Vi har alltid tid til å be
Artikkelforfatteren bor i Bayern i Tyskland.
Skolen var så vanskelig. Ville det noen gang bli bedre?
“Jeg kneler ned hver en dag og ber til Gud, min Fader” (“Jeg ber i tro,” Lys over Norge, mars 1991).
“Kom igjen, Fynn. Det er på tide å gå!” sa Johan.
Fynns bror, Johan, ventet utålmodig ved døren. Han ville ikke komme for sent på skolen.
Fynn rynket pannen. Han hadde ikke lyst til å gå på skolen. Familien hadde nettopp flyttet til et nytt hus. Det var hans første år på skolen, og han hadde ikke fått noen venner der ennå. Han savnet de gamle vennene sine.
“Jeg er redd!” sa Fynn og løp til mor. “Hvorfor må jeg gå på skolen?”
Fynns mor ga ham en klem. “Det ordner seg. La oss holde en bønn,” sa hun. “Vi har alltid tid til å be.”
De knelte ned og ba vår himmelske Fader hjelpe Fynn. Så gikk Fynn og broren hans til skolen. Dagen gikk litt bedre.
Hver morgen etter dette knelte Fynn ned og ba vår himmelske Fader om hjelp.
Sakte, men sikkert gikk det bedre. Fynn fikk en venn, og han var ikke redd lenger. Etter en stund begynte Fynn å like skolen.
En dag da Fynn og broren hans gikk til skolen, følte Fynn seg glad. Han la merke til at solen skinte. Han tenkte på alle de morsomme tingene han lærte. Plutselig sluttet han å gå.
“Jeg har glemt noe!” sa han til Johan. Fynn løp tilbake til huset deres.
Mor så bekymret ut da han kom løpende inn.
“Hva er i veien?” spurte hun.
“Jeg glemte å be!” sa Fynn. Han knelte ned. Han ønsket å takke vår himmelske Fader for at han hadde hjulpet ham.
Etter bønnen ga han mor en klem. “Vi har alltid tid til å be!” sa han.
Fynn smilte. Mor smilte. Og mens Fynn løp for å ta igjen broren sin, tenkte han kanskje vår himmelske Fader også smilte.