Hvordan slektshistorie forandrer vårt hjerte og vårt sinn
Å granske vår slektshistorie og sørge for tempelordinanser for våre forfedre hjelper oss å se storheten, men også detaljene i Guds plan.
Hver gang jeg gikk i templet, tenkte jeg i mange år på min tipp-oldemor Hannah Mariah Eagles Harris (1817-88), men ikke fordi jeg trengte å utføre stedfortredende tempelarbeid på hennes vegne.
Mariah (som hun ønsket å bli kalt) er en av grunnene til at familien min er medlem av Kirken. Hun ble døpt i England i 1840, begavet i Nauvoo, Illinois, beseglet til sin mann i Winter Quarters, Nebraska og døde i Utah. Mine tanker om henne mens jeg var i templet, handlet ikke om hennes behov for å få utført ordinanser, men om hvordan disse ordinansene knyttet henne og meg sammen over tid og rom.
Som barn bodde jeg i samme by i Utah som hun hadde bodd i, og til slutt besøkte jeg Winter Quarters, Nauvoo og det lille engelske tettstedet hvor hun ble født. Det gikk opp for meg hvor enorme avstander hun hadde reist og hvor store forskjellene var mellom hennes liv og mitt.
Til tross for tiden, avstanden og omstendighetene som skiller oss, føler jeg meg imidlertid knyttet til min tippoldemor både ved den beseglende pakten og ved å vite om hennes liv. Denne forbindelsen belyser grunnene til slektshistorie spesielt og tempelarbeid mer generelt.
Deltagelse i slektsforskning lærer oss om Guds storslagne og betydningsfulle skapelse, og understreker den individuelle og barmhjertige rekkevidden av Kristi forsoning.
Større kjærlighet på grunn av slektshistorie
Herren har sagt at selv om de verdener han har skapt for sine barn, er “utallige … for mennesket … er alle ting talte [for meg], for de er mine og jeg kjenner dem” (Moses 1:35). Slektshistorie og tempelarbeid gir oss anledning til å delta i Jesu Kristi arbeid med å frelse sjeler.1 Dette kan hjelpe oss å lære å elske og være barmhjertige mot hverandre, mot våre naboer og alle vi møter, for de er våre brødre og søstre.2
Når vi husker på våre egne forfedre, kan vi forstå omfanget av vår himmelske Faders plan og skaperverk. Herren skapte et sted for oss hvor vi kunne bli prøvet og ha tro, men fordi svært få mennesker får sjansen til å motta fylden av Guds pakter i jordelivet, minner muligheten for stedfortredende arbeid oss om at Herren elsker alle sine barn, og har gjort det mulig for alle å velge å motta alle evangeliets velsignelser, uavhengig av sine omstendigheter i jordelivet (se 2 Nephi 26:20-28, 32-33).
I tillegg kan det å lære om våre forfedres liv minne oss om at ikke alt i livet vil gå lett, at det vil være skuffelser og urettferdighet i denne falne verden. Men å lære om livet deres og utføre ordinanser for dem kan også minne oss om at ingen er utenfor rekkevidden av Guds kjærlighet (se Romerne 8:38-39).
Min bestemor Mariah ble styrket av denne sannheten første gang hun hørte den forkynt. I 1840-41, under den første bølgen av stedfortredende dåp utført i Mississippi-elven og det delvis fullførte Nauvoo tempel, fikk hun anledning til å bli døpt for sin avdøde søster, som hadde avgått med døden før misjonærene kom til England.3 Selv om jeg aldri har møtt Mariah, deler jeg med henne kjærlighet til søsken og kunnskap om at denne kjærligheten kan fortsette etter døden, på grunn av tempelordinanser. Å dele denne kunnskapen med henne vekker også kjærlighet til henne.
Det er ikke overraskende at profeten Joseph Smith ble nesten overveldet av den vakre og barmhjertig læren om frelse for de døde, som han beskrev som den “mest strålende av alle emner som tilhører det evige evangelium” (L&p 128:17): “La fjellene juble av glede og alle dere daler rope høyt og alt hav og alt tørt land fortelle om undere av deres evige Konge! Og dere elver og bekker, store som små, renn nedover med glede. La skogen og alle markens trær lovprise Herren og det faste fjell gråte av glede! Og la solen, månen og morgenstjernene synge sammen og alle Guds sønner rope av fryd. Og la det evige skaperverk forkynne hans navn evindelig og alltid!” (L&p 128:23).4
I likhet med Mariah, som entusiastisk gikk for å bli døpt for sin søster, gikk andre tidlige hellige frem med like stor begeistring. En av disse tidlige hellige, Sally Carlisle, skrev: “Hvor stort det er at vi tror og … nå kan døpes for alle våre døde venner og frelse dem så langt tilbake som vi kan få kunnskap om dem.”5
For alle – og for den ene
Slik disse refleksjonene viser, blandes det storslagne ved slektshistorie med det personlige. Vi lærer ikke bare om målestokken, men også dybden av Herrens kjærlighet, for han har omsorg for den enkelte. Herren, som ser en spurv falle og leter etter det ene bortkomne lammet av hundre (se Matteus 10:29; Lukas 15:4), forløser oss ikke i flokk, men en for en, akkurat slik han betjente folket under sitt jordiske virke, og akkurat slik han velsignet folket som var forsamlet ved templet i landet Overflod (se 3 Nephi 17).
På lignende måte lærte Herren de tidlige hellige en omstendelig norm for opptegnelsesføring for det stedfortredende arbeidet som ble utført for hver enkelt (se L&p 128:1-5, 24). Vi utfører derfor omhyggelig arbeid for å finne de enkelte forfedre, ikke bare kataloger med navn. Gjennom dette arbeidet får vi et glimt av Guds barmhjertighet, hans medfølelse og verdien av én sjel.
I tillegg hjelper det å lære historiene om våre forfedres liv oss å lære å elske dem, uavhengig av feil og mangler de måtte ha. Når vi ser hvordan jordelivets omskiftelser formet våre forfedres valg, føler vi med dem. Denne prosessen skulle forbedre vår evne til å utvikle samme slags kjærlighet til de levende, både i vår familie og til alle Guds barn. Å føle enda dypere at alle mennesker, til og med det flertall som kom til jorden uten anledning til å motta evangeliets pakter og ordinanser, er barn av himmelske foreldre, hjelper oss å forstå at livet er en prøve på tro og tapperhet for alle som noensinne har levd, “i henhold til hvordan de bruker det lys [Gud] gir dem.”6
Den foredlende innflytelse av slektshistorie kan øke vår egen evne til å føle kjærlighet. Hvis vi blir glad i mennesker som forlengst er døde, som levde helt annerledes enn oss, vil vi ikke da innse hvor kjærlig og barmhjertig Gud er mot oss? Og kan vi ikke da elske vår familie og vår neste og være medfølende med deres svakheter?
Når andre ser det eneste kjente bildet av min bestemor Mariah, kommenterer de ofte hvor dyster eller usympatisk hun virker for dem. Jeg forsvarer henne umiddelbart, fordi jeg kjenner henne. Jeg kjenner personen som gikk langs elven Severn som liten jente og som mor med små barn. Jeg kjenner personen som seilte over et hav og fødte sitt fjerde barn på reisen. Jeg kjenner personen som sendte en mann i krigen og mistet et nyfødt barn mens han var borte. Jeg kjenner personen som gikk 1600 km til et nytt hjem i ørkenen i den amerikanske Vesten. Jeg kjenner personen som arbeidet, inngikk pakter, drev gårdsbruk og viste stor kjærlighet. Og ved å kjenne henne får jeg en smak av våre himmelske foreldres kjærlighet til henne og til alle sine barn.
Slektshistorie – det store omfanget og den barmhjertige rekkevidden
Hjertet i slektshistorie handler ikke om å bruke en datamaskin. Det handler ikke om tydning av gammel håndskrift eller å gjøre omstendelige notater og henvisninger. Dette er redskaper eller funksjoner i slektshistorie, men de er ikke hjertet av slektshistorie. Heller ikke favner de betydningen av hvorfor siste-dagers-hellige søker etter sine forfedre. Slektshistorie lærer oss om skapelsens og forløsningens omfang og minner oss samtidig på den personlige og barmhjertige rekkevidden av Kristi forsoning.
Å søke etter våre forfedre kan ha en lignende virkning på vårt hjerte og sinn når vi innser at alle mennesker – “utallige som sanden ved havets bredd” (Moses 1:28) – er barn av himmelske foreldre og er elsket og kjent av dem. Ikke rart Joseph beskrev inngangen til det celestiale rike som å gå gjennom en “overordentlig vakker” port (L&p 137:2), for hva kunne være mer overordentlig vakkert enn å bli frelst sammen med dem vi kjenner og elsker, som i likhet med oss også har blitt forløst av Guds vidtfavnende og personlige kjærlighet? Jeg ser frem til å møte bestemor Mariah ved denne porten.