De ber og de drar ut
La oss som en mektig gruppe prestedømsbærere være ordets gjørere, ikke bare dets hørere. La oss be, og la oss deretter gå og gjøre det.
Mine brødre, det er en ære å få anledning til å tale til dere i kveld. Det er en stor glede å se dette praktfulle konferansesenter helt fullt av unge og eldre som har Guds prestedømme. Jeg vet at lignende grupper er samlet rundt omkring i verden, og det gjør at jeg føler et overveldende ansvar. Jeg ber om at Herrens inspirasjon vil lede mine tanker og inspirere mine ord.
For mange år siden, da jeg hadde et oppdrag i Tahiti, snakket jeg med vår misjonspresident, president Raymond Baudin, om det tahitiske folk. De er kjent som et av de beste sjøfarende folkeslag i hele verden. Bror Baudin, som snakker fransk og tahitisk, men lite engelsk, prøvde å beskrive for meg hemmeligheten bak de tahitiske sjøkapteinenes suksess. Han sa: ”De er forbløffende. Været kan være fryktelig, fartøyene utette, de har kanskje ikke annet navigasjonsutstyr enn sine indre følelser og stjernene på himmelen, men de ber og de drar ut.” Han gjentok det utsagnet tre ganger. Det er noe å lære av den stadfestelsen. Vi må be, og så må vi handle. Begge deler er viktige.
Følgende løfte i Salomos ordspråk gir oss mot:
”Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.”1
Vi kan bare vende oss til beretningen i Første Kongebok for igjen å forstå prinsippet om at når vi følger Herrens rettledning, når vi ber og så handler, vil resultatet gagne alle. Der leser vi at det var alvorlig tørke i landet. Hungersnød fulgte. Profeten Elias mottok fra Herren en instruksjon som måtte fortone seg underlig for ham: ”Gå til Sarepta, … Jeg har befalt en enke der å gi deg mat.” Da han fant enken, ba Elias: ”Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!
Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg!”
Hennes svar beskrev hennes bedrøvelige situasjon. Hun forklarte at hun gjorde i stand et siste, magert måltid for sin sønn og seg selv, og så kom de til å dø.
Så usannsynlig Elias’ svar må ha vært for henne: ”Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn.
For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden.
Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.
Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje.”2
Hvis jeg spurte dere hvilke vers som blir mest lest i hele Mormons bok, tror jeg det ville være beretningen i 1. Nephi om Nephi, hans brødre og hans far og befalingen om å få tak i messingplatene hos Laban. Kanskje det kommer av at de fleste av oss fra tid til annen lover å lese Mormons bok igjen. Vanligvis begynner vi med 1. Nephi. I virkeligheten viser disse versene så godt nødvendigheten av å be og så gå til verks. Nephi sa: ”Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han åpner en utvei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”3
Vi husker befalingen. Vi husker Nephis svar. Vi husker resultatet.
I vår tid har vi mange eksempler på erfaringene til personer som ber og så går til handling. Jeg skal fortelle dere en gripende beretning om en god familie som bodde i den vakre byen Perth i Australia. I 1957, fire måneder før New Zealand tempel ble innviet, var Donald Cummings, faren, distriktspresident i Perth. Han og hans hustru og familie var fast bestemt på å være tilstede under tempelinnvielsen, selv om de hadde svært dårlig økonomi. De begynte å be, arbeide og spare. De solgte sin eneste bil og sparte hver penny de kunne, men en uke før den planlagte avreisen manglet de fremdeles 200 pund. På grunn av to uventede gaver på 100 pund hver nådde de akkurat sitt mål i tide. Fordi bror Cummings ikke fikk fri fra arbeidet sitt i forbindelse med turen, bestemte han seg for å slutte i jobben.
De reiste med tog over det enorme australske kontinentet og kom til Sydney, hvor de slo seg sammen med andre medlemmer som også skulle til New Zealand. Bror Cummings og hans familie var blant de første australiere som ble døpt for de døde i New Zealand tempel. De var blant de første som ble begavet i New Zealand tempel fra Perth, langt unna i Australia. De ba, de forberedte seg, og så dro de.
Da familien Cummings kom tilbake til Perth, fikk bror Cummings et nytt og bedre arbeid. Han var fremdeles distriktspresident ni år senere da jeg hadde det privilegium å kalle ham som den første president for Perth Australia stav.4 Jeg synes det er betydningsfullt at han nå er den første president for Perth tempel.
Fra filmen Shenandoah kommer replikken som inspirerer: ”Hvis vi ikke forsøker, gjør vi ingenting, og hvis vi ikke gjør noe, hvorfor er vi da her?”
Det er nå over 60 000 heltidsmisjonærer som tjener Herren over hele verden. Mange av disse lytter til og ser på dette prestedømsmøtet under generalkonferansen. De ber og så drar de ut. De stoler på Herren med hensyn til hvor de blir sendt, og stoler på sin misjonspresident når det gjelder hvor de skal virke innen misjonen. Blant de mange åpenbaringer om deres hellige kall har jeg to yndlingsskriftsteder. Begge finnes i Lære og pakter.
Det første står i kapittel 100. Dere husker at Joseph Smith og Sidney Rigdon hadde vært borte fra sine familier en tid og var bekymret for dem. Herren åpenbarte følgende forsikring til dem, en som gir trøst til misjonærer over hele Kirken: ”Sannelig, så sier Herren til eder, mine venner … , eders familier er i god behold; de er i mine hender, og jeg vil gjøre med dem som det synes meg godt; for i meg er all makt.”5
Det andre står i kapittel 84 i Lære og pakter: ”Hos de som mottar eder, der vil også jeg være, for jeg vil gå foran eder. Jeg vil være ved eders høyre og ved eders venstre hånd, og min Ånd skal være i eders hjerter, og mine engler rundt om eder, for å støtte eder.”6
Walter Krauses misjonærtjeneste er inspirerende. Han bor i Prenzlau i Tyskland. Bror Krauses hengivenhet til Herren er legendarisk. Han er nå 92 år. Som patriark har han gitt over tusen patriarkalske velsignelser til medlemmer fra mange steder i Europa.
I likhet med så mange andre etter 2.verdenskrig var bror Krause og hans familie hjemløse og bodde i en flyktningeleir i Cottbus. De begynte å gå i kirken der. Han ble straks kalt til å lede Cottbus gren av Kirken. Fire måneder senere, i november 1945 mens landet fremdeles lå i ruiner, kom distriktspresident Richard Ranglack til bror Krause og spurte hva han ville si til å reise på misjon. Bror Krauses svar viser hans hengivenhet til Kirken. Han sa: ”Jeg trenger ikke tenke over det i det hele tatt. Hvis Herren trenger meg, vil jeg dra.”
Han dro av gårde 1. desember 1945 med 20 tyske mark i lommen og et stykke tørt brød. Et medlem i grenen hadde gitt ham en vinterfrakk som hadde tilhørt en sønn som hadde falt i krigen. Et annet medlem, en skomaker, ga ham et par sko. Med disse og med to skjorter, to lommetørklær og to par sokker reiste han på misjon.
En gang midt på vinteren gikk han fra Prenzlau til Kammin, en liten landsby i Mecklenburg, hvor 46 var tilstede på møtene som ble holdt. Han kom frem lenge etter at det var blitt mørkt om kvelden etter å ha gått i seks timer på veier, stier og til slutt over pløyde jorder. Like før han kom til landsbyen, kom han til et stort, hvitt, flatt område som gjorde det lett å gå, og like etterpå kom han til et medlems hjem og overnattet der.
Neste morgen banket oppsynsmannen på døren hos medlemmet og spurte: ”Har du en gjest?”
”Ja,” var svaret.
Oppsynsmannen fortsatte: ”Kom og se på sporene hans.” Det store, flate området som bror Krause hadde gått på, var faktisk en islagt innsjø, og noe tidligere hadde oppsynsmannen hugget et stort hull midt på innsjøen for fisking. Vinden hadde blåst sne over hullet og dekket det, slik at bror Krause ikke kunne se hvilken fare han var i. Sporene hans gikk like ved kanten av hullet og rett frem til medlemmets hus, og han visste ingenting om det. Så tung som han var med ryggsekk og gummistøvler, ville han helt sikkert ha druknet hvis han hadde gått ett skritt nærmere det hullet han ikke kunne se. Han sa senere at denne episoden forårsaket litt av et oppstyr i landsbyen på den tiden.7
Hele bror Krauses liv har vært et eksempel på å be og så gå.
Hvis noen av oss føler oss utilstrekkelige eller tviler på vår evne til å kunne ta imot et prestedømskall, så la oss huske denne guddommelige sannhet: ”For Gud er alt mulig.”8
For ikke lenge siden hørte jeg om James Womacks bortgang. Han var patriark i Shreveport Louisiana stav. Han hadde virket lenge og hadde gitt mange velsignelser. Mange år tidligere hadde president Spencer W. Kimball fortalt president Gordon B. Hinckley, eldste Bruce R. McConkie og meg om en opplevelse han hadde hatt i forbindelse med å kalle en patriark i Shreveport Louisiana stav. President Kimball beskrev hvordan han intervjuet, lette og ba om å få vite Herrens vilje angående dette kallet. Av en eller annen grunn var ingen av de foreslåtte kandidatene rett mann til denne stillingen ved denne anledningen.
Dagen gikk, og kveldsmøtene begynte. Plutselig vendte president Kimball seg til stavspresidenten og ba ham identifisere en spesiell mann som satt i den bakre halvdelen av kirkesalen. Stavspresidenten svarte at mannen het James Womack, hvorpå president Kimball sa: ”Det er mannen Herren har kalt til å bli stavens patriark. Vær så snill å be ham møte meg i høyrådsrommet rett etter møtet.”
Stavspresident Charles Cagle ble overrasket, for James Womack syntes ikke å bære merkelappen vanlig mann. Han hadde pådratt seg meget store skader i kamp under 2. verdenskrig. Han hadde mistet begge hendene og litt av den ene armen, det meste av synet og en del av hørselen. Det var ingen som ønsket å oppta ham til jusstudiet da han kom tilbake, men likevel ble han nummer tre i sitt kull ved Louisiana State University.
Da president Kimball snakket med bror Womack den kvelden og fortalte ham at Herren hadde utpekt ham til patriark, ble det stille i rommet en lang stund. Så sa bror Womack: ”Bror Kimball, jeg forstår det slik at en patriark skal legge hendene sine på hodet til den personen han gir en velsignelse. Som du kan se, har jeg ikke hender å legge på noe hode.”
På sin vennlige og tålmodige måte ba bror Kimball bror Womack stille seg bak stolen som han satt på. Så sa han: ”Bror Womack, len deg forover og se om armstumpene dine kan nå toppen av hodet mitt.” Til bror Womacks glede berørte de bror Kimballs hode, og han utbrøt: ”Jeg når frem! Jeg når frem!”
”Naturligvis kan du nå meg,” svarte bror Kimball. ”Og hvis du kan nå meg, kan du nå hvem som helst som du velsigner. Jeg er nok den korteste personen du noen gang vil ha foran deg.”
President Kimball fortalte oss at da James Womacks navn ble fremlagt på stavskonferansen, ”løftet medlemmene begeistret sine hender høyt i været for å gi sin fulle støtte”.
Vi mintes Herrens ord til profeten Samuel den gang da David ble utpekt til å være Israels fremtidige konge: ”Mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.”9
Brødre, uansett hvilket kall vi har, uansett frykt eller engstelse, så la oss be og så gå og utføre det, idet vi husker Mesterens, ja, vår Herre Jesu Kristi ord. Han lovet: ”Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!”10
I Jakobs brev får vi følgende rettledning: ”Vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.”11
La oss som en mektig gruppe prestedømsbærere være ordets gjørere, ikke bare dets hørere. La oss be, og la oss deretter gå og gjøre det.
I Jesu Kristi navn, amen.