Kom, lytt nå til profetens røst

Av biskop Dean M. Davies

Førsterådgiver i Det presiderende biskopsråd

Når vi styrker vanen med å lytte til og gi akt på de levende profeters røst, vil vi høste evige velsignelser.

Om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges president har Herren erklært:

“Og videre er presidenten for Det høye prestedømmes embede forpliktet til å presidere over hele kirken og være likesom Moses,

… ja, til å være en seer, en åpenbarer, en oversetter og en profet som har alle de gaver som Gud gir til kirkens overhode” (Lære og pakter 107:91-92; uthevelse tilføyd).

Jeg har vært velsignet med å være vitne til noen av Guds gaver til hans profeter. Jeg vil fortelle dere om én av disse hellige opplevelsene. Før mitt nåværende kall, hjalp jeg til med å finne frem til og anbefale fremtidige tempeltomter. Etter 11. september 2001 ble det flere kontroller langs USAs grenser. Som følge av dette tok det to til tre timer for mange medlemmer å krysse grensen fra Vancouver i Canada for å komme til Seattle Washington tempel. President Gordon B. Hinckley, Kirkens president den gangen, ga uttrykk for at et tempel i Vancouver ville være til velsignelse for Kirkens medlemmer. Et tomtesøk ble godkjent, og etter at vi hadde undersøkt flere av Kirkens eiendommer, undersøkte vi også andre tomter som ikke var i Kirkens eie.

Vi fant en vakker tomt som allerede var regulert til religiøse formål, nær den trans-kanadiske motorveien. Eiendommen var lett tilgjengelig, hadde rikelig med kanadiske furutrær og hadde en fremtredende plassering som ville gjøre den synlig for tusenvis av forbipasserende bilister.

Vi presenterte tomten med bilder og kart på det månedlige møtet i komiteen for tempeltomter. President Hinckley godkjente kontraktsinngåelse og gjennomføring av det nødvendige forarbeidet. I desember samme år rapporterte vi tilbake til komiteen at forarbeidet var fullført, og vi søkte godkjenning til å gjennomføre kjøpet. Etter å ha hørt rapporten, sa president Hinckley: “Jeg føler at jeg bør se denne tomten.”

Senere den måneden, tredje juledag, dro vi til Vancouver sammen med president Hinckley, president Thomas S. Monson og Bill Williams, en tempelarkitekt. Vi ble møtt av Paul Christensen, den lokale stavspresidenten, som kjørte oss til tomten. Det var litt fuktig og tåkete den dagen, men president Hinckley spratt ut av bilen og begynte å gå over hele tomten.

Da vi hadde vært på tomten en stund, spurte jeg president Hinckley om han ville se noen av de andre tomtene som hadde blitt vurdert. Han sa at det ville han gjerne. Ved å se på de andre tomtene kunne vi sammenligne deres sterke sider.

Vi kjørte en stor runde i samme retning som klokken, rundt Vancouver og så på de andre eiendommene, og kom til slutt tilbake til den opprinnelige tomten. President Hinckley sa: “Dette er en vakker tomt.” Så spurte han: “Kan vi dra til Kirkens møtehus ca. en halv kilometer herfra?”

“Selvfølgelig, president,” svarte vi.

Vi satte oss i bilene igjen og kjørte til møtehuset. Da vi kom dit, sa president Hinckley: “Ta til venstre her.” Vi svingte og fulgte gaten på hans anvisning. Gaten gikk litt oppover.

Akkurat da bilen nådde bakketoppen, sa president Hinckley: “Stopp bilen, stopp bilen.” Han pekte så på en tomt på høyre side og sa. “Hva med denne eiendommen? Her skal tempelet stå. Det er her Herren ønsker tempelet. Kan dere få kjøpt den? Kan dere få kjøpt den?”

Vi hadde ikke sett på denne eiendommen. Den lå mer tilbaketrukket og et stykke fra hovedveien, og den sto ikke oppført for salg. Da vi svarte at vi ikke visste om det var mulig, pekte president Hinckley igjen på eiendommen og sa: “Det er her tempelet skal stå.” Vi ble der i noen minutter til, og kjørte så til flyplassen for å dra hjem.

Dagen etter ble bror Williams og jeg kalt inn på president Hinckleys kontor. Han hadde tegnet alt på et ark: veiene, møtehuset, sving til venstre her, X viser hvor tempelet skal stå. Han spurte hva vi hadde funnet ut. Vi fortalte ham at han ikke kunne ha valgt en vanskeligere eiendom. Den var eid av tre personer: en fra Canada, en fra India og en fra Kina! Og den var ikke regulert for religiøse formål, slik den måtte være.

“Gjør så godt dere kan,” sa han.

Så skjedde miraklene. Innen noen måneder eide vi eiendommen, og senere ga Langley kommune i British Columbia oss tillatelse til å bygge tempelet.

Når jeg reflekterer over denne opplevelsen, blir jeg ydmyk ved tanken på at selv om bror Williams og jeg hadde formell utdannelse og mange års erfaring innen eiendomsutvikling og tempeldesign, og president Hinckley ikke hadde noen lignende formell opplæring, hadde han imidlertid en langt viktigere gave ‒ profetiske seerevner. Han kunne se for seg hvor Guds tempel skulle stå.

Da Herren befalte de tidlige hellige i denne evangelieutdeling å bygge et tempel, erklærte han:

“Men la et hus bygges til mitt navn i henhold til det mønster som jeg skal vise dem.

Og hvis mitt folk ikke bygger det i henhold til det mønster som jeg skal vise … vil jeg ikke ta imot det fra deres hånd” (Lære og pakter 115:14-15).

Som det var med de tidlige hellige, er det også med oss i dag: Herren har åpenbart og fortsetter å åpenbare for Kirkens president hvilke mønstre Guds rike skal ledes ved i vår tid. Og på et personlig plan gir han veiledning om hvordan hver enkelt av oss skulle leve, slik at vår oppførsel også kan være akseptabel for Herren.

I april 2013 talte jeg om hvor mye arbeid som legges i et tempels fundament for å sikre at det kan motstå de stormer og katastrofer det vil bli utsatt for. Men fundamentet er bare begynnelsen. Et tempel består av mange byggestener som monteres sammen i henhold til forutformede mønstre. Hvis vårt liv skal bli det tempel hver av oss anstrenger oss for å bygge i henhold til Herrens undervisning (se 1 Korinterbrev 3:16-17), skulle vi spørre oss selv: “Hvilke byggestener skal vi bruke for å gjøre vårt liv vakkert, majestetisk og motstandsdyktig mot verdens stormer?”

Vi kan finne svaret på dette spørsmålet i Mormons bok. Joseph Smith sa følgende om Mormons bok: “Jeg fortalte brødrene at Mormons bok var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at en mann ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok” (innledningen til Mormons bok). I innledningen til Mormons bok leser vi at “de som mottar et guddommelig vitnesbyrd fra Den hellige ånd om [at Mormons bok er Guds ord], også ved den samme kraft vil få vite at Jesus Kristus er verdens Frelser, at Joseph Smith er hans åpenbarer og [gjenopprettelsens profet], og at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Herrens rike som igjen er opprettet på jorden”.

Dette er noen av de nødvendige byggestenene for vår tro og vårt vitnesbyrd:

1. Jesus Kristus er verdens Frelser.

2. Mormons bok er Guds ord.

3. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Guds rike på jorden.

4. Joseph Smith er en profet, og vi har levende profeter på jorden i dag.

De siste månedene har jeg lyttet til alle generalkonferansetaler president Nelson har holdt siden han ble kalt som apostel. Dette har forandret mitt liv. Da jeg studerte og grunnet på 34 år av president Nelsons samlede visdom, så jeg tydelige og gjennomgående temaer i hans undervisning. Hvert av disse temaene gjelder byggestenene jeg nettopp har nevnt, eller er en annen viktig byggesten for vårt personlige tempel. De omfatter tro på Herren Jesus Kristus, omvendelse, dåp til syndenes forlatelse, Den hellige ånds gave, forløsning av de døde og tempelarbeid, å holde sabbatsdagen hellig, å begynne med resultatet klart for oss og å holde oss på paktens sti. President Nelson har talt om alle disse med kjærlighet og hengivenhet.

Kirkens og vårt livs hovedhjørnesten og viktigste byggesten er Jesus Kristus. Dette er hans kirke. President Nelson er hans profet. President Nelsons undervisning vitner om og hjelper oss å forstå Jesu Kristi liv og karakter. Han taler kjærlig og kunnskapsrikt om Frelserens natur og oppgave. Han har også ofte og innstendig båret vitnesbyrd om de levende profeters guddommelige kall ‒ Kirkens presidenter ‒ som han har virket under.

I dag har vi det privilegium å oppholde ham som Herrens levende profet på jorden. Vi er vant til å oppholde Kirkens ledere ved det guddommelige mønster å løfte armen i rett vinkel for å tilkjennegi vår anerkjennelse og støtte. Vi gjorde dette for bare noen minutter siden. Men sann oppholdelse går adskillig lenger enn dette fysiske tegnet. Som nevnt i Lære og pakter 107:22, skal Det første presidentskap bli “oppholdt ved kirkens tillit, tro og bønner”. Vi lærer å oppholde den levende profet fullstendig og i sannhet når vi utvikler vanen med å stole på hans ord, ha tro til å følge dem og deretter be om Herrens fortsatte velsignelser over ham.

Når jeg tenker på president Russell M. Nelson, finner jeg trøst i Frelserens ord da han sa: “Og hvis mitt folk vil lytte til min røst og til røsten fra mine tjenere som jeg har utpekt til å lede mitt folk, se, sannelig sier jeg dere, skal de ikke bli flyttet fra sitt sted” (Lære og pakter 124:45).

Å lytte til og gi akt på levende profeter vil ha dyptgripende og livsendrende virkning i vårt liv. Vi blir styrket. Vi blir tryggere og får mer tillit til Herren. Vi hører Herrens ord. Vi føler Guds kjærlighet. Vi kan vite hvordan vi kan leve på en meningsfylt måte.

Jeg er glad i og oppholder president Russell M. Nelson og de andre som har blitt kalt som profeter, seere og åpenbarere. Jeg vitner om at han har de gaver Herren har skjenket ham, og jeg vitner om at når vi styrker vanen med å lytte til og gi akt på de levende profeters røst, vil vårt liv bli bygget i henhold til Herrens guddommelige mønster for oss, og vi vil høste evige velsignelser. Invitasjonen er til alle. Kom, lytt nå til profetens røst. Ja, kom til Kristus og lev. I Jesu Kristi navn. Amen.