Vi vandrer ved tro
Vi går mot det ukjente, men tro lyser opp veien. Hvis vi vil fremelske slik tro, vil vi aldri vandre i mørke.
Her hvor vi taler fra, er det en vakker sabbatsmorgen i april. Tulipanene er kommet godt over bakken og vil snart stå i vakker blomstring. I tvilens vinter finner vi håp om vår. Vi visste at den ville komme. I så måte var vår tro tuftet på erfaringer fra tidligere år.
Slik er det også med alt som angår ånden og sjelen. På enhver manns eller kvinnes vandring gjennom livet kommer det mørke tider med tvil, motløshet og tapte illusjoner. I en slik situasjon er det noen som ser fremover ved troens lys, men mange snubler av sted i mørket og går seg endog bort.
Min oppfordring til dere i dag er en oppfordring til å ha tro, en tro som er ”full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser” (Hebr. 11:1), som Paulus beskriver det.
I omvendelsesprosessen hører en som undersøker Kirken, litt. Han leser kanskje litt. Han fatter ikke, kan ikke fatte hvilket under det hele er. Men hvis han er oppriktig i sin søken, hvis han er villig til å gå ned på kne og be om det, vil Ånden røre ved hans hjerte, om så bare litt. Det gir ham riktig kurs. Han forstår litt av noe han aldri har forstått før. Og med tro, enten bevisst eller ikke, tar han noen forsiktige skritt. Så åpnes et nytt, klarere perspektiv.
For lenge siden arbeidet jeg for en av våre jernbaner, hvis skinner snirklet seg gjennom disse fjellpassene i vest. Jeg reiste ofte med tog. Det var i den tiden det var damplokomotiver. Disse store monstrene på skinner var enorme, raske og farlige. Jeg lurte ofte på hvordan lokomotivføreren torde kjøre den lange veien om natten. Etter hvert forsto jeg at det ikke var én lang reise, men mer en konstant repetisjon av korte reiser. Lokomotivet hadde et kraftig frontlys som lyste 350–450 meter forover. Føreren så bare denne strekningen, og det var nok fordi det var foran ham hele tiden gjennom natten like til det grydde av ny dag.
Herren har sagt noe om denne prosessen. Han sa: ”Det som ikke oppbygger, er ikke av Gud, men er mørke.
Det som er av Gud, er lys; og den som mottar lys og blir i Gud, får mer lys; og det lys blir klarere og klarere inntil den fullkomne dag” (L&p 50:23–24).
Slik er det også med vår evige reise. Vi tar ett skritt om gangen. Når vi gjør det, går vi mot det ukjente, men tro lyser opp veien. Hvis vi vil fremelske slik tro, vil vi aldri vandre i mørke.
La meg fortelle om en mann jeg kjenner. Jeg vil ikke nevne navn for at han ikke skal føle seg brydd. Hans hustru følte at noe manglet i deres liv. Hun snakket en dag med en slektning som var medlem av Kirken. Slektningen foreslo at hun skulle ta kontakt med misjonærene. Det gjorde hun. Men mannen var uhøflig mot dem og ba dem ikke vise seg igjen.
Månedene gikk. En dag fant en annen misjonær rapporten om besøket og besluttet at han og hans ledsager skulle prøve igjen. Han var en høy og blid eldste fra California.
De banket på døren, og mannen lukket opp. Kunne de få komme inn et par minutter? spurte de. Han gikk med på det.
Misjonæren sa noe sånt som: ”Jeg undres om du vet hvordan man skal be.” Mannen svarte at han kjente Herrens bønn. Misjonæren sa: ”Det er fint, men la meg fortelle deg hvordan du kan be en personlig bønn.” Han fortsatte å forklare at vi kneler ned i ydmykhet for himmelens Gud. Mannen gjorde så. Misjonæren fortsatte: ”Vi tiltaler ham som vår Fader i himmelen. Så takker vi ham for velsignelsene han gir oss, som god helse, venner og mat. Så ber vi om hans velsignelser. Vi gir uttrykk for våre innerste håp og ønsker. Vi ber ham velsigne mennesker som er i nød. Vi gjør alt dette i hans elskede Sønns, vår Herre Jesu Kristi navn og avslutter med ’amen.’”
Dette var en fin erfaring for mannen. Han hadde mottatt litt lys og forståelse, en anelse tro. Han var rede til å prøve et nytt skritt.
Linje for linje underviste misjonærene ham tålmodig. Responsen kom etter hvert som hans tro vokste til et svakt lys av forståelse. Venner fra grenen kom på besøk for å gi ham forsikring og svare på spørsmål. Mennene spilte tennis med ham, og han og hans familie ble invitert til middag hos dem.
Han ble døpt, og det var et kjempemessig steg i tro. Grenspresidenten ba ham være speiderfører for fire gutter. Det førte til andre ansvarsoppgaver, og troens lys ble sterkere i hans liv for hver ny anledning og erfaring.
Slik har det fortsatt. I dag er han en dyktig og elsket stavspresident, en leder med stor visdom og forståelse, og fremfor alt en mann med stor tro.
Utfordringen for ethvert medlem av Kirken er å ta det neste skritt, å påta seg det ansvaret man kalles til, selv om man ikke føler seg skikket til det, og å gjøre det i tro og full forventning om at Herren vil lyse opp veien.
La meg fortelle dere en historie om en kvinne i São Paulo i Brasil. Samtidig som hun gikk på skole, arbeidet hun for å kunne forsørge sin familie. Jeg bruker hennes egne ord. Hun sier:
”Universitetet jeg studerte ved, hadde en bestemmelse som ikke tillot studenter med gjeld å gå opp til prøver. Når jeg fikk lønnen min, pleide jeg derfor først å legge til side pengene til tiende og offergaver, og resten gikk til skolepenger og andre utgifter.
Jeg husker en tid da jeg … hadde store økonomiske problemer. Det var en torsdag jeg fikk lønn. Da jeg regnet over månedens budsjett, så jeg at det ikke ville være penger nok til [både] tienden og universitetet. Jeg måtte velge mellom dem. Vi skulle ha tentamen uken etter, og hvis jeg ikke tok den, kunne jeg miste et helt skoleår. Jeg hadde virkelig sjelekval … Hjertet verket. Jeg sto foran en smertefull avgjørelse, og jeg visste ikke hva jeg skulle velge. Jeg grublet over de to alternativene: å betale tiende og å risikere å ikke oppnå tilstrekkelig poeng til å få skolearbeidet godkjent.
Denne følelsen opptok meg fullstendig og vedvarte helt til lørdag. Da husket jeg at da jeg ble døpt, hadde jeg sagt meg villig til å etterleve tiendeloven. Jeg hadde påtatt meg en forpliktelse, ikke overfor misjonærene, men overfor min himmelske Fader. I dette øyeblikk begynte kvalene å vike plass for en behagelig ro og besluttsomhet …
Den kvelden ba jeg Herren om tilgivelse for min ubesluttsomhet. Søndag, før nadverdsmøtet begynte, gikk jeg til biskopen og betalte med stor glede tiende og offergaver. Det var en spesiell dag. Jeg følte meg lykkelig og hadde fred med meg selv og min himmelske Fader.
Neste dag da jeg var på kontoret, forsøkte jeg å finne en utvei til å få avlagt de prøvene som skulle begynne på onsdag. Jo mer jeg tenkte, jo lenger unna syntes en løsning. På den tiden arbeidet jeg på et advokatkontor, og min arbeidsgiver var den strengeste og mest tilknappede person jeg noen gang hadde truffet.
Arbeidstiden var nesten omme da min arbeidsgiver kom og ga meg de siste oppdragene for dagen. Da han hadde gjort det, tok han dokumentmappen i hånden og sa adjø … Plutselig stanset han, så på meg og spurte: ’Hvordan går det på college?’ Jeg ble overrasket og trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk ikke sagt annet enn et skjelvende: ’Det går bra!’ Han så tankefullt på meg og sa adjø enda en gang …
Plutselig kom sekretæren inn og sa at jeg var en meget heldig person! Da jeg spurte hvorfor, svarte hun enkelt: ’Arbeidsgiveren din har nettopp sagt at fra og med i dag skal firmaet betale hele studiet og skolebøkene for deg. Før du går, kan du komme til meg og oppgi beløpene, slik at jeg kan gi deg en sjekk i morgen.’
Da hun hadde gått, knelte jeg gråtende og meget ydmyk ned der jeg sto, og takket Herren for hans gavmildhet. Jeg … sa til min himmelske Fader at han ikke hadde behøvd å velsigne meg med så mye. Jeg trengte bare skolepenger for en måned, og tiendebeløpet jeg hadde betalt på søndag var svært lite i forhold til det jeg skulle få! Under denne bønnen kom ordene i Malaki til meg: ”Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål” (Malaki 3:10). Inntil da hadde jeg aldri følt hvilket stort løfte dette skriftstedet inneholdt og at dette budet i sannhet var et vitnesbyrd om den kjærlighet som Gud, vår himmelske Fader, viser sine barn her på jorden.”
Tro er selve kjernen som gir styrke til dette verket. Hvor som helst denne kirken er etablert over hele verden, kommer dette til uttrykk. Det er ikke begrenset til ett land eller én nasjon, ett språk eller ett folk. Det finnes over alt. Vi er et troens folk. Vi vandrer ved tro. Vi beveger oss fremover på vår evige reise, skritt for skritt.
Stort er Herrens løfte til de trofaste overalt. Han har sagt:
”Jeg Herren er barmhjertig og nådig mot dem som frykter meg, og … fryder meg i å ære dem som tjener meg inntil enden i rettferdighet og sannhet.
Deres lønn skal bli stor, og deres herlighet evig.
Og for dem vil jeg åpenbare alle mysterier, ja, alle mitt rikes skjulte mysterier fra eldgamle dager av, og i tider som kommer …
Ja, endog evighetens undere skal de forstå …
Og deres visdom skal bli stor, og deres forstand rekke til himmelen; og for dem skal de vises visdom forgå, og de klokes forstand skal bli til intet.
For ved min Ånd vil jeg opplyse dem, og ved min kraft vil jeg tilkjennegi for dem min viljes hemmeligheter – ja, endog hva intet øye har sett og intet øre hørt og som ikke har trengt inn i menneskets hjerte” (L&p 76:5–10).
Hvordan kan noen be om mer? Hvor strålende det er dette verk vi er engasjert i. Hvor underfulle er ikke Den allmektiges veier når vi vandrer i tro for ham.
En undersøkers tro er som rå ved som blir kastet på et flammende bål. Når veden varmes av flammene, tørker den og begynner å brenne. Men trekkes den bort, holder den ikke på varmen. Den blafrende flammen dør. Men får veden bli værende på bålet, begynner den gradvis å brenne kraftig. Snart er den en del av det flammende bålet og tenner annen rå ved.
Mine brødre og søstre, slik løfter dette store troens verk folk over hele denne vide jord til økt forståelse av Herrens veier og større lykke ved å følge hans mønster.
Må Gud, vår evige Fader, fortsette å se i velvilje til dette riket og få det til å fortsette å vokse, mens vi, hans barn, vandrer i tro, er min ydmyke bønn i Jesu Kristi navn, amen.