Før vår reise er over
For dem som trofast holder ut, blir troen sterkere med tiden.
Jeg behøver aldri å tenke på hvor jeg kan finne min 92 år gamle far, Paul Romney, en søndag ettermiddag. Han er i sin menighet i Salt Lake City og rydder i kirkesalen. Det tar ham litt over en time.
Han lener seg på gåstolen på vei oppover midtgangen. Så lener han seg på benkene når han beveger seg fra rad til rad og plukker opp spredte papirer, ordner salmebøker og plukker opp frokostblanding eller brødsmuler som har falt på teppet. Det er en oppgave han har gjort hver søndag, med få unntak, siden han ble ordinert til diakon i 1934.
Forberedelse til gudstjeneste
“Jeg gjør det for å vise at jeg elsker Herren,” sier han. “Å ha et rent møtehus hjelper oss å tilbe ham.”
Som diakon lærte Paul Romney at hans plikter innbefattet omsorg for de timelige behovene i menigheten. “Jeg skjønte at én måte å gjøre det på, var å rydde etter møtene,” sier han. “Så jeg begynte bare å gjøre det, og jeg har gjort det siden den gang.” Det har aldri vært et offisielt oppdrag eller kall, selv om han noen ganger har kommet på lørdager for å hjelpe andre som har fått i oppdrag å rengjøre møtehuset. Noen ganger har barna hans hjulpet ham. For mange år siden da han satt i biskopsrådet, oppfordret han diakonene til å delta.
Men for det meste venter han ganske enkelt til dagens siste møte er ferdig. Så, uten brask og bram, gir han sitt lille bidrag for å opprettholde et ordens hus. Og det gjør han trofast hver søndag.
Min fars eksempel har vist meg at uansett omstendigheter kan vi alltid finne en måte å tjene på. Det har lært meg om ærbødighet og forberedelse til gudstjeneste. Og det har hjulpet meg å forstå at vi alle har mye å lære av dem som ligger foran oss på reisen gjennom livet.
Omskiftelige roller
Jeg har fått lignende lærdommer av mine naboer nede i gaten. Larry Morgan, 97, og hans hustru Elizabeth, 94, har lyktes med å fylle forskjellige roller i sitt liv sammen – mann og hustru, far og mor og seniormisjonærledsagere i Holland. Da Larry var 72, ble han kalt som rådgiver i biskopsrådet. På den tiden var det 79 enker i nabolaget vårt, og på oppdrag fra biskopen besøkte Larry og Elizabeth hver eneste en av dem.
I mer enn 40 år har Larry og Elizabeths barn, og nå deres barnebarn og oldebarn, møttes om kvelden på fastesøndag for å avslutte fasten. “Vi ønsket at familien skulle glede seg over å være sammen, og alle liker å spise,” sier han. “Vi hadde lagret mye hvete, så vi malte vårt eget mel og laget vafler. Så spiste vi til alle var mette.” Dette enkle, felles måltidet har gitt næring til en varig følelse av samhold i familien.
I dag er det barn og barnebarn som står for matlagingen. Elisabeth har demens, men vet at familien er der. Til hver og en som er tilstede, gjentar hun om og om igjen: “Jeg er glad i deg.” Når måltidet er ferdig og alle er borte, liker hun å lytte mens Larry leser høyt fra Skriftene og artikler i Kirkens tidsskrifter, og finner trygghet i bare å vite at han er der.
For ca to år siden falt Larry og skadet ryggraden. Derfor kan han ikke lenger gå. “Jeg kaster ikke bort tiden på å spørre: ‘Hvorfor meg?’” sier han. “Jeg har fått en prestedømsvelsignelse. Jeg ble fortalt jeg ville gå igjen, selv om det ikke vil bli i dette liv. På grunn av forsoningen og oppstandelsen vet jeg at det vil skje. Jeg har lært at vår himmelske Fader står ved roret. Når vi godtar hans vilje, kan vi regne med hans hjelp.”
Et voksende perspektiv
Jeg møtte Merle Christensen for første gang på et sykehjem i Brigham City, Utah. Hun var bestemor til en venn av familien, og hun skulle snart feire sin 101-årsdag. På rommet sitt satt Merle omgitt av minnebøker og fotografier. To bilder hun viste, gjorde særlig inntrykk på meg.
Det første, som var tatt for mange år siden, var av en gruppe Seminar-elever, heriblant Merles døtre. “De sitter på forreste rad sammen med sin lærer, Boyd K. Packer,” sier Merle. “Han ser veldig ung ut, men han var en god lærer.” I dag er han president for De tolv apostlers quorum.
Da Merle var ung, ble hun rammet av polio. “Det var ikke lett å hanskes med dette som tenåringsjente,” sier hun. “Min tro var nødt til å vokse for å holde tritt. Men Herren hjalp meg da, og han hjelper meg nå.” De som led av polio i sin ungdom, strever ofte med postpoliosyndrom når de blir eldre, med symptomer som muskelsvakhet og generell tretthet. Dette er tilfellet for Merle.
Når hun er trett, minnes hun skriftstedet i Alma 7:11-12, som forteller oss at Frelseren “vil påta seg sitt folks smerter og sykdommer … så han … kan vite hvordan han skal hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter.” Da, sier hun, “stoler man på at Herren vet hva man gjennomgår. Ta det en dag om gangen, be, gå i kirken og vær vennlig mot andre. Det er de små tingene som hjelper deg å komme gjennom det.”
Det andre bildet Merle viste meg, er i en utklippsbok – et bilde av tre av hennes fem døtre. Alle barna hennes var jenter, og tre ble født som trillinger i 1936, de første trillingene som ble født i Brigham City. “Det var sjeldent å få trillinger den gangen,” sier Merle. Legevitenskapen var ikke så avansert, og to av jentene ble født med hjerteproblemer. Sharon døde i 1958 og Diane i 1972. Janice, som ikke hadde hjertefeil, døde av kreft i 1992.
“Jeg elsker alle mine barn, deres ektemenn, mine barnebarn og oldebarn,” sier Merle. Men hun savner mannen sin, DeVere, som har vært død i 26 år, og hun savner trillingene, som ville ha vært 79 i april.
Igjen leser hun i Alma: “Og han vil påta seg døden, så han kan løse dødens bånd som binder hans folk” (Alma 7:12).
“Jeg vet at Frelseren overvant døden,” sier Merle. “Derfor vet jeg at jeg vil få se min mann og mine trillinger og hele min familie igjen.” Denne overbevisningen, sier hun, blir sterkere for hver dag.
Gå sammen
Alph og Lucette Passeraub fra Lausanne i Sveits elsker å gå turer sammen. En av yndlingsturene deres går langs bredden av Genfersjøen, hvor Alpene tårnet over innsjøen. På en slik tur for et par år siden brukte bror og søster Passeraub kvelden til å mimre.
“Allerede som ungdom søkte jeg etter sannheten,” sier Alph, 78. “Jeg har alltid sagt: Hvis Gud finnes, må han ha en levende profet på jorden. Jeg var opptatt av denne tanken hele tiden.”
Da Alph begynte på studiene, oppfordret en venn ham til å delta på et gratis engelskkurs som ble holdt av Kirkens misjonærer. Etter en av leksjonene inviterte misjonærene ham til kirken.
“Første gang jeg var tilstede, handlet Søndagsskole-leksjonen om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som tre adskilte personer,” forteller Alph. “Læreren sa at vi vet så mye om Gud, takket være læresetningene til en profet i nyere tid, Joseph Smith, og at det finnes levende profeter i dag. Jeg ble forbløffet. De snakket om det jeg hadde tenkt på så lenge.” Han sluttet seg snart til Kirken, “og hver dag siden da har jeg frydet meg over at det finnes profeter på jorden.”
Lucette, 80, vokste opp som barn av 2. verdenskrig. “Jeg måtte jobbe som 14-åring, og fikk aldri fullført min utdannelse,” sier hun. “Men jeg oppdaget at Kirken ga meg anledning til å fortsette å lære.” Etter å ha utført en heltidsmisjon, begynte hun å gå ut med Alph. De giftet seg i templet, fikk barn, og ser nå tilbake på sin reise, som omfatter Lucettes 14 år som menighetens Primær-president, Alphs 32 år i stavens høyråd, regelmessige turer til templet sammen med barn og barnebarn, og alltid, alltid, takknemlighet for sannheten de tok imot da de var unge.
“Vi har blitt velsignet med å kunne gå side om side,” sier Lucette. “Og for hvert skritt har vår tro vokst seg sterkere.”
Jeg lærer mye av disse vennene som er eldre enn meg. Larry og Elizabeth lærer meg å spille livets omskiftelige roller med verdighet og hjelp fra Herren. Merle viser at tro til å holde ut til enden må bygges på tro på Frelseren i dag. Og bror og søster Passeraub gleder seg over evangeliet hver dag. Alt dette er lærdommer som vil styrke meg før min reise er over.