Rikets fredelige anliggender

Eldste M. Russell Ballard

I De tolv apostlers quorum

Fred – virkelig fred, en fred som gjennomtrenger hele din sjel – kommer bare i og ved tro på vår Herre Jesus Kristus.

Brødre og søstre, la meg på vegne av oss alle også få takke Hjelpeforeningens presidentskap og deres utvalg som har tjent oss så bra og som nettopp er avløst.

Nok en gang nærmer vi oss slutten på en oppløftende og inspirerende generalkonferanse. Jeg føler alltid at jeg får slik energi og blir så opplyst disse herlige dagene med undervisning og vitnesbyrd. Jeg vet at de fleste av dere føler det på samme måte. Kanskje det vi føler under konferanser, kan sammenlignes med det Frelserens første disipler opplevde da de fulgte ham fra sted til sted for å høre ham forkynne sitt evangeliums glade budskap.

På mange måter var dette en nedslående tid for Israels barn. De slet hardt under Romerrikets herredømme og lengtet etter frihet og fred. De ventet på Messias, de var sikre på at han ville komme for å befri dem fra fysisk og politisk undertrykkelse. Og noen tok imot Frelserens evangelium om lykke og fred, selv om de ennå ikke fullt ut verdsatte alle dets åndelige betydninger.

En spesiell dag tidlig i Herrens jordiske virke fulgte en stor folkemengde ham til Galileasjøen og stimlet sammen rundt ham på bredden, ”så han steg ut i en båt og satt i den ute på sjøen. Hele folkemengden var der på land ved sjøen. Han lærte dem mye i lignelser” (Markus 4:1–2).

Det ble forkynt store og vidunderlige ting den dagen, også lignelsen om såmannen (se Markus 4:3–20). På slutten av en hel dag med undervisning foreslo Herren for sine disipler at de skulle sette over til den andre siden av Galileasjøen.

Mens de seilte ut den kvelden, ”da kom det en voldsom kastevind, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles.

Men han selv lå og sov på en pute bak i båten. De vekker ham og sier til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?

Da reiste han seg, og han truet vinden og sa til sjøen: Ti, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikk stille” (Markus 4:37–39).

Kan dere forestille dere hva apostlene må ha tenkt da de så de voldsomme elementene – vinden, regnet og havet – adlyde deres Mesters rolige befaling? Selv om de bare ganske nylig var blitt kalt til det hellige apostelembedet, kjente de ham, elsket ham og trodde på ham. De hadde forlatt sitt arbeid og sine familier for å følge ham. En relativt kort tid hadde de hørt ham forkynne utrolige ting, og de hadde sett ham utføre mektige undere. Men dette lå over deres fatteevne, og ansiktsuttrykkene deres må ha vist det.

”Så sa han til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?

De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?” (Markus 4:40–41).

I turbulente og noen ganger skremmende situasjoner slår Frelserens løfte om uendelig og evig fred ned med spesiell styrke i oss, akkurat som hans evne til å stille de voldsomme bølgene måtte ha hatt sterk virkning på dem som var med ham på Galileasjøen den stormfulle kvelden for lenge siden.

På samme måte som de som levde på den tiden han virket på jorden, er det noen blant oss som søker fysisk fred og velstand som tegn på Frelserens mirakuløse makt. Noen ganger forstår vi ikke at den evige fred som Jesus lover oss, er en indre fred, fremkalt av tro, forankret i vitnesbyrd, styrket av kjærlighet og uttrykt ved stadig lydighet og omvendelse. Det er en fred i sinnet som påvirker hjerte og sjel. Hvis man virkelig kjenner til og erfarer slik indre fred, da nærer man ikke frykt for verdens disharmoni og splid. Man føler dypt i sitt indre at alt er vel med hensyn til det som virkelig teller.

Som president Hinckley forklarte brødrene i går kveld, fins det ingen fred i synd. Man kan oppleve velvære, popularitet, berømmelse og til og med velstand, men det gir ingen fred. ”Ugudelighet har aldri vært lykke” (Alma 41:10). Man kan ikke ha fred hvis man lever et liv som ikke er i harmoni med åpenbart sannhet. Man har ingen fred når man har en dårlig eller stridig ånd. Man finner ikke fred i vulgaritet, løsaktighet eller lemfeldighet. Det fins ingen fred i å være avhengig av narkotika, alkohol eller pornografi. Det gir ikke fred å begå overgrep mot andre på noen som helst måte, enten det er følelsesmessig, fysisk eller seksuelt, for de som begår overgrep, vil være i psykisk og åndelig opprør inntil de kommer til Kristus i all ydmykhet og søker tilgivelse etter fullstendig omvendelse.

Jeg tror at alle på et eller annet tidspunkt lengter etter ”Guds fred, som overgår all forstand” (Filip. 4:7), at fred til våre urolige hjerter bare kommer til oss når vi følger Kristi lys, som er ”gitt til alle mennesker for at de skal skjelne godt fra ondt” (Moroni 7:16), for det leder oss til omvendelse fra synder og til å søke tilgivelse. Vi hungrer alle etter å kjenne ”rikets fredelige anliggender” (L&p 36:2) og etter å smake ”rettferds frukt” som ”blir sådd i fred hos dem som stifter fred” (Jakobs brev 3:18). I ethvert hjem, nabolag og samfunn burde vi tilstrebe fred, og aldri være med på å skape strid eller splid.

Gjennom hele Skriftens historie har Herren lovet fred til dem som følger ham. Salmisten skrev: ”Herren skal gi sitt folk kraft. Herren skal velsigne sitt folk med fred” (Salme 29:11). Jesaja refererte til Frelseren som ”Fredsfyrste” (Jesaja 9:6). Og Nephi forutså tiden blant sine etterkommere da ”rettferdighetens Sønn skal åpenbare seg for dem, han skal helbrede dem, og de skal ha fred med ham” (2. Nephi 26:9).

Bare timer før han skulle ta fatt på den strålende, men fryktelige forsoningsprosessen, ga vår Herre Jesus Kristus dette betydningsfulle løftet til sine apostler: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere” (Joh. 14:27).

Lovet han sine kjære følgesvenner den slags fred som verden kjenner – trygghet, sikkerhet og fravær av strid og uro? Den historiske opptegnelsen sier noe annet. De opprinnelige apostlene opplevde mye prøvelse og forfølgelse gjennom hele resten av sitt liv, og det var trolig derfor Herren tilføyde denne forklaringen til sitt løfte: ”Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Joh. 14:27).

”Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg,” fortsatte han. ”I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Joh. 16:33, uthevelse tilføyet).

Fred – virkelig fred, en fred som gjennomtrenger hele din sjel – kommer bare i og ved tro på vår Herre Jesus Kristus. Når man innser denne dyrebare sannheten og evangeliets prinsipper blir forstått og anvendt, vil vår himmelske Faders barn føle stor fred i hjerte og sinn. Frelseren sa gjennom Joseph Smith: ”Den som gjør rettferdige gjerninger, skal få sin lønn, ja, endog fred i denne verden, og evig liv i den tilkommende” (L&p 59:23).

Noen ganger er det forunderlig å se hvilket utslag slik fred kan ha på folk som aksepterer den. Mens jeg presiderte over Canada Toronto misjon for mange år siden, begynte våre misjonærer å undervise en familie som var i åndelig mørke. De var fattige og uten utdannelse, og deres utseende fortalte at de ikke brydde seg om eller var opptatt av vanlig hygiene og stell. Men de var gode, hederlige mennesker – blant de ærlige av hjerte som vi alltid ber om at våre misjonærer må finne – og de viste åndelig respons da de for første gang i sitt liv følte den fred som evangeliet tilbyr.

Da vi fikk vite at de skulle bli døpt, kom søster Ballard og jeg til dåpsmøtet. Jeg sto tilfeldigvis ved siden av wardets biskop da familien ankom. I all ærlighet må jeg si at de var litt av et syn. De var ustelte, skitne og lurvete. Fordi biskopen hadde vært utenbys en tid, hadde han ikke truffet de nyeste medlemmene av wardet, så dette førsteinntrykket var, for å si det mildt, ikke særlig godt. Da de gikk, formelig følte jeg at han var nokså mo i knærne.

Jeg la armen om denne fine biskopen for å støtte ham – fysisk så vel som åndelig. Jeg følte meg tilskyndet til å si: ”Biskop, er ikke dette flott? Vi vil gjøre dem til gode siste-dagers-hellige!”

Han så på meg og smilte. Jeg vet ikke om han smilte fordi han var enig med meg, eller om han tenkte at jeg nok bare var enda en overentusiastisk misjonær.

Dåpsmøtet gikk sin gang, og familien ble døpt. Neste dag bestemte vi oss for å besøke dette wardet for å forsikre oss om at familien ble godt mottatt da de kom til møtene som nye medlemmer av Kirken.

Da familien kom inn i kirkesalen til nadverdsmøtet, satt jeg på forhøyningen ved siden av biskopen. Faren hadde ren hvit skjorte. Den var ikke stor nok til at han fikk knappet igjen den øverste knappen, og han hadde et slips som jeg kunne huske å ha sett på en av eldstene mine. Men ansiktet strålte av lykke og fred. Moren og døtrene så ut som de var blitt forvandlet over natten. Kjolene deres var ikke all verden, men de var rene og pene. Også de hadde denne spesielle gløden av evangeliet. Småguttene hadde hvite skjorter som var atskillige nummer for store, selv med oppbrettede ermer. Og de hadde slips som rakk nesten til knærne. Det var ganske åpenbart at misjonærene hadde kledd på guttene sine egne hvite skjorter og slips så de kunne komme passende antrukket til nadverdsmøtet.

De satte seg sammen med misjonærene sine, og evangeliets lys skinte bokstavelig av dem. Alma beskriver det som å ”få [Guds] bilde i eders ansikter” (se Alma 5:14). Jeg bøyde meg bort til biskopen og hvisket: ”Ser du, biskop? Vi skal gjøre hellige av dem!”

Selvsagt var den fysiske forandringen som skjedde over natten, rent overfladisk sammenlignet med den overveldende og viktigere åndelige forvandling som skjedde med denne familien etter hvert som evangeliet fikk fullstendig innpass i deres hjerter og liv. Med misjonærenes undervisning og det påfølgende fellesskapsfremmende arbeidet fra deres gode biskop og wardets medlemmer, kom hele denne familien ut av åndelig mørke og inn i evangeliets lys og sannhet. I dette lyset ble familien varmet, fornyet og gitt nytt liv ved den fred som kommer ved å vite at vår Herre Jesus Kristus lever. Lyset fra evangeliets sannheter som ble gjengitt til jorden gjennom profeten Joseph Smith, begynte å vise denne familien veien til templet, der de ett år senere mottok sine evige velsignelser.

Jeg siterer igjen fra Jesajas profetier: ”Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor” (Jesaja 54:13).

Har vi først smakt den gode frukten som Guds fred er, føles det naturlig å dele den med andre. Frans av Assisi var kjent for å ”elske all skapningen” og viet det meste av sitt liv til å tjene de fattige og trengende rundt seg – også dyrene. Den fred han fant i sin tjeneste, ga ham styrke og fikk ham til å lengte etter å omslutte andre i den. Han skrev:

Herre! Gjør meg til et redskap for din fred!

La meg bringe kjærlighet der hatet råder.

La meg bringe forlatelse der urett er begått.

La meg bringe tro der det råder tvil.

La meg bringe håp der det råder fortvilelse.

La meg bringe lys der det råder mørke,

og bringe glede der bedrøvelse hersker.

Å Mester, la meg ikke søke så meget

å bli trøstet som det å trøste,

ikke så meget å bli forstått, som det å forstå,

ikke så meget å bli elsket som det å elske.

For det er gjennom å gi at en får.

Det er gjennom å tilgi at en selv blir tilgitt,

det er gjennom å dø at en oppstår til evig liv.

Ved mer enn én anledning oppfordret Herren sine følgesvenner til å være ”fredsstiftere”, og han lovet at slike ”skal kalles Guds barn” (Matteus 5:9). Dette begrepet er flettet inn i hele Skriften og danner et fredsmønster gjennom lignelser og forkynnelse:

• ”Vær føyelig overfor din motstander” (Matteus 5:25).

• ”Elsk deres fiender” (Matteus 5:44).

• ”Døm ikke” (Matteus 7:1).

• ”Elsk din neste som deg selv” (Matteus 22:39).

• ”Døm ikke” (Lukas 6:37).

• ”Ettergi” (Lukas 6:37).

• ”Elsk hverandre” (Johannes 13:34).

Dette er bare noen få instruksjoner fra Skriftene som klart viser at Guds fred ikke skal samles i lader. Den skal deles fritt med familie, venner og samfunn. Den skal deles med Kirken så vel som med dem som ikke tilhører vår kirke. Om våre omgivelser skulle velge ikke å smake det gjengitte evangeliums gode fred selv, vil de med sikkerhet bli velsignet ved å se den uttrykt i vårt liv og føle evangeliets fred i vårt nærvær. Fredens budskap vil vokse og utvides gjennom vårt eksempel.

”Hold fred med hverandre,” sa apostelen Paulus, ”og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere” (2. Kor. 13:11).

Jeg er takknemlig for at jeg kan vitne for dere om at Jesus er Kristus og at han er Guds Sønn. Ved å følge ham, i tro og tillit, kan alle finne den gode indre fred som evangeliet tilbyr oss, slik det så vakkert er forkynt oss under denne konferansen. Jeg vitner ydmykt om dette i Jesu Kristi navn, amen.