Innledende kommentarer
Av president Russell M. Nelson
Tiden er kommet for en hjemme-sentrert kirke, støttet av det som finner sted i våre bygninger i grener, menigheter og staver.
Mine kjære brødre og søstre, vi har sett frem til å samles med dere igjen til denne oktober-generalkonferansen i Kirken. Hjertelig velkommen til hver og en av dere. Vi er dypt takknemlige for deres vedvarende bønner. Vi føler virkningen av disse. Takk!
Vi er takknemlige for deres enorme innsats med å gjennomføre de råd som ble gitt på generalkonferansen for seks måneder siden. Stavspresidenter over hele verden har søkt den nødvendige inspirasjon for å omorganisere eldstenes quorumer. Menn i disse quorumer, sammen med våre dedikerte Hjelpeforenings-søstre arbeider flittig for å yte omsorgstjeneste til våre brødre og søstre på en bedre, helligere måte. Vi er inspirert av deres godhet og ekstraordinære innsats for å bringe Frelserens kjærlighet til deres familier, naboer og venner, og til å yte omsorgstjeneste til dem slik han ville ha gjort.
Siden april-konferansen har søster Nelson og jeg møtt sammen med medlemmer på fire kontinenter og på øyer i havet. Fra Jerusalem til Harare, fra Winnipeg til Bangkok, har vi opplevd deres store tro og styrken i deres vitnesbyrd.
Vi er svært glade for det antall ungdommer som har blitt med i Herrens ungdomsbataljon for å hjelpe til med det adspredte Israels innsamling.1 Vi takker dere! Og når dere fortsetter å følge mine innbydelser som ble gitt dere på den verdensomspennende andakten for ungdom, setter dere et eksempel som resten av oss kan følge. Og hvilken forskjell dere ungdommer utgjør!
I de senere år har vi i Kirkens presiderende råd arbeidet med et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan vi bringe evangeliet i sin enkle renhet og ordinansene med sin evige virkning til alle Guds barn?
Som siste-dagers-hellige har vi blitt vant til å tenke på “kirken” som noe som skjer i våre møtehus, støttet av det som skjer i hjemmet. Vi trenger en tilpassing av dette mønsteret. Tiden er kommet for en hjemme-sentrert kirke, støttet av det som finner sted i våre bygninger i grener, menigheter og staver.
Ettersom Kirken fortsetter å vokse over hele verden, er det mange medlemmer som bor der vi ikke har noen møtehus – og kanskje ikke får det i overskuelig fremtid. Jeg husker en familie som på grunn av slike omstendigheter måtte ha møter i sitt hjem. Jeg spurte moren hvordan hun likte å gå i kirken i sitt eget hjem. Hun svarte: “Jeg liker det! Min mann bruker et bedre språk hjemme nå, siden han vet at han skal velsigne nadverden her hver søndag.”
Kirkens langsiktige mål er å hjelpe alle medlemmer å øke sin tro på vår Frelser Jesus Kristus og på hans forsoning, å hjelpe dem i deres inngåelse og overholdelse av sine pakter med Gud, og å styrke og besegle deres familie. I den verden som vi lever i, er dette ikke enkelt. Motstanderen øker sine angrep på troen og på oss og våre familier i akselererende fart. For å overleve åndelig trenger vi motstrategier og proaktive planer. Følgelig ønsker vi nå å innføre organisatoriske tilpasninger som vil styrke våre medlemmer og deres familier ytterligere.
Over mange år har Kirkens ledere arbeidet med et integrert pensum for å styrke familier og enkeltpersoner gjennom en hjemme-sentrert og Kirke-støttet plan for å lære læren, styrke tro og oppfordre til større personlig tilbedelse. Våre anstrengelser de siste årene for å helligholde sabbaten – for å gjøre den til en lyst og et personlig tegn til Gud om vår kjærlighet til ham – vil bli forsterket gjennom de tilpasningene vi nå vil introdusere.
Denne formiddagen vil vi bekjentgjøre en ny fordeling og forbindelse mellom opplæring i evangeliet i hjemmet og i kirken. Vi er hver og en ansvarlig for vår individuelle åndelige vekst. Og Skriftene gjør det klart at foreldre har hovedansvaret for å undervise læren til sine barn.2 Det er Kirkens ansvar å hjelpe hvert medlem i det guddommelige fastsatte mål om å øke hans eller hennes kunnskap om evangeliet.
Eldste Quentin L. Cook vil nå forklare disse viktige tilpasningene. Alle medlemmene i Rådet for Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum er forenet i å støtte dette budskapet. Vi anerkjenner i takknemlighet Herrens inspirasjon som har hatt innflytelse på utviklingen av planene og fremgangsmåtene som eldste Cook vil fremlegge.
Mine kjære brødre og søstre, jeg vet at Gud lever! Jesus er Kristus! Dette er hans kirke, som han leder ved profeti og åpenbaring til sine ydmyke tjenere. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.