Dere legger grunnvollen til et stort verk

Av eldste Steven R. Bangerter

i De sytti

Leksjoner som undervises gjennom tradisjonene vi etablerer i vårt hjem er, selv om de kan virke små og enkle, stadig viktigere i dagens verden.

Som foreldre i Sion har vi en hellig plikt til å vekke i våre barn et sterkt ønske om og engasjement for gleden, lyset og sannhetene i Jesu Kristi evangelium. Mens vi oppdrar våre barn etablerer vi tradisjoner i hjemmet, og vi danner mønstre for kommunikasjon og adferd i våre familieforhold. Når vi gjør dette skulle tradisjonene vi etablerer innprente sterke, urokkelige karaktertrekk av godhet i våre barn som vil gi dem styrke til å takle livets utfordringer.

I mange år har vår familie gledet seg over den årlige tradisjonen med friluftsliv høyt oppe i Uintah-fjellene i nordøstlige Utah. Vi reiser 32 km på en steinete grusvei for å komme frem til en vakker grønn dal med ruvende fjellvegger, og hvor det renner en elv gjennom fylt med kaldt, klart vann. Hvert år håper vi å bekrefte verdien av evangeliets lære og handlemåter i våre barn og våre barnebarns hjerte, derfor ber Susan og jeg hver av våre seks sønner og deres familier å forberede et kort budskap om et emne de føler er et viktig element i grunnvollen til et Kristus-sentrert hjem. Så samles vi til en familieandakt på et avsidesliggende sted, og hver av dem presenterer sitt budskap.

I år skrev våre barnebarn budskapet sitt på stener og så, én etter én, gravde de dem ned ved siden av hverandre, som representasjon av den sikre grunnvoll et lykkelig liv kan bygges på. Vevet inn i alle de seks budskapene var den urokkelige, evige sannhet om at Jesus Kristus er hjørnestenen i den grunnvollen.

Med Jesajas ord: “Derfor sier Herren Herren: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke.”¹ Jesus Kristus er den dyrebare hjørnestenen i Sions grunnvoll. Det var han som åpenbarte til profeten Joseph Smith: “Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort.”²

Leksjoner som undervises gjennom tradisjonene vi etablerer i vårt hjem er, selv om de kan virke små og enkle, stadig viktigere i dagens verden. Hva er de små og enkle ting som, når de etableres, vil utgjøre et stort verk i våre barns liv?

President Russell M. Nelson talte nylig til en stor forsamling i nærheten av Toronto i Canada, og påminnet foreldre, på gripende vis, om det hellige ansvar vi har for å undervise våre barn. Blant de viktige ansvarsoppgaver som ble nevnt, la president Nelson vekt på pliktene vi har som foreldre for å lære våre barn å forstå hvorfor vi tar del i nadverden, betydningen av å bli født i pakten og viktigheten av å forberede seg til og motta en patriarkalsk velsignelse, og han oppfordret foreldre til å lede familien i å lese Skriftene sammen.³ Ved disse innsatsene oppfordrer vår kjære profet oss til å gjøre hjemmet til et “hellig sted for tro.”⁴

I Mormons bok, skriver Enos om den dype takknemlighet han følte for sin fars eksempel, som “underviste [ham] i sitt språk og også i Herrens tukt og formaning.” Full av følelser, utbrøt Enos: “Og velsignet være min Guds navn for det.”⁵

Jeg verdsetter de små og enkle tradisjoner vi har etablert i vårt hjem i løpet av de 35 årene av vårt ekteskap. Mange av våre tradisjoner er små men meningsfylte. For eksempel:

De kveldene jeg var borte fra hjemmet, visste jeg alltid at vår eldste sønn tilstede, under Susans ledelse, ville ta på seg ansvaret for å lede familien i skriftstudium og familiebønn.⁶
En annen tradisjon – vi drar aldri hjemmefra eller avslutter en telefonsamtale uten å si: “Jeg er glad i deg.”
Vårt liv har blitt velsignet når vi regelmessig har avsatt tid til å nyte personlige intervjuer med hver av våre sønner. Under ett intervju spurte jeg vår sønn om hans ønsker og forberedelse til å reise på misjon. Etter å ha drøftet litt sammen, var det et øyeblikk med tankefull stillhet, så lente han seg fremover og sa gjennomtenkt: “Pappa, husker du da jeg var liten og vi begynte å ha fars intervjuer?” Jeg sa: “Ja.” “Vel,” sa han, “jeg lovet deg da at jeg ville reise på misjon, og du og mor lovet meg at dere ville reise på misjon når dere ble gamle.” Så var det en pause til. “Har dere noe problem som vil hindre dere i å reise på misjon – for kanskje jeg kan hjelpe?”

Faste, sunne familietradisjoner som omfatter bønn, skriftstudium, familiens hjemmeaften og tilstedeværelse på Kirkens møter, kan selv om de virker små og enkle, skape en kultur av kjærlighet, respekt, enhet og sikkerhet. I den ånd som følger disse innsatsene, blir våre barn beskyttet fra den ondes brennende piler som er en så stor del av dagens verdslige kultur.

Vi blir minnet på Helamans vise råd til sine sønner: “Husk at det er på vår Forløsers klippe som er Kristus, Guds Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut sine mektige vinder, ja, sine piler i hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og hans mektige storm slår mot dere, skal det ikke ha noen makt over dere til å trekke dere ned i elendighetens og den evige pines avgrunn fordi klippen dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på denne grunnvoll, kan de ikke falle.”⁷

For noen år siden, mens jeg virket som ung biskop spurte en eldre mann om han kunne få snakke med meg. Han beskrev hvordan han forlot Kirken og sine foreldres rettferdige tradisjoner da han var i sin ungdom. Han ga en detaljert beskrivelse av sorgen han følte i sitt liv mens han fåfengt søkte etter varig glede blant den flyktige gleden verden har å tilby. Nå på sine eldre dager, opplevde han den milde, noen ganger nagende, hviskende følelsen av Guds Ånd veilede ham tilbake til leksjonene, handlemåtene, følelsene og den åndelige tryggheten fra sin ungdom. Han uttrykte takknemlighet for sine foreldres tradisjoner, og med ord fra vår tid ga han gjenklang til Enos’ erklæring: “Velsignet være min Guds navn for det.”

Min erfaring er at denne kjære mannens tilbakevending til evangeliet er karakteristisk for mange og som gjentas ofte blant Guds barn som blir borte en tid, men som kommer tilbake til sin ungdoms læresetninger og handlemåter. I disse øyeblikkene er vi vitne til visdommen til forfatteren av ordspråket som formaner foreldre: “Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.”⁸

Alle foreldre står overfor øyeblikk med frustrasjon og varierende nivåer av besluttsomhet og styrke når de oppdrar barn. Når foreldre utøver tro ved å undervise barna åpent og kjærlig og gjør alt de kan for å hjelpe dem langs veien, vil de imidlertid motta større håp om at frøene som blir sådd vil slå rot i deres barns hjerte og sinn.

Moses forsto godt det fundamentale behovet for konstant undervisning. Han ga følgende råd: “Og du skal innprente [disse ord] i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp.”⁹

Vi kneler ned ved siden av våre barn under familiebønn, vi har omsorg for dem i våre anstrengelser for å holde meningsfylt skriftstudium som familie, vi har tålmodig, kjærlig omsorg for dem når vi deltar sammen på familiens hjemmeaften, og vi engstes for dem på våre knær midt i våre personlige bønner til himmelen. Å, som vi lengter etter at frøene vi sår skal slå rot i våre barns hjerte og sinn.

Jeg tror det er mindre viktig å være urolig for at barna faktisk “forstår det” midt i vår undervisning, som når vi strever med å lese Skriftene eller å ha familiens hjemmeaften eller å delta i GUF og på andre møter i kirken. Det er mindre viktig at de i de øyeblikkene forstår viktigheten av de aktivitetene, og heller viktigere at vi som foreldre utøver tro nok til å følge Herrens råd til flittig å etterleve, undervise, formane og etablere forventinger som er inspirert av Jesu Kristi evangelium. Det er en anstrengelse drevet av vår tro – vår tro på at én dag vil frøene vi har sådd i ungdommen slå rot og begynne å spire og vokse.

De tingene vi snakker om, de tingene vi forkynner og underviser om, avgjør de tingene som vil skje blant oss. Når vi etablerer gode tradisjoner som underviser Kristi lære, bærer Den hellige ånd vitnesbyrd om sannheten av vårt budskap og nærer evangeliets frø som er plantet dypt i våre barns hjerter på grunn av våre anstrengelser langs veien. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.