Skjulte kiler
La oss ikke overføre naget og vreden fra vår egen tid til de kommende generasjoner. La oss fjerne eventuelle skjulte kiler som ikke kan gjøre annet enn å ødelegge.
I april 1966, under Kirkens årlige generalkonferanse, holdt eldste Spencer W. Kimball en minneverdig tale. Han siterte en historie av Samuel T. Whitman med tit-telen ”Skjulte kiler”. I dag har også jeg valgt å sitere fra Samuel Whitman, etterfulgt av eksempler fra mitt eget liv.
Whitman skrev: ”Isregnet [denne vinteren] var i seg selv ikke ødeleggende. Riktignok blåste noen ledninger ned, og antall ulykker på motorveien steg brått … Normalt kunne det store valnøtt-treet lett ha båret tyngden som la seg på de vide grenene. Det var jernkilen inne i stammen som forårsaket ødeleggelsen.
Historien om jernkilen begynte for mange år siden mens den hvithårede bonden [som nå bodde på eiendommen hvor det sto], var en liten gutt på farens gårdsbruk. Sagbruket var nylig blitt flyttet fra dalen, og nybyggerne fant fremdeles redskaper og rester av utstyr som lå spredt omkring …
Denne spesielle dagen var det en tømmerkile – bred, flat og tung, rundt 30 cm lang og skjev etter mange slag – [som gutten fant] … på sydjordet. [En tømmerkile brukes ved tømmerhogst, den slås inn i et sagspor, og deretter slår man på kilen med slegge for å gjøre sporet dypere.] … Fordi han var sent ute til middag, la den unge mannen kilen … inn mellom grenene i det spede valnøtt-treet som faren hadde plantet ved porten. Han ville legge kilen i skjulet etter middag eller en gang han gikk den veien.
Han mente virkelig å gjøre det, men gjorde det aldri. [Kilen] lå der mellom grenene, litt trangt, da han ble voksen. Den lå der, fastklemt, da han giftet seg og overtok gården etter faren. Den var halvt overgrodd den dagen treskefolkene spiste middag under treet… Helt overgrodd satt fortsatt kilen i treet den vinteren isregnet satte inn.
I denne vinternattens kalde stillhet … knakk en av de tre største grenene av stammen og braste i bakken. Den gjenværende tretoppen var så i ubalanse at også den sprakk og falt ned. Da uværet var over, var det ikke en kvist igjen på det en gang så stolte treet.
Tidlig neste morgen gikk bonden ut og sørget over tapet …
Da fikk han øye på noe innimellom de splintrede restene. ’Kilen,’ mumlet han full av selvbebreidelse, ’ den jeg fant på sydjordet.’ Et blikk fortalte ham hvorfor treet hadde falt. Kilen hadde stått med eggen opp i stammen og hindret treets fibere i å feste seg i hverandre som de skulle.”1
Mine brødre og søstre, det finnes skjulte kiler i livet til mange vi kjenner – ja, kanskje i vår egen familie.
La meg fortelle dere om en venn jeg har hatt hele livet, han er død nå. Han het Leonard. Han var ikke medlem av Kirken, selv om hans hustru og barn var medlemmer. Hans hustru var president i Primær, hans sønn utførte en hederlig misjon. Hans datter og sønn giftet seg ved høytidelige tempelseremonier og fikk selv barn.
Alle som kjente Leonard, likte ham, jeg også. Han støttet sin hustru og sine barn i deres oppgaver i kirken. Han var med på mange arrangementer i kirken sammen med dem. Han førte et godt og rent liv, fylt av tjeneste og godhet. Hans familie, og også mange andre, undret hvorfor Leonard hadde passert gjennom jordelivet uten de velsignelser som evangeliet bringer.
I Leonards eldre år begynte helsen å svikte. Til slutt kom han på sykehus, og livet ebbet ut. I det som skulle bli min siste samtale med Leonard, sa han: ”Tom, jeg har kjent deg siden du var gutt. Jeg føler at jeg må fortelle deg hvorfor jeg aldri har sluttet meg til Kirken.” Så fortalte han om noe som skjedde foreldrene hans for mange, mange år tilbake. Motvillig hadde familien nådd det punkt at de så seg tvunget til å selge gården, og det var kommet et bud på den. Så spurte en gårdbrukernabo om å få kjøpt den isteden – men til en lavere pris – og tilføyde: ”Vi har vært så nære venner. På denne måten vil jeg, hvis jeg eier den, kunne ta vare på den.” Til sist gikk Leonards foreldre med på det, og gården ble solgt. Kjøperen – den samme naboen – hadde en ansvarsfull stilling i Kirken, og den tillit han nøt, bidro til at familien solgte til ham, til tross for at de ikke oppnådde så høy pris ved salget som de ville fått om de hadde solgt til den første interesserte kjøperen. Ikke lenge etter solgte naboen både sin egen gård og den gården han hadde kjøpt av Leonards familie, under ett, noe som økte verdien og dermed salgssummen. Det lenge stilte spørsmålet om hvorfor Leonard aldri hadde sluttet seg til Kirken, var besvart. Han hadde alltid følt at familien var blitt lurt av naboen.
Han betrodde meg etter samtalen at han følte en stor byrde endelig var løftet av ham, nå som han gjorde seg rede til å møte Skaperen. Det tragiske er at en skjult kile hadde hindret Leonard i å nå til større høyder.
Jeg kjenner en familie som kom til Amerika fra Tyskland. Det engelske språket var vanskelig for dem. De hadde knapt med penger, men de var alle velsignet med vilje til å arbeide og kjærlighet til Gud.
Deres tredje barn ble født, men levde bare i to måneder før det døde. Faren var møbelsnekker og laget en vakker kiste til sitt dyrebare barns legeme. Begravelsesdagen var trist og gjenspeilte bedrøvelsen de følte over sitt tap. Mens familien var på vei til møtehuset, og faren bar den lille kisten, hadde noen få venner samlet seg. Men kirkedøren var låst. Den travle biskopen hadde glemt begravelsen. De gjorde forgjeves forsøk på å få tak i ham. Siden han ikke visste hva han skulle gjøre, tok faren kisten under armen, og med familien i følge med seg, bar han den hjem i øsende regnvær.
Hvis familien hadde hatt en svakere karakter, kunne de ha anklaget biskopen og næret dårlige følelser. Da biskopen ble klar over tragedien, besøkte han familien og ba om unnskyldning. Med sårede følelser som fremdeles vistes i hans uttrykk, men med tårer i øynene, godtok faren unnskyldningen, og de to omfavnet hverandre i full forståelse. Ingen skjulte kiler ble etterlatt som forårsaket sinne. Det hersket kjærlighet og godtagelse.
Ånden må frigjøres fra sterke bånd og følelser som aldri faller til ro, så vi kan heves og gi sjelen oppdrift. I mange familier næres såre følelser og motvilje mot å tilgi. Det spiller egentlig ingen rolle hva saken engang gjaldt. Den kan og skulle ikke få fortsette å skade. Anklager holder såret åpent. Bare tilgivelse leger. George Herbert, en tidlig 1700-tallsdikter, skrev: ”Den som ikke kan tilgi andre, bryter broen han selv må over hvis han noen gang skal nå til himmelen, for alle har behov for tilgivelse.”
Vakre er de ord Frelseren sa da han skulle dø på det grufulle korset. Han sa: ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.”2
Noen har vanskelig for å tilgi seg selv og dveler ved alt som de mener de har kommet til kort med. Jeg liker beretningen om en religiøs leder som gikk frem til en kvinne som lå for døden, og forsøkte å trøste henne – men forgjeves. ”Jeg er fortapt,” sa hun. ”Jeg har ødelagt både mitt og alle andres liv. Det er ikke håp for meg.”
Mannen la merke til et innrammet bilde av en vakker pike på kommoden. ”Hvem er det?” spurte han.
Kvinnen lyste opp. ”Det er min datter, det eneste vakre i mitt liv.”
”Ville du hjelpe henne hvis hun var i vanskeligheter eller hadde begått et feiltrinn? Ville du tilgi henne? Ville du fortsatt elske henne?”
”Selvfølgelig ville jeg det!” utbrøt kvinnen. ”Jeg ville gjøre alt for henne. Hvorfor spør du om det?”
”Fordi jeg vil du skal vite at billedlig sett har Gud et bilde av deg på kommoden sin,” sa mannen. ”Han elsker deg og vil hjelpe deg. Påkall ham.”
En skjult kile som hindret hennes lykke, var fjernet.
Når man er i fare eller opplever en prøvelse, vil en slik kunnskap, et slikt håp og en slik forståelse bringe trøst til et plaget sinn og et bedrøvet hjerte. Hele Det nye testamentes budskap er et oppvåkningens pust til menneskesjelen. Fortvilelsens skygger drives bort av håpets stråler, sorg viker for glede og følelsen av å være fortapt i livets tummel forsvinner med den sikre kunnskap om at vår himmelske Fader er oppmerksom på enhver av oss.
Frelseren ga forsikring om denne sannhet da han fortalte at ikke engang en spurv vil falle til jorden uten at vår Fader vet det. Deretter sluttet han det vakre utsagnet med å si: ”Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver.”3
For en tid siden leste jeg følgende fra Associated Press i avisen. En eldre mann avslørte i begravelsen til sin bror, som han helt fra ungdommen av hadde bodd sammen med i en liten ettromshytte i nærheten av Canisteo i New York, at etter en krangel hadde de delt rommet i to med en krittstrek, og ingen av dem hadde krysset streken eller sagt et ord til hverandre siden den dagen – 62 år tidligere. Hvilken kraftfull og destruktiv skjult kile.
Som Alexander Pope skrev: ”Å feile er menneskelig, å tilgi er guddommelig.”4
Noen ganger blir vi så lett fornærmet. Andre ganger er vi for sta til å ta imot en oppriktig unnskyldning. Hvem vil undertrykke ego, stolthet og sårede følelser – og så stå frem og si: ”Jeg er oppriktig lei meg! La oss være som før: venner. La oss ikke overføre naget og vreden fra vår egen tid til de kommende generasjoner.” La oss fjerne eventuelle skjulte kiler som ikke kan gjøre annet enn å ødelegge.
Hvordan oppstår skjulte kiler? Noen skyldes uoppgjort krangel som fører til vonde følelser, fulgt av samvittighetsnag og anger. Andre har sin opprinnelse i skuffelser, sjalusi, diskusjoner og innbilte sårede følelser. Vi må ordne opp i dette – legge det til side og ikke la det utvikle seg, bli betent og til sist ødelegge.
En hyggelig dame på over 90 år besøkte meg en dag og fortalte uventet om flere ting hun angret på. Hun nevnte at mange år tidligere hadde en nabogårdbruker som hun og mannen av og til var usams med, spurt om han kunne ta en snarvei over eiendommen deres for å komme til sitt eget jorde. Hun gjorde et opphold i beretningen og sa så med skjelvende stemme: ”Tommy, jeg lot ham ikke få gå over eiendommen vår, men forlangte at han skulle gå den lange veien rundt – til fots – for å komme dit. Det var galt av meg, og jeg angrer så. Han er borte nå, men jeg skulle ønske at jeg kunne si til ham: ’Jeg er så lei meg.’ Å, som jeg ønsker at jeg kunne få en ny sjanse.”
Mens jeg lyttet til henne, husket jeg noe John Greenleaf Whittier har skrevet: ”Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: ’Det kunne ha vært.’”
Fra 3. Nephi i Mormons bok kommer dette inspirerte råd: ”Der skal ikke være noen uenighet blant eder … For sannelig, sannelig sier jeg eder at den som har uenighetens ånd, er ikke av meg, men av djevelen som er uenighetens far, og han oppegger menneskenes hjerter til å trette i vrede med hverandre. Se, det er ikke min lære å oppegge menneskenes hjerter til vrede mot hverandre, men det er min lære at slike ting skal avskaffes.”6
La meg avslutte med en historie om to menn som er helter i mine øyne. Deres modige handlinger ble ikke utført i nasjonal målestokk, men i en fredfull dal kjent som Midway i Utah.
For mange år siden virket Roy Kohler og Grant Remund sammen i Kirken. De var bestevenner. De var gårdbrukere og meierister. Så oppsto det en misforståelse som skapte splid mellom dem.
Senere, da Roy Kohler ble alvorlig syk av kreft og bare hadde kort tid igjen å leve, besøkte min hustru, Francis, og jeg Roy og hans hustru, og jeg ga ham en velsignelse. Mens vi snakket sammen etterpå, sa bror Kohler: ”La meg fortelle deg om noe av det fineste jeg har opplevd.” Så fortalte han meg om denne misforståelsen med Grant Remund og adskillelsen som fulgte. Han sa: ”Vi sto ikke på vennskapelig fot.”
”Men så,” fortsatte Roy, ”hadde jeg akkurat fått inn høyet for vinteren, da det en kveld ble selvantenning i høyet, og høyet, låven og alt som var i den, brant ned til grunnen. Jeg var knust,” sa Roy. ”Jeg ante ikke hva i all verden jeg skulle gjøre. Det var mørkt, bortsett fra glørne etter brannen. Da fikk jeg se lys fra traktorer og andre tunge kjøretøyer på veien, de kom fra Grant Remunds gård. Da ’redningsmannskapet’ svingte inn oppkjørselen vår og møtte meg oppløst i tårer, sa Grant: ’Roy, du har litt av et rot å rydde opp i. Guttene mine og jeg er her, la oss sette i gang.’” Sammen tok de fatt på arbeidet. Borte for alltid var den skjulte kilen som hadde skilt dem for en kort tid. De drev på sammen hele natten og utover neste dag, sammen med mange andre i nabolaget som hjalp til.
Roy Kohler er død, og Grant Remund blir eldre. Sønnene deres har virket sammen i samme biskopsråd. Jeg setter virkelig pris på vennskapet mellom disse to fine familiene.
Måtte vi alltid være eksemplariske i vårt hjem og trofast etterleve alle budene så vi ikke bærer på noen skjulte kiler, men isteden husker Frelserens formaning: ”Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre”.7
Dette er min inderlige bønn, i Jesu Kristi navn, amen.