrasjonsbygning, Kirkens kontorbygning, vårt velferdssenter, i tillegg til alle møtehusene i denne dalen, kunne ikke stå ubemerket av folk som ruslet i gatene i denne byen og nabobyene. Som Mike Wallace en gang sa til meg: ”Disse byggverkene betegner noe solid.”
Og utover dette hadde vi fullstendig tillit til våre folk, mange tusen av dem, som skulle arbeide som frivillige under dette store arrangementet. De ville være pålitelige, de ville være hyggelige, de ville være kunnskapsrike, de ville være imøtekommende. Den unike og særegne kapasiteten vårt folk har til å snakke alle verdens språk, ville vise seg å være et enormt aktiva som overgår alt man kan finne andre steder.
Ja, alt gikk som det skulle. Besøkende kom i hundretusen-tall, noen skeptiske og nølende med gamle og feilaktige oppfatninger. De kom med følelsen av å kunne havne i en uønsket situasjon på grunn av religiøse fanatikere. Men de fant noe de aldri hadde forventet. De så ikke bare de vakre omgivelsene i området med praktfulle fjell og daler, de opplevde ikke bare den fine ånden i de internasjonale lekene på sitt beste, men de fant skjønnhet i denne byen. De fant verter som var høflige og imøtekommende og ivrige etter å hjelpe dem. Jeg ønsker ikke å antyde at slik gjestfrihet bare ble vist av vårt folk. Samfunnet som helhet sto samlet i et fantastisk uttrykk for gjestfrihet. Men ut av alt dette kom det noe stort for denne kirke. Representanter for media, som ofte utgjør en tøff og hard gruppe, ga med få unntak både rosende og nøyaktige beskrivelser av den unike kulturen her, om folket de møtte og hadde med å gjøre, om gjestfriheten de opplevde.
Fjernsynet bragte bilder til milliarder av mennesker over hele jorden. Aviser og tidsskrifter bragte historie etter historie.
Tusener på titusener vandret rundt på Tempelplassen, beundret det majestetiske Herrens hus, satt i Tabernaklet og lyttet til korets uforlignelige sang. Ytterligere tusener fylte dette store konferansesenteret for å se en praktfull oppsetning om Kirken og dens verdensomspennende misjon. Andre tusener besøkte Slektshistorisk senter. Media hadde tilhold i Joseph Smith Memorial Building. Vi ble intervjuet for fjernsyn, radio og presse av korrespondenter fra mange steder i dette landet og fra hele verden. Jeg ble fortalt at bare i den tyske presse har det stått nærmere 4000 artikler om Kirken.
Georgie Anne Geyer, en kjent skribent i mange aviser, skrev: ”Hvordan i all verden kunne en overveiende mormon-delstat begå noe så dristig som å stille som vertskap for en internasjonal samling av celebriteter? Ville verden med glede komme til en delstat hvis fremste religion ber medlemmene avholde seg fra alkohol, tobakk og til og med koffein – tre absolutter under internasjonale konferanser?”
Videre siterte hun Raymond T. Grant, kunstnerisk leder for den olympiske kunstfestivalen. Han omtalte åpningsseremonien og sa: ”’Du vet, 98 prosent av hele rollebesetningen var frivillige, og det er enormt. Faktum er at de fleste ikke ble betalt i det hele tatt. Dette er helt ekstraordinært, og jeg vil knytte dette direkte til de siste-dagers- helliges kultur. Som katolikk fra New York fant jeg det interessant at Brigham Young, grunnleggeren av de siste-dagers-helliges bosetning i Utah, bygget et teater før noe annet.’
Han fortsatte med noen tall: Delstaten har seks danseensembler. Det selges flere pianoer og harper i Utah enn noe annet sted i USA. Tabernakelkoret har [360] medlemmer, og den eldste Steinway-forhandleren i Utah … begynte så tidlig som i 1862. I Utah er forbruket pr. student blant de laveste – men likevel har de de beste testresultatene. ’Det har vært fascinerende å hente impulser fra denne kulturen.’”
Georgie Anne Geyer konkluderer artikkelen slik: ”Den er simpelthen en sammensmeltning av seriøs og rettskaffen religion, familier som oppmuntrer til og insisterer på å frembringe kultur på høyeste nivå side om side med den beste moderne teknologi, og av alminnelig fornuftig organisering og styresett. Kort sagt, en moderne blanding av det gamle Amerika.” (”Salt Lake City og delstaten Utah åpenbarer seg til verden”, Salt Lake Tribune, 15. feb. 2002, A 15.)
Hvis det hadde vært tid til det, kunne jeg sitert mange av verdens erfarne journalister som skrev svært rosende.
Var noe negativt? Selvsagt. Men det var minimalt. Vi hadde private samtaler med presidenter for nasjoner, med ambassadører, næringslivsledere og andre.
I 1849, to år etter at vårt folk kom hit for første gang og etter at det var oppdaget gull i California, var mange motløse. De hadde slitt for å livnære seg av den magre jorden. Gresshopper hadde spist avlingene deres. Vintrene var kalde. Mange tenkte de ville dra til California og bli rike. President Young sto frem og oppfordret dem til å bli, og lovet at ”Gud vil gjøre klimaet mildere, og vi skal bygge en by og et tempel til den høyeste Gud på dette stedet. Vi vil utvide våre bosetninger mot øst og vest, mot nord og syd, og vi vil bygge byer og landsbyer i hundretall, og tusener av hellige skal samles inn fra jordens nasjoner. Dette skal bli nasjonenes store allfarvei. Konger og keisere og jordens edle og vise vil besøke oss her.” (Læresetninger fra Kirkens presidenter: Brigham Young, s. 209.)
Vi har vært vitne til oppfyllelsen av denne profetien nå den siste tiden. Det er unødvendig å si at jeg er lykkelig over det som har skjedd. Disse besøkende fikk oppleve den særegne kulturen i dette samfunnet. Vi tror at den er verd å bevare. Jeg berømmer og takker vårt folk som deltok i så stort antall og så generøst, og jeg berømmer og takker alle andre som arbeidet sammen for å gjøre det til en praktfull og bemerkelsesverdig begivenhet.
Nå ønsker jeg å snakke litt raskt om et par andre saker.
Da jeg omtalte Brigham Young, ble jeg minnet om det vedvarende utdannelsesfond som vi har opprettet. Det er bare et år siden jeg først snakket om det på generalkonferansen. Bidragene fra generøse siste-dagers-hellige har strømmet inn og sikret at fondet nå står på solid grunn. Vi vil ennå trenge mer, men det er allerede fastslått at dette tiltaket høster enorm velvilje. Unge menn og kvinner i underprivilegerte områder av verden, unge menn og kvinner som overveiende er hjemvendte misjonærer, vil være i stand til å få en god utdannelse som vil løfte dem ut av det fattigdommens dødvanne som deres forfedre har strevet i gjennom generasjoner. De vil gifte seg og komme videre ved hjelp av ferdigheter som setter dem i stand til å tjene bra og finne sin plass i samfunnet, hvor de kan bidra betydelig. De vil også vokse i Kirken, fylle ansvarsfulle stillinger og oppdra familier som vil fortsette i tro.
Jeg har bare tid til å lese ett vitnesbyrd. Det kommer fra en ung mann som har blitt velsignet ved dette programmet.
Han sier: ”Det føles så godt ikke lenger bare å måtte drømme om en utdannelse og en fremtid. Herren har ryddet veien, og jeg er i gang!
Jeg går nå på en god teknisk skole i vårt land, der jeg studerer datateknikk … Ved å gå på skole oppdager jeg hvilke evner jeg har. Den selvdisiplin jeg utviklet på misjon, hjelper meg å klare dette. Aldri har en ung mann følt seg mer velsignet enn jeg gjør. Fondet har styrket min tro på vår Herre Jesus Kristus. Nå mer enn noensinne føler jeg hvilket ansvar evangeliet legger på meg med hensyn til å forberede meg til å bli et bedre medlem, en bedre leder og en bedre far …
Min kjære mor, som har ofret så mye, blir så beveget at hun gråter når hun ber aftenbønn – av takknemlighet til Herren …
Nå ser jeg for meg at byen min blir velsignet på grunn av meg. Jeg ser for meg at Kirken får ledere med økonomisk stabilitet som kan støtte Herrens verk av hele sitt hjerte og sinn og sin styrke. Jeg ser Kirken gå fremover. Jeg ser frem til å etablere min egen familie og lære dem at vi kan bli selvhjulpne. Derfor må jeg fullføre min utdannelse. Deretter vil jeg tilbakebetale lånet raskt for å hjelpe mine medmennesker … Jeg er takknemlig for Frelserens barmhjertighet. Han styrker oss virkelig med sin kjærlighet.”
Og slik kunne jeg fortsette, mine brødre og søstre. Idet dette verk spres utover jorden, hjelper vi nå ca. 2400 unge. Andre vil bli velsignet.
Måtte Herren velsigne dere, og hver enkelt av oss, når vi fryder oss over anledningen til å ta del i denne store sak i denne fantastiske tid av Herrens verk, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.