Vårt hjem, vår familie
Takknemlig for tempelpakter
Artikkelforfatteren bor i Arizona, USA.
Hvordan kunne noe lindre min sorg når min ufødte sønn var døende?
Da jeg var bare 14 uker på vei med vårt tredje barn, informerte legene oss om at barnet ville abortere på grunn av komplikasjoner med lungene hans. Denne nyheten var overveldende. Jeg var sønderknust, vettskremt og usikker på fremtiden. Den kvelden dro min mann og jeg til templet med tungt hjerte og tårer i øynene. Vi trengte svar, veiledning og styrke, og vi visste at i templets fred kunne vi komme nærmere Herren. Vi ble forbauset over hvilken fred vi følte i det celestiale rom. Jeg visste at selv om dette barnet ikke skulle bli på jorden, ville alt ordne seg.
Senere gikk jeg ned på mine knær og utøste min sjel til vår himmelske Fader. Jeg fortalte ham at jeg forsto at sønnen vår ikke kom til å bli hos oss, men at jeg om mulig ønsket noen spesielle velsignelser. Jeg lovet også at jeg ikke ville miste min tro selv om mine ønsker ikke ble oppfylt. Jeg ba om at dette barnet måtte få være hos meg litt lenger – at han kunne få leve, selv om det bare var en kort stund, til hele familien kunne holde ham. Legene hadde sagt at hvis barnet vårt ved et mirakel overlevde gjennom hele svangerskapet, ville han bli født lilla, men jeg ba om at han ville bli født rosa slik at våre andre små gutter ikke ville være redde for å holde broren sin. Jeg ba Herren om å la oss huske vårt evige bånd etter at barnet, som vi bestemte oss for å kalle Brycen, hadde gått bort.
Etter som ukene gikk, uttrykte legene sjokk over Brycens fremgang, men minnet om at han helt sikkert ville dø etter fødselen. Jeg følte ubeskrivelig hjertesorg, vel vitende om at vi ville miste ham, men jeg var også i ekstase over at han fortsatte å vokse. Å bære frem denne sønnen som ikke skulle få leve, var en kontinuerlig byrde. Jeg følte smerte hver gang andre stilte spørsmål om barnets kjønn eller termin, og jeg måtte late som om at alt var normalt. Vi kjøpte en monitor slik at vi kunne kontrollere hjerteslagene hans hver dag, og var alltid ivrige etter å høre denne nydelige lyden. Sorgen min var enorm. Frelserens forsoning fikk ny mening for meg: Jeg forsto endelig av erfaring at Jesus Kristus ikke bare led for mine synder, men også følte enhver sorg og enhver smerte. Som min Frelser bar han i sannhet byrden sammen med meg så jeg aldri skulle være alene.
I 37. uke skrev jeg meg inn på sykehuset, i visshet om at jeg offisielt startet nedtellingen for Brycens liv. Det var både skremmende og vakkert. Legene fortalte at han kunne leve i alt fra 10 minutter til flere dager. Tross min frykt følte jeg Herrens beroligelse. Brycen Cade Florence ble født 27. januar 2012. Jeg hulket i samme øyeblikk som han ble født – rosa, svært kjekk, helt perfekt.
Guttene våre skyndte seg inn i rommet for å se og holde sin bror. Vi hadde fotograf til å fange øyeblikket. Brycen levde bare i 72 minutter, bokstavelig talt akkurat lenge nok til at hver enkelt av oss fikk holde og elske ham. Det var den eneste gangen vi alle var sammen som familie på jorden, men det var alt vi hadde drømt om. Guttene kunne ikke få nok av broren sin, de kysset ham, sang sanger til ham, og tryglet om å få holde ham. Han ble her til og med lenge nok til å motta en velsignelse av sin far, noe min mann hadde håpet og bedt om.
Som familie har vi et vitnesbyrd om at “den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven,” og at templets ordinanser og pakter gjør det mulig for “familier å bli evig forenet” (“Familien – en erklæring til verden,” Liahona, nov. 2010, 129). For oss betyr det å ha en evig familie alt. Den vakreste delen av evangeliet er at døden aldri vil skille oss. Vi vil fortsette vår reise sammen.
Gjennom denne prøvelsen har jeg lært at Gud finnes i detaljene. Han bryr seg om hver enkelt av oss. Selv om prøvelser og vanskeligheter kommer, kan Gud gjøre dem lettere å bære. Nå er jeg mer takknemlig enn noensinne for min tempelbesegling til min mann og at våre barn ble født i pakten. På grunn av Guds strålende plan for våre familier, herunder Frelserens altomfattende offer, kan vi være sammen igjen. Jeg lurer ofte på hvordan jeg ville ha utholdt den vanskelige prøvelsen uten å kjenne denne evige sannheten. Jeg er mer enn takknemlig for vitnesbyrdet jeg har fått på grunn av Brycens korte liv – Gud har åpnet mine øyne og mitt hjerte mer fullstendig for hans velsignelser.