For Ham

Av Joy D. Jones

Primærs generalpresident

Kunnskap om hvem og hvorfor når vi yter tjeneste for andre hjelper oss å forstå at den sterkeste tilkjennegivelsen av kjærlighet er hengivenhet til Gud.

På denne historiske kvelden uttrykker jeg min kjærlighet og anerkjennelse til hver av dere, mine kjære søstre. Uansett alder, sted eller omstendighet samler vi oss i kveld i enhet, i styrke, i hensikt og i vitnesbyrd om at vi er elsket og ledet av vår himmelske Fader, vår Frelser Jesus Kristus og vår levende profet, president Russell M. Nelson.

Som ungt par ble min mann og jeg kalt av biskopen vår til å besøke og yte tjeneste til en familie som ikke hadde vært i kirken på mange år. Vi tok villig imot oppdraget og dro hjem til dem noen dager etterpå. Det ble umiddelbart klart for oss at de ikke ønsket besøkende fra Kirken.

På vårt neste besøk hadde vi med et fat med småkaker, sikre på at småkaker med sjokolade ville smelte hjertet deres. Det gjorde de ikke. Paret snakket med oss gjennom ytterdøren, noe som gjorde det enda tydeligere at vi ikke var velkomne. Men da vi kjørte hjem var vi ganske sikre på at vi kanskje ville ha lyktes hvis vi bare hadde tilbudt dem sprø riskaker med marshmallows isteden.

Vår mangel på åndelig klarsyn gjorde ytterligere mislykkede forsøk frustrerende. Det er aldri behagelig å bli avvist. Etter hvert begynte vi å spørre oss selv: “Hvorfor gjør vi dette? Hva er vår hensikt?”

Eldste Carl B. Cook observerte følgende: “Å tjene i Kirken kan bli utfordrende hvis vi blir bedt om å gjøre noe som skremmer oss, eller vi blir trette av å tjene, eller vi blir kalt til å gjøre noe som vi i utgangspunktet ikke liker noe særlig.”¹ Vi opplevde sannheten i eldste Cooks ord da vi bestemte oss for at vi måtte søke veiledning fra noen med større perspektiv enn vårt eget.

Etter mye oppriktig bønn og studium, fikk vi svaret på hvorfor vi skulle yte tjeneste. Vi erfarte en forandring i vår forståelse, en forandring i hjertet, faktisk en åpenbaring.² Mens vi søkte veiledning fra Skriftene, lærte Herren oss hvordan vi kunne utføre tjeneste for andre lettere og mer meningsfylt. Her er det verset vi leste som forandret både vårt hjerte og vår tilnærming: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din makt, sinn og styrke, og i Jesu Kristi navn skal du tjene ham.”³ Selv om dette verset var så kjent, virket det som det talte til oss på en ny og viktig måte.

Vi strevde oppriktig med å yte tjeneste til denne familien og til vår biskop, men vi måtte spørre oss selv om vi virkelig gjorde det av kjærlighet til Herren. Kong Benjamin tydeliggjorde dette skillet da han erklærte: “Se, jeg sier dere at fordi jeg sa til dere at jeg hadde brukt mine dager i deres tjeneste, ønsker jeg ikke å rose meg, for jeg har jo vært i Guds tjeneste.”⁴

Hvem var det egentlig kong Benjamin tjente? Vår himmelske Fader og Frelseren. Kunnskap om hvem og hvorfor når vi yter tjeneste for andre hjelper oss å forstå at den sterkeste tilkjennegivelsen av kjærlighet er hengivenhet til Gud.

Da vårt fokus gradvis endret seg, gjorde våre bønner det samme. Vi begynte å se frem til våre besøk hos denne kjære familien på grunn av vår kjærlighet til Herren.⁵ Vi gjorde det for Ham. Han gjorde slik at strevet ikke var noe strev lenger. Etter mange måneder der vi hadde stått på trappen, begynte familien å slippe oss inn. Etter hvert holdt vi regelmessig bønn og hadde fine samtaler om evangeliet sammen. Et langvarig vennskap utviklet seg. Vi tilbad og elsket Ham ved å vise kjærlighet til hans barn.

Kan du huske en gang da du kjærlig rakte ut en hånd med oppriktig anstrengelse for å hjelpe noen som trengte det og følte at dine anstrengelser gikk upåaktet hen eller kanskje ikke ble verdsatt eller til og med var uønsket? Stilte du da spørsmål om verdien av din tjenestegjerning? Om så kan kanskje kong Benjamins ord erstatte din tvil og til og med din smerte: “[Dere] er jo i deres Guds tjeneste.”⁶

Istedenfor å bygge opp bitterhet kan vi, gjennom tjeneste, bygge opp et mer fullkomment forhold til vår himmelske Fader. Vår kjærlighet og hengivenhet til ham kommer foran behovet for anerkjennelse og verdsettelse og lar hans kjærlighet strømme gjennom oss.

Noen ganger yter vi kanskje i utgangspunktet tjeneste på grunn av plikt, men selv den tjenesten kan lede oss til noe høyere i oss selv, lede oss til å tjene på “en bedre måte”⁷ – som i President Nelsons innbydelse om “en nyere, helligere tilnærming til det å ta vare på og betjene andre.”⁸

Når vi fokuserer på alt som Gud har gjort for oss, strømmer vår tjeneste fra et takknemlig hjerte. Når vi blir mindre bekymret for om vår tjeneste foredler oss, innser vi isteden at fokuset i vår tjeneste vil være å sette Gud først.⁹

President M. Russell Ballard sa: “Bare når vi elsker Gud og Kristus av hele vårt hjerte, vår sjel og vår forstand blir vi i stand til å gi vår neste del i denne kjærlighet ved vennlighet og tjenestegjerninger.”¹⁰

Det første av de ti bud gjentar denne guddommelige visdommen: “Jeg er Herren din Gud … Du skal ikke ha andre guder foruten meg.”¹¹ Plasseringen av dette budet hjelper oss å forstå at hvis vi setter Ham som vår førsteprioritet, vil alt annet til slutt falle på plass – selv vår tjeneste for andre. Når han tar den mest fremtredende stillingen i vårt liv som følge av vårt bevisste valg, vil han kunne velsigne våre handlinger til vårt og andres gode.

Herren ga dette rådet: “Se hen til meg i enhver tanke.”¹² Hver uke inngår vi en pakt om å gjøre akkurat det – å “alltid minnes ham.”¹³ Kan et slikt gudfryktig fokus anvendes i alt vi gjør? Kan utførelsen av selv en triviell oppgave bli en anledning til å vise vår kjærlighet og hengivenhet til Ham? Det tror jeg det kan og vil.

Vi kan gjøre hver oppgave på listen vår til en måte å lovprise Ham på. Vi kan se på hver oppgave som et privilegium og en mulighet til å tjene Ham, selv om vi står midt blant tidsfrister, plikter eller skitne bleier.

Som Ammon sa: “Ja, jeg vet at jeg ikke er noe. Hva min egen styrke angår, er jeg svak. Derfor vil jeg ikke rose meg selv, men jeg vil rose meg i min Gud, for i hans styrke kan jeg gjøre alle ting.”¹⁴

Når det å tjene Gud blir vår viktigste prioritet i livet, mister vi oss selv, og på samme måte finner vi oss selv.¹⁵

Frelseren underviste dette prinsippet så enkelt og direkte: “La derfor deres lys skinne for dette folk, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Fader som er i himmelen.”¹⁶

Jeg vil gjerne dele med dere noen visdommens ord som jeg fant på veggen på et barnehjem i Calcutta i India: “Hvis du er snill, vil folk kanskje beskylde deg for å ha egoistiske, bakenforliggende motiver. Vær snill allikevel. Det du bygger opp over mange år, kan noen ødelegge over natten. Bygg allikevel. Det gode du gjør i dag, vil folk ofte glemme i morgen. Gjør godt allikevel. Gi verden det beste du har, og det blir kanskje aldri nok. Gi verden det beste du har allikevel. Det vil til syvende og sist allikevel være mellom deg og Gud.”¹⁷

Søstre, det er alltid mellom oss og Herren. Som president James E. Faust sa: “‘Hva er det største behovet i verden? … Er ikke det største behovet i verden at enhver har et personlig, vedvarende, daglig og kontinuerlig forhold til Frelseren?’ Å ha et slikt forhold kan frigjøre det guddommelige i oss, og ingenting kan utgjøre større forskjell i vårt liv når vi begynner å forstå vårt guddommelige forhold til Gud.”¹⁸

På lignende måte forklarte Alma til sin sønn: “La alle dine gjerninger være for Herren, og hvor du enn går, så la det være i Herren. Ja, la alle dine tanker være rettet mot Herren, ja, la alltid ditt hjertes ønsker være hos Herren.”¹⁹

President Russell M. Nelson har også undervist oss: “Når vi fatter hans frivillige forsoning, blir enhver følelse av offer fra vår side fullstendig overskygget av en dypfølt takknemlighet for privilegiet til å tjene ham.”²⁰

Søstre, jeg vitner om at når Jesus Kristus, gjennom sin forsonings kraft, arbeider med oss og i oss, begynner han å arbeide gjennom oss for å velsigne andre. Vi yter tjeneste til dem, men vi gjør det ved å elske og tjene Ham. Vi blir det Skriftene beskriver: “Enhver søker å ivareta sin nestes interesser og gjøre alle ting med øyet ene og alene vendt mot Guds ære.”²¹

Kanskje biskopen vår visste at det var denne leksen min mann og jeg ville lære av våre tidlige, velmenende, men ennå ikke fullkomne anstrengelser for å yte tjeneste til Guds kjære sønner og døtre. Jeg bærer mitt personlige og sikre vitnesbyrd om den godhet og kjærlighet han deler med oss når vi streber etter å yte tjeneste på vegne av Ham. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.