Budskap fra Det første presidentskap
Vitnesbyrd og omvendelse
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Det er forskjell mellom å motta et vitnesbyrd om sannheten og å bli virkelig omvendt. For eksempel bar den store apostel Peter sitt vitnesbyrd for Frelseren om at han visste at Jesus var Guds Sønn.
“[Jesus] sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er?
Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn.
Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen” (Matteus 16:15-17).
Senere, i hans formaning til Peter, ga Herren ham og oss en rettesnor for å bli virkelig omvendt til evangeliet og for å forlenge denne omvendelsen til et helt liv. Jesus sa det slik: “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre” (Lukas 22:32).
Jesus lærte Peter at det fremdeles var en stor forandring som må gå lenger enn å ha et vitnesbyrd for å være i stand til å tenke, føle og handle som virkelig omvendte disipler av Jesus Kristus. Dette er den mektige forandringen vi alle søker. Når vi oppnår den, trenger vi at denne forandringen fortsetter inntil enden av vår jordiske prøvestand (se Alma 5:13-14).
Vi vet av egen erfaring og ved å iaktta andre, at det å ha noen gode stunder med åndelig styrke ikke vil være nok. Peter nektet for at han kjente Frelseren selv etter at han hadde fått et vitnesbyrd ved Ånden om at Jesus var Kristus. De tre vitner om Mormons bok mottok et direkte vitnesbyrd om at Mormons bok var Guds ord, men senere vaklet de likevel i sin evne til å oppholde Joseph Smith som profeten i Herrens kirke.
Du salige Jesus, av Walter Rane
Vi trenger en forandring i vårt hjerte, som beskrevet i Almas bok: “Og alle forkynte de det samme for folket, at deres hjerter var blitt forandret og at de ikke lenger hadde noe ønske om å gjøre ondt” (Alma 19:33; se også Mosiah 5:2).
Herren lærte oss at når vi virkelig er omvendt til evangeliet, vil vårt hjerte vende seg bort fra egoistiske ønsker og til tjeneste, for å oppløfte andre mens de beveger seg oppover mot evig liv. For å oppnå denne omvendelsen, kan vi be og arbeide i tro for å bli den nye skapning som muliggjøres ved Jesu Kristi forsoning.
Vi kan begynne med å be om tro til å omvende oss fra egoisme og den gave det er å bry oss mer om andre enn om oss selv. Vi kan be om styrke til å legge av oss stolthet og misunnelse.
Bønn vil også være nøkkelen til å motta den gave som kjærlighet til Guds ord og Kristi kjærlighet er (se Moroni 7:47-48). De to henger sammen. Når vi leser, grunner og ber angående Guds ord, vi vil vi begynne å bli glad i det. Herren bringer det inn i vårt hjerte. Når vi føler denne kjærligheten, vil vi begynne å elske Herren mer og mer. Da vil vi også føle den kjærlighet til andre som vi trenger for å styrke dem som Gud setter i vår vei.
Vi kan for eksempel be om å få vite hvem Herren ønsker at hans misjonærer skal undervise. Heltidsmisjonærene kan be i tro om å få vite ved Ånden hva de skal undervise, og vitne om. De kan be i tro om at Herren vil la dem føle hans kjærlighet til alle de møter. Misjonærene vil ikke bringe alle de møter til dåpens vann og til Den hellige ånds gave. Men de kan ha Den hellige ånd som ledsager. Ved sin tjeneste og ved hjelp av Den hellige ånd vil misjonærene så, med tiden, bli forandret i sitt hjerte.
Denne forandringen vil bli fornyet og om igjen når de og vi uselvisk gjennom et helt liv fortsetter å handle i tro for å styrke andre med Jesu Kristi evangelium. Omvendelse vil ikke være en enkeltstående hendelse eller noe som bare vil vare gjennom én fase i livet, men vil være en kontinuerlig prosess. Livet kan bli lysere inntil som ved høylys dag, når vi vil se Frelseren og oppdage at vi har blitt ham lik. Herren beskrev reisen slik: “Det som er av Gud, er lys, og den som mottar lys og blir i Gud, mottar mer lys, og dette lys blir klarere og klarere inntil som ved høylys dag” (L&p 50:24).
Jeg lover at dette er mulig for hver enkelt av oss.
Undervis fra dette budskapet
Eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum brukte “lignelsen om sylteagurkene” til å forklare at omvendelse er en vedvarende prosess, ikke en engangsforeteelse: “Linje på linje og bud på bud, gradvis og nesten umerkelig blir våre motiver, våre tanker, våre ord og våre gjerninger forenlige med Guds vilje” (“Dere må bli født på ny,” Liahona, mai 2007, 19). Overvei å repetere lignelsen om sylteagurkene for dem du underviser. Hva kan vi gjøre for å gå jevnt og trutt fremover i den gradvise prosessen med omvendelse som president Eyring og eldste Bednar snakker om?