Veien til fullkommenhet

President Thomas S. Monson

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Vær eksempler på fire velprøvde, spesielle dyder: En takknemlig holdning, lengsel etter lærdom, selvdisiplin, vilje til å arbeide.

Vårt Unge kvinners presidentskap har gjort det så godt, ikke sant? Jeg støtter og anbefaler alt dere har hørt fra disse flotte kvinnene i dag. De er virkelig tjenere for vår himmelske Fader og har fremlagt hans hellige ord.

”Lykke,” skrev profeten Joseph Smith, ”er hensikten og formålet med vår eksistens; og lykkelige vil vi også til slutt bli hvis vi følger den vei som fører til lykke, og er dydige, rettskafne, trofaste og hellige og holder alle Guds bud.”¹

Men hvordan finner vi denne veien, og videre, hvordan holder vi oss på den veien som fører til fullkommenhet?

I Lewis Carrolls klassiker Alice i eventyrland kommer Alice til et veiskille med to stier. Begge fører videre, men i motsatte retninger. Hun møter en katt og spør: ”Hvilken sti skal jeg ta?”

Katten svarer: ”Det kommer an på hvor du vil hen. Hvis du ikke vet hvor du vil, spiller det egentlig ingen rolle hvilken sti du tar!”²

Til forskjell fra Alice vet dere alle hvor dere ønsker å gå. Det spiller en rolle hvilken vei dere tar, for den vei dere følger i dette liv, fører til den vei dere vil følge i det neste.

En munter ballade som var populær for mange år siden, inneholder følgende provoserende linje: ”Hvis et ønske kan oppnå noe fort, så fortsett å ønske, og sorgene svinner bort.” En annen oppskrift på å mislykkes finner vi i en nyere sang: ”Ikke bekymre deg, vær glad!”

Vårt tema for denne kvelden, ”Stå I på hellige steder”, er mer passende. Jeg verdsetter også ordene som følger: ”Stå I på hellige steder, og vær urokkelige.”³

President George Albert Smith, Kirkens åttende president, sa inntrengende: ”La oss sette vår fot på veien som fører til lykke og det celestiale rike, ikke bare av og til, men hver dag og hver time, for hvis vi vil holde oss på Herrens side av linjen, hvis vi vil forbli under vår himmelske Faders innflytelse, kan ikke motstanderen engang friste oss. Men hvis vi går inn på djevelens territorium … , vil vi bli ulykkelige, og dette vil forsterke seg etter som årene går, med mindre vi omvender oss fra våre synder og vender oss til Herren.”⁴

Når jeg har talt til unge menn i Det aronske prestedømme, har jeg ofte sitert en fars råd til en kjær sønn: ”Hvis du noen gang befinner deg på et sted hvor du ikke burde være, så kom deg ut!” Den samme sannhet gjelder dere unge kvinner her i konferansesenteret og dere som er samlet i møtehus over hele verden.

Jeg har alltid ment at hvis vi taler i generelle vendinger, vil vi sjelden lykkes, men hvis vi taler helt konkret, vil vi sjelden mislykkes. Derfor ber jeg dere innstendig være eksempler på fire velprøvde, spesielle dyder. Disse er:

En takknemlig holdning
Lengsel etter lærdom
Selvdisiplin
Vilje til å arbeide

For det første, en takknemlig holdning. I Lukas’ evangelium, kapittel 17, leser vi om ti spedalske. Frelseren var på vei til Jerusalem og reiste gjennom Galilea og Samaria. Han kom til en landsby, hvor han ble møtt av ti spedalske i utkanten av byen. På grunn av sin tilstand var de nødt til å leve adskilt fra andre. De sto ”på avstand” og ropte: ”Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!”

Frelseren var fylt av medlidenhet og kjærlighet, og sa: ”Gå av sted og fremstill dere for prestene!” Og mens de var på vei dit, oppdaget de at de var helbredet. Skriften sier oss: ”En av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Han var en samaritan.”

Frelseren svarte: ”Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? Og han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.”⁵

Ved Guds inngripen ble disse som var spedalske, spart for en grusom og langsom død og fikk et nytt liv. Den takknemlighet som en av dem viste, fortjente Mesterens velsignelse, den utakknemlighet som de ni la for dagen, hans skuffelse.

Vår tids farsotter er som fortidens spedalskhet. De vedvarer, de svekker, de ødelegger. De finnes overalt. Deres gjennomsyring kjenner ingen grenser. Vi kjenner dem som selviskhet, grådighet, fråtsing, vold og kriminalitet, for bare å nevne noen få.

President Gordon B. Hinckley sa på en regionalkonferanse: ”Vi lever i en verden med så mye svineri. Det finnes overalt. Det finnes på gatene. Det finnes på fjernsyn. Det finnes i bøker og blader. Det er som en stor flom, stygg, skitten og ekkel, og det skyller over verden. Vi må heve oss over det … Verden gir slipp på sine moralnormer. Det kan bare føre til elendighet. Veien til lykke finnes ved å vende tilbake til et sterkt familieliv og ved å følge moralnormer hvis verdi har blitt bevist gjennom mange århundrer.”⁶

Ved å følge president Hinckleys rettledning kan vi gjøre dette til en fantastisk tid å leve i her på jorden. Våre muligheter er uendelige. Det er mye riktig, som lærere som underviser, venner som hjelper, ekteskap som består, og foreldre som ofrer.

Vær takknemlig for din mor, din far, for din familie og dine venner. Gi uttrykk for takknemlighet overfor dine lærere i Unge kvinner. De elsker deg, de ber for deg, de tjener deg. Du er dyrebar i deres øyne og i din himmelske Faders øyne. Han hører dine bønner. Han tilbyr deg sin fred og sin kjærlighet. Hold deg nær til ham og hans Sønn, så vil du ikke vandre alene.

For det annet, en lengsel etter lærdom.

Apostelen Paulus sa til Timoteus: ”La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende.”⁷

President Stephen L. Richards, som var rådgiver i Det første presidentskap for mange år siden, var en stor tenker. Han sa: ”Tro og tvil kan ikke eksistere i det samme sinn samtidig, for den ene vil drive den andre bort.” Mitt råd er å søke tro og drive bort tvil.

Herren sa: ”Søk visdoms ord fra de beste bøker, søk lærdom ved studium og ved tro.”⁸

Vi kan finne sannhet i Skriftene, profetenes læresetninger, våre foreldres instruksjoner og den inspirasjon som kommer til oss når vi kneler og søker Guds hjelp.

Vi må være tro mot våre idealer, for idealer er som stjernene. Du kan ikke berøre dem med dine hender, men ved å følge dem vil du nå ditt bestemmelsessted.⁹

Mange av deres lærere er sammen med dere i kveld. Jeg tror at enhver lærer passer følgende beskrivelse: ”I sitt klasserom skapte hun en atmosfære der varme og godtagelse øver sin fortryllelse, der vekst og læring, fantasiens flukt og de unges ånd sikres.”¹⁰

For det tredje, la oss drøfte selvdisiplin.

Vår himmelske Fader har gitt oss alle evne til å tenke, resonnere og ta avgjørelser. Med en slik evne blir selvdisiplin en nødvendighet.

Hver av oss har ansvar for å velge. Du kan spørre: ”Er avgjørelser egentlig så viktige?” Jeg sier deg at avgjørelser bestemmer fremtiden. Du kan ikke ta evige avgjørelser uten evige konsekvenser.

Jeg vil gjerne komme med en enkel formel som du kan bruke til å måle valg du må ta. Den er lett å huske: ”Du kan ikke ha rett når du gjør galt, og du kan ikke ta feil når du gjør rett.” Din egen samvittighet advarer deg alltid som en venn før den gir deg straff som en dommer.

Herren sa i en åpenbaring gitt gjennom profeten Joseph Smith: ”Det som ikke oppbygger, er ikke av Gud, men er mørke. Det som er av Gud, er lys.”¹¹

Noen ufornuftige mennesker vender ryggen til Guds visdom og følger skiftende moteluner, falsk popularitet og øyeblikkets spenning. Det kreves mot for å tenke riktig, velge riktig og gjøre riktig, for en slik kurs vil sjelden, om noen gang, være den letteste.

I kampen for selvdisiplin kan man bli litt såret og medtatt, men resultatet er alltid at en blir en bedre person. Selvdisiplin er i beste fall en vanskelig prosess. Altfor mange av oss ønsker at alt skal gå glatt og smertefritt. Hvis vi skulle oppleve midlertidige nederlag, består en svært viktig del av vår kamp for selvdisiplin i besluttsomhet og mot til å prøve igjen.

Mine kjære unge søstre, jeg vet ikke om noen bedre beskrivelse av dere enn den Det første presidentskap ga 6. april 1942: ”Hvor herlig og nær englene er ikke den ungdom som er ren. De opplever usigelig glede her og evig lykke i livet etter dette.”¹²

Evig liv i vår Faders rike er deres mål, og selvdisiplin vil visselig kreves for å nå dette.

Til slutt, la oss alle fremelske vilje til å arbeide. President J. Reuben Clark, som for mange år siden var rådgiver i Det første presidentskap, sa: ”Jeg tror at vi er her for å arbeide, og jeg tror at det ikke er mulig å slippe unna. Jeg tror ikke vi kan få dette fort nok inn i hodet. Vi må arbeide hvis vi skal lykkes eller ha fremgang. Det finnes ingen annen måte.”¹³

”Kom nå, alle, og vær med, … ta et tak”¹⁴ er noe mer enn ord i en kjær salme. Det er en oppfordring til å arbeide.

Kanskje et eksempel vil være nyttig. Utsettelse er virkelig en tyv som stjeler tid, spesielt når det rett og slett dreier seg om hardt arbeid. Jeg snakker om nødvendigheten av å studere flittig når du forbereder deg til prøver på skolen, og i hvert fall til livets prøver.

Jeg vet om en universitetsstudent som var så travelt opptatt med studentlivets gleder at forberedelser til en eksamen ble utsatt. Kvelden før innså hun at det var blitt sent og at hun ikke hadde forberedt seg. Hun resonnerte: Hva er viktigst – min helse, som krever at jeg må sove, eller det slitet det er å studere? Du kan sikkert tenke deg utfallet. Søvnen seiret, studiet tapte, og prøven ble en personlig katastrofe. Vi må arbeide.

Så dette er den foreslåtte formelen:

En takknemlig holdning
Lengsel etter lærdom
Selvdisiplin
Vilje til å arbeide

Alle vil oppleve stunder med fortvilelse og behov for veiledning fra en guddommelig kilde, ja, en uuttalt bønn om hjelp. Av hele mitt hjerte og min sjel vitner jeg for deg om at vår himmelske Fader elsker deg, er oppmerksom på deg og ikke vil forlate deg.

La meg illustrere dette med en personlig og kjær opplevelse. I mange år hadde jeg oppdrag som førte meg inn i den delen av Tyskland som befant seg bak det som ble kalt jernteppet. Under kommuniststyret hadde de som bodde i den delen av Tyskland, mistet nesten all sin frihet. Aktiviteter for de unge ble begrenset. Alt ble overvåket.

Kort tid etter at jeg fikk ansvar for dette området, var jeg tilstede ved en svært oppløftende konferanse som ble holdt i den delen av Tyskland. Etter de inspirerende sangene og de ord som ble talt, følte jeg meg tilskyndet til å ha et kort møte utenfor den gamle bygningen med de dyrebare tenåringene. De var relativt få i antall, men lyttet til hvert ord jeg sa. De hadde hungret etter en Herrens apostels ord og oppmuntring.

Forut for konferansen, før jeg reiste fra USA, hadde jeg fått den innskytelse at jeg skulle kjøpe tre esker med tyggegummi. Jeg kjøpte tre forskjellige sorter: peppermynte, grønnmynte og fruktsmak. Da nå denne ungdomssamlingen var ferdig, delte jeg omhyggelig ut to plater tyggegummi til hver ungdom, noe de aldri før hadde smakt. De mottok gaven med glede.

Årene gikk. Jeg kom tilbake til Dresden, der denne konferansen hadde funnet sted. Nå hadde vi kirkebygninger, nå hadde folket frihet. De hadde et tempel. Tyskland var ikke lenger splittet av politiske grenser, men hadde blitt én nasjon. De unge var nå voksne, med egne barn.

Etter en stor og inspirerende konferanse oppsøkte en mor og hennes datter meg. Datteren, som var omtrent på deres alder og som snakket litt engelsk, sa til meg: ”President Monson, husker du at du for lenge siden holdt et kort møte for de unge etter en distriktskonferanse og ga hver gutt og pike to plater tyggegummi?”

Jeg svarte: ”Ja, det husker jeg godt.”

Hun fortsatte: ”Min mor var en av dem som du ga denne gaven til. Hun har fortalt meg at hun delte den ene platen i mange små biter. Hun nevnte hvor søtt den smakte og hvor stor pris hun satte på den.” Så, mens hennes kjære mor smilte bifallende, ga hun meg en liten eske. Da jeg åpnet den, så jeg den andre tyggegummiplaten, som fremdeles lå i innpakningspapiret etter nesten 20 år. ”Min mor og jeg ønsker at du skal ha denne,” sa hun.

Tårene strømmet, og vi omfavnet hverandre.

Moren sa så til meg: ”Før du kom til konferansen vår for så mange år siden, hadde jeg bedt til min himmelske Fader for å få vite om han virkelig brydde seg om meg. Jeg sparte denne gaven for at jeg skulle huske å lære min datter at vår himmelske Fader virkelig hører våre bønner.”

I kveld viser jeg dere denne gaven, et symbol på tro og forsikring om den himmelske hjelp vår Fader og hans Sønn, Jesus Kristus, vil gi dere.

Måtte våre tanker denne påskeaften gå til ham som sonet for våre synder, som viste oss hvordan vi skal leve, hvordan vi skal be, og som viste ved sine egne gjerninger hvordan vi kan gjøre dette. Denne Guds Sønn, ja, den Herre Jesus Kristus, som ble født i en stall og svøpt i en krybbe, kaller på hver enkelt av oss og ber oss følge ham. ”I glede synges disse ord: ’Han lever, min Forløser stor!’”¹⁵ I Jesu Kristi navn, amen.