Fotspor av trofasthet

Randolph Shankula, Utah, USA

Illustrasjoner: Bradley H. Clark

En god stund hadde jeg ønsket å ta bilder av Temple Square i Salt Lake City – herunder det reflekterende bassenget, fontenene og gangveiene – dekket med nysnø uten et eneste fotspor. For å få et bilde av nysnø uten fotspor, visste jeg at jeg måtte komme til Temple Square tidlig på morgenen etter en natt med snøfall.

En kveld etter at det ble varslet snø over natten, forberedte jeg meg. Ettersom oppsynsmennene på Temple Square begynner å brøyte gangveiene klokken 05.00, satte jeg vekkeruret på klokken 03.00 og gjorde klart utstyret mitt.

Jeg kjørte på ubrøytede veier neste morgen og kom til Temple Square klokken 04.15, mens det fremdeles snødde. Så fortsatte jeg å kjøre rundt kvartalet for å finne et sted å parkere som ville gi meg enkel tilgang til å ta bilder.

På min første runde rundt Temple Square la jeg merke til at gangveien til inngangen til Salt Lake tempel var dekket av nysnø – uten et eneste fotspor! Jeg visste at jeg ville få det perfekte bildet. Begeistret kjørte jeg rundt kvartalet igjen for å finne en parkeringsplass.

Da jeg kjørte østover på North Temple Street, trodde jeg at jeg skulle finne et sted nær gangveien. Før jeg visste ordet av det, var alle parkeringsplassene opptatt, og jeg befant meg igjen nær gangveien til inngangen til templet.

Mens jeg ventet på rødt lys, så jeg til høyre for meg på den friske, urørte snøen. Så kikket jeg til venstre mot Konferansesenteret, og la merke til en eldre kvinne kledd i sine beste søndagsklær, med hodet foroverbøyd mens hun gikk mot templet.

“Å, nei,” tenkte jeg. “Jeg får ikke bildet mitt!”

Da kvinnen krysset foran meg, snudde jeg meg og så på gangveien som snart ville bli ødelagt, og så at en annen søster allerede hadde gått nedover gangveien og svingte inn mot templets inngang. Så kikket jeg tilbake på den første søsteren som nå gikk nedover gangveien. Med snø som hadde klumpet seg rundt skoene og anklene, gikk hun sakte, men sikkert nedover gangveien i fotsporene til den første kvinnen, gjennom porten og inn i templet.

Mens jeg overveiet det jeg så, kikket jeg på klokken i bilen og så at den var 04.20. Jeg satt i den varme bilen og så på fotsporene i den ferske nysnøen, og følte ydmykhet med tanke på hvor trofaste disse to søstrene var, som var på vei for å utføre sine tildelte plikter.

Jeg kjørte rundt kvartalet igjen, parkerte, tok med meg kameraet og tok et bilde av fotspor i snøen – et mye bedre bilde enn det jeg hadde forestilt meg.