”Følg meg”
De som i tro forlater sin not og følger Frelseren, vil oppleve en glede utover sin egen fatteevne.
De var fiskere før de hørte kallet. Peter og Andreas var i ferd med å kaste not i Galileasjøen, men stanset da Jesus fra Nasaret kom, så dem inn i øynene og sa disse enkle ord: ”Følg meg.” Matteus skriver at de to fiskerne ”straks forlot sine garn og fulgte ham”.
Deretter gikk Menneskesønnen til to andre fiskere som var ombord i en båt sammen med sin far og bøtte garnene sine. Jesus kalte dem ”og [Jakob og Johannes] forlot straks båten og sin far og fulgte [Herren].”1
Har du noen gang undret hvordan det må ha vært å leve på Frelserens tid? Hvis du hadde vært der, ville du da ha fulgt hans kall: ”Følg meg!”?
Det er kanskje mer realistisk å spørre: ”Hvis Frelseren skulle kalle deg i dag, ville du være like villig til å forlate garnene dine og følge ham?” Jeg er sikker på at mange ville gjøre det.
Men for noen er det kanskje ikke noen lett avgjørelse. Noen har oppdaget at noten, i dens egentlige betydning, noen ganger ikke er så enkel å forlate.
Nøter finnes i mange størrelser og former. De nøtene Peter, Andreas, Jakob og Johannes forlot, var håndgripelige – redskaper de trengte til å tjene til livets opphold.
Noen ganger tenker vi på disse fire mennene som beskjedne fiskere som ikke ofret så mye da de forlot sine nøter for å følge Frelseren. Men det var tvert imot. Eldste James E. Talmage sier i Jesus Kristus at Peter, Andreas, Jakob og Johannes var partnere i en lukrativ forretning. De ”eide sine egne båter og hadde andre menn i sin tjeneste”. Ifølge eldste Talmage var Simon Peter ”velstående rent materielt; og da han en gang talte om at han hadde forlatt alt for å følge Jesus, nektet ikke Herren for at Peters offer av jordiske eiendeler var … stort”.2
Senere fanget velstandsnoten en rik ung mann som hevdet at han hadde adlydt alle budene fra sin ungdom av. Da han spurte Frelseren hva annet han skulle gjøre for å oppnå evig liv, sa Mesteren: ”Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Da den unge mannen hørte det, ”gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom”.3
En not defineres vanligvis som et fangstredskap. I en snevrere, men viktigere betydning kan vi definere en not som noe som lokker eller hindrer oss i å følge kallet fra Jesus Kristus, den levende Guds Sønn.
En not i denne betydningen kan være vårt arbeid, våre hobbyer, fornøyelser og fremfor alt fristelser og synder. Kort sagt kan en not være hva som helst som trekker oss bort fra fellesskap med vår himmelske Fader eller fra hans gjenopprettede kirke.
La meg gi dere et eksempel fra vår samtid. En datamaskin kan være et nyttig og uunnværlig redskap, men hvis vi tillater den å oppta vår tid med innholdsløs, uproduktiv og noen ganger ødeleggende aktivitet, blir den en not som fanger oss.
Mange av oss liker å se på sport, men hvis vi kan alt om våre idrettshelter og samtidig glemmer fødselsdager eller jubileer, forsømmer vår familie eller kanskje overser anledningen til å yte Kristus-lignende tjeneste, da blir også sporten en not som fanger.
Helt siden Adams tid har mennesket i sitt ansikts sved tjent sitt daglige brød. Men når vi til de grader blir oppslukt av vårt arbeid at livets åndelige dimensjoner forsømmes, kan også arbeidet bli en not som fanger.
Noen har latt seg fange i en umåtelig gjeldsnot. Rentenoten holder dem fast og krever at de selger tid og krefter for å dekke kreditorenes krav. De gir avkall på sin frihet og blir slaver av sin egen ekstragavanse.
Det er ikke mulig å regne opp alle de mange nøter som kan fange oss og hindre oss i å følge Frelseren. Men hvis vi har et oppriktig ønske om å følge ham, må vi straks forlate verdens not og følge ham.
Jeg vet ikke om noen annen periode i verdens historie som har vært så full av nøter. Vårt liv fylles så lett av avtaler, møter og oppgaver. Det er så lett å bli fanget i et virvar av nett som det noen ganger synes farlig eller til og med skremmende å bryte løs fra.
Noen ganger virker det som jo travlere vi har det, jo mer betydningsfulle er vi – som om ”travelheten” definerer hva vi er verd. Brødre og søstre, vi kan tilbringe et helt liv med å fare omkring i hektisk tempo og krysse av på liste etter liste med ting som til slutt virkelig ikke spiller noen rolle.
Det er ikke så viktig at vi utfører så voldsomt mye. Å sette sinnets, hjertets og sjelens krefter inn på ting av evig betydning – det er det avgjørende.
Gjennom livets støy og larm hører vi rop om å ”komme hit” og ”gå dit”. Midt i all støyen og de forførende røster som konkurrerer om vår tid og våre interesser, står en enslig skikkelse ved bredden av Galileasjøen og kaller stillferdig på oss: ”Følg meg.”
Det er lett å komme i ubalanse. Jeg husker noen år som var svært utfordrende for meg. Familien vår hadde nå syv barn. Jeg hadde vært rådgiver i et biskopsråd og ble så gitt det hellige kall som biskop i wardet. Jeg slet med å ta hånd om forretningsvirksomheten vår, som krevde lange arbeidsdager. Jeg må berømme min fantastiske hustru som alltid gjorde det mulig for meg å tjene Herren.
Det var rett og slett altfor mye å gjøre på den tiden som var til rådighet. Istedenfor å ofre noe av betydning bestemte jeg meg for å stå tidligere opp, ta hånd om forretningsvirksomheten og deretter bruke den tiden jeg trengte til å være en god far og ektemann og et trofast medlem av Kirken. Det var ikke lett. Det var morgener når vekkerklokken ringte at jeg strevde med å åpne et øye og stirret på den som for å si at den kunne bare våge å ringe igjen.
Men Herren var barmhjertig og hjalp meg å finne krefter og tid til alt jeg hadde forpliktet meg til å gjøre. Selv om det var vanskelig, har jeg aldri angret at jeg valgte å gi akt på Frelserens kall og følge ham.
Tenk på hva vi skylder ham. Jesus er ”oppstandelsen og livet. Den som tror på [Ham], skal leve om han enn dør.”4 Det finnes mennesker som har stor rikdom, og som likevel ville gi alt for bare å kunne legge et par år, måneder eller endog dager til sitt jordiske liv. Hva skulle vi være villige til å gi for å oppnå evig liv?
Det finnes dem som ville gi alt de eide for å oppleve fred. ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære,” sa Frelseren, ”og jeg vil gi dere hvile!”5 Men det er ikke bare fred Frelseren lover dem som holder hans bud og holder ut til enden, men evig liv ”som er den største av alle Guds gaver”.6
På grunn av Frelseren vil vi leve for alltid. Udødelighet vil si at vi aldri vil dø. Men evig liv betyr å leve for evig i en opphøyet sfære, sammen med våre kjære, omgitt av stor kjærlighet, utsøkt glede og herlighet.
Penger kan ikke kjøpe denne opphøyde tilstand. Evig liv er en gave fra en kjærlig himmelsk Fader som gis fritt til alle som gir akt på kallet fra Mannen fra Galilea.
Dessverre er det mange som i altfor stor grad er viklet inn i nøtene sine til å gi akt på kallet. Frelseren forklarte at ”dere tror ikke, fordi dere ikke er av mine får. Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg”.7
Hvordan følger vi Frelseren? Ved å utøve tro. Ved å tro på ham. Ved å tro på vår himmelske Fader. Ved å tro at Gud taler til mennesket på jorden i dag.
Vi følger Frelseren ved å omvende oss fra våre synder, ved å føle sorg på grunn av dem og avstå fra dem.
Vi følger Frelseren ved å gå ned i dåpens vann og motta tilgivelse for våre synder, ved å motta Den hellige ånds gave og la denne innflytelsen inspirere, instruere, veilede og trøste oss.
Hvordan følger vi Frelseren? Ved å adlyde ham. Han og vår himmelske Fader har gitt oss bud – ikke for å straffe eller plage oss – men for å hjelpe oss å oppnå en fylde av glede, både i dette liv og i evighetene som skal komme, verdener uten ende.
Og motsatt, når vi klamrer oss til våre synder, våre fornøyelser og noen ganger også til det vi mener er våre forpliktelser, motsetter oss Den hellige ånds innflytelse og skyver profetenes ord til side, da står vi ved bredden av vår egen Galileasjø, viklet inn i noten. Vi vil oppdage at vi ikke kan forlate den og følge den levende Kristus.
Men Hyrden kaller på oss alle i dag. Vil vi gjenkjenne Guds Sønns røst? Vil vi følge ham?
La meg gi et advarende ord. Det finnes dem som tror at hvis vi følger Frelseren, vil livet være fritt for bekymringer, smerte og frykt. Det er ikke tilfelle! Frelseren ble selv beskrevet som en mann med sorger.8 De første disiplene som fulgte Kristus, opplevde store forfølgelser og prøvelser. Joseph Smith var intet unntak. Heller ikke de andre første hellige i denne siste evangelieutdelingen. Og det er ikke annerledes i dag.
Jeg har hatt den fornøyelse å snakke med en kvinne som ga akt på Frelserens kall da hun var 18. Hennes far, som hadde en høy stilling i en annen kirke, ble rasende på henne og forbød henne å bli døpt. Han lot henne vite at hvis hun ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ville hun bli utstøtt av familien.
Selv om det var et betydelig offer, ga denne unge kvinnen akt på Frelserens kall og gikk ned i dåpens vann.
Men hennes far kunne ikke akseptere denne avgjørelsen og forsøkte å tvinge henne til å forlate sin nye tro. Han og hans hustru overfuste henne for hennes avgjørelse om å bli medlem av Kirken, og forlangte at hun avsverget og ga avkall på sin nye religion.
Tross raseri, bitterhet og ydmykelse var hennes tro sterk. Hun utholdt de verbale og følelsesmessige overgrepene i visshet om at hun hadde hørt Frelserens kall og at hun ville følge ham uansett konsekvenser.
Til sist klarte denne unge kvinnen å finne en trygg havn, et tilfluktssted hos en snill medlemsfamilie langt borte fra farens trusler og skjellsord.
Hun traff en trofast, ung mann, og de giftet seg i templet og mottok de utsøkte velsignelser som følger et tempelekteskap.
I dag står hun blant hærskaren av andre som har ofret så mye for å følge Frelserens kall.
Ja, jeg antyder ikke at veien vil være lett. Men jeg bærer vitnesbyrd om at de som i tro forlater sin not og følger Frelseren, vil oppleve en glede utover sin egen fatteevne.
Når jeg møter de praktfulle medlemmene av denne kirken – unge som eldre – blir jeg oppmuntret og full av takknemlighet på grunn av deres trofasthet som har hørt Frelserens kall og fulgt ham.
Jeg bruker som eksempel en stålarbeider som følger Frelseren. Dag etter dag i over 30 år har han funnet frem Skriften og lest i den i lunsjpausen – og blitt latterliggjort av medarbeiderne. Den 70 år gamle enken som er lenket til rullestolen og som gir oppmuntring til alle som kommer på besøk, og aldri unnlater å fortelle hvor heldig hun er, følger Frelseren. Barnet som i bønn søker å kommunisere med universets Mester, følger Frelseren. Det velstående medlemmet som gir så rundhåndet til Kirken og sine medmennesker, følger Frelseren.
På samme måte som Jesus Kristus sto ved bredden av Galileasjøen for 2000 år siden, står han i dag og gir det samme kall som han ga de trofaste fiskerne, og nå til alle som vil lytte til hans røst: ”Følg meg!”
Vi har nøter som må passes og nøter som må bøtes. Men når havets, jordens og himmelens Mester kaller på oss: ”Følg meg!”, skulle vi forlate de hemmende, verdslige nøtene og følge i hans fotspor.
Mine brødre og søstre, jeg erklærer med gledesrøst at evangeliet er gjengitt på nytt! Himmelen åpnet seg for profeten Joseph Smith, og han så og kommuniserte med Gud Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Under guddommelig ledelse og opplæring fra celestiale personer har evige sannheter igjen blitt gjengitt til menneskene!
I vår egen tid lever en annen stor profet som daglig tilføyer sitt vitnesbyrd til disse hellige sannheter. President Gordon B. Hinckley står i sitt hellige embede som vår Herre og Frelser Jesu Kristi talerør. Ved hans side står hans edle rådgivere. I tillegg til dem har han støtten fra De tolv apostlers quorum, De syttis quorumer og millioner av medlemmer over hele verden som hjelper ham, og som også alle forkynner den strålende gjengivelse av evangeliet, som på nytt er gjengitt til mennesket!
Jesus Kristus er ”veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved [Ham].”9 Som et spesielt vitne om ham vitner jeg for dere i dag om at timen vil komme da enhver mann og kvinne og ethvert barn vil se inn i Frelserens kjærlige øyne. På den dag vil vi med sikkerhet kjenne verdien av vår beslutning om straks å følge ham.
Må enhver av oss høre Mesterens kall og straks forlate våre hemmende nøter og med glede følge ham, er min oppriktige bønn i Jesu Kristi navn, amen.