Såret
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
I smeltedigelen med jordiske prøvelser, beveg deg tålmodig fremover, og Frelserens helbredende kraft vil gi deg lys, forståelse, fred og håp.
Den 22. mars 2016, like før klokken 8 om morgenen, eksploderte to terrorbomber på Brussel lufthavn. Eldste Richard Norby, eldste Mason Wells og eldste Joseph Empey hadde kjørt søster Fanny Clain til lufthavnen fordi hun skulle fly til sin misjon i Cleveland, Ohio, USA. 32 mennesker mistet livet, og alle misjonærene ble skadet.
Den alvorligst skadede var eldste Richard Norby, 66 år gammel, som virket sammen med sin hustru, søster Pam Norby.
Eldste Norby tenkte tilbake på det øyeblikket:
“Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd.
Jeg prøvde å løpe i sikkerhet, men falt umiddelbart … Jeg kunne se at mitt venstre ben var hardt skadet. Jeg la merke til sort, spindelvevaktig sot som hang ned fra begge hendene. Jeg dro forsiktig i det, men innså at det ikke var sot, men huden min som var forbrent. Den hvite skjorten min var i ferd med å bli rød på grunn av en skade i ryggen.
Etter hvert som jeg ble bevisst på hva som nettopp hadde skjedd, fikk jeg en veldig tydelig tanke: Frelseren visste hvor jeg var, hva som nettopp hadde funnet sted og hva jeg gikk igjennom i det øyeblikket.”1
Vanskelige dager ventet Richard Norby og hans hustru, Pam. Han ble lagt i kunstig koma, og etterpå fulgte kirurgiske inngrep, infeksjoner og stor usikkerhet.
Richard Norby overlevde, men livet hans skulle aldri bli som før. To og et halvt år senere er sårene fremdeles i ferd med å gro, en skinne erstatter den manglende delen av benet, og hvert skritt er annerledes enn før dette øyeblikket på Brussel lufthavn.
Hvorfor skulle dette skje med Richard og Pam Norby?2 De hadde vært trofaste mot sine pakter, fullført en misjon i Elfenbenskysten og oppdratt en vidunderlig familie. Noen kunne med god grunn si, “Det er ikke rettferdig! Det er bare ikke riktig! De ga livene sine for Jesu Kristi evangelium – hvordan kunne dette skje?”
Dette er jordelivet
Selv om detaljene vil variere, kommer tragediene, de uventede prøvelsene og vanskelighetene, både fysiske og åndelige, til hver enkelt av oss fordi dette er jordelivet.
Mens jeg i morges tenkte på talerne på bare dette ene konferansemøtet, slo det meg at to har mistet barn og tre har mistet barnebarn som uventet vendte tilbake til sitt himmelske hjem. Ingen har vært forskånet for sykdom og sorg, og som tidligere nevnt, denne uken trådte en engel på jord som vi alle er glad i, søster Barbara Ballard, forsiktig gjennom sløret. President Ballard, vi kommer aldri til å glemme ditt vitnesbyrd denne formiddagen.
Vi søker etter lykke. Vi lengter etter fred. Vi håper på kjærlighet. Og Herren overøser oss med en fantastisk overflod av velsignelser. Men en ting er sikkert: Sammentvunnet med gleden og lykken vil det være øyeblikk, timer, dager, noen ganger år, hvor sjelen din vil bli såret.
Skriftene lærer oss at vi vil smake det bitre og det søte3 og at det vil være “motsetning i alle ting”.4 Jesus sa, “[Din Far] lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.”5
Sår i sjelen er ikke unikt for rike eller fattige, én kultur, én nasjon eller én generasjon. Alle får dem og de er en del av lærdommen vi mottar gjennom dette jordelivet.
De rettferdige er ikke fritatt
Mitt budskap i dag er spesielt til dem som holder Guds bud, holder sine løfter til Gud, og, som bror og søster Norby og mange andre menn, kvinner og barn i denne verdensomspennende forsamling, blir konfrontert med prøvelser og utfordringer som er uventede og smertefulle.
Våre sår kan komme fra en naturkatastrofe eller et hendelig uhell. De kan komme fra en utro ektemann eller hustru, og snu opp-ned på livet til den rettferdige ektefellen og barna. Sårene kan komme fra en depresjons dysterhet og mørke, en uventet sykdom, fra en kjær persons lidelse eller for tidlige død, fra sorgen over et familiemedlem som gir avkall på sin tro, fra ensomheten når omstendighetene ikke gir oss en evig ledsager, eller fra et hundretalls andre hjerteskjærende og smertefulle “[sorger] som intet øye ser.”6
Vi forstår alle at vanskeligheter er en del av livet, men når de kommer til oss personlig kan de slå pusten ut av oss. Vi må være forberedt, uten å være redde. Apostelen Peter sa: “Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere.”7 Lykkens og gledens lyse farger veves sammen med prøvelsens og tragediens mørkere tråder, dypt inn i vevet i vår Faders plan. Disse vanskelighetene, om enn tunge, blir ofte våre største læremestre.8
Når vi forteller den mirakuløse historien om Helamans 2 060 unge krigere, elsker vi dette skriftstedet: “Ved Guds godhet og til vår store forbauselse, men også til hele vår hærstyrkes glede, hadde likevel ikke en eneste én omkommet.”
Men setningen fortsetter: “Det var heller ikke en eneste én som ikke hadde fått mange sår.”9 Hver og en av de 2 060 fikk mange sår, og hver og en av oss vil bli såret i livets kamp, enten fysisk eller åndelig, eller begge deler.
Jesus Kristus er vår barmhjertige samaritan
Gi aldri opp – uansett hvor dype dine sjelesår enn er, hva de enn skyldes, uansett hvor eller når de skjedde og hvor kort eller lenge de varer, er det ikke meningen at du skal omkomme åndelig. Det er meningen at du skal overleve åndelig, og blomstre i din tro og tillit til Gud.
Gud skapte ikke vår ånd for at den skulle være uavhengig av ham. Vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, frelser oss gjennom sin forsonings uvurderlige gave ikke bare fra død og gir oss tilgivelse for våre synder når vi omvender oss. Han står også rede til å frelse oss fra vår sårede sjels sorg og smerte.10
Frelseren er vår barmhjertige samaritan,11 sendt for å “forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte.”12 Han kommer til oss når andre går forbi. Med medlidenhet har han helbredende balsam i våre sår, og forbinder dem. Han bærer oss. Han tar seg av oss. Han sier til oss, “Kom … til meg … og jeg skal helbrede [dere].”13
“Og [Jesus] skal … ha smerter og lidelser og fristelser av alle slag, … for … at han [kan] påta seg sitt folks smerter og sykdommer … [og påtar seg våre] skrøpeligheter, …[fylt] med barmhjertighet.”14
Kom, du bedrøvede, angstfylte hjerte,
såret av synd og dens nagende brodd.
Vis Gud ditt dype sår, tolk ham din smerte.
Jorden har sorger, men himlen har råd.15
På et tidspunkt der han gjennomgikk enorme lidelser, sa Herren til profeten Joseph Smith: “Alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.”16 Hvordan kan smertefulle sår være til vårt gode? I smeltedigelen med jordiske prøvelser, beveg deg tålmodig fremover, og Frelserens helbredende kraft vil gi deg lys, forståelse, fred og håp.17
Gi aldri opp.
Be av hele ditt hjerte. Styrk din tro på Jesus Kristus, på at han finnes, på hans nåde. Hold fast ved hans ord: “Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.”18
Husk, omvendelse er kraftig åndelig medisin.19 Hold budene og vær verdige til å ha Trøsteren hos deg, og husk at Frelseren lovet: “Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.”20
Tempelets fred er en lindrende balsam for den sårede sjel. Dra tilbake til Herrens hus med ditt sårede hjerte og dine familienavn så ofte som mulig. Tempelet viser vårt korte jordeliv på evighetens brede lerret.21
Se bakover, og husk at du beviste din verdighet i din førjordiske tilværelse. Du er et tappert Guds barn, og med hans hjelp kan du seire i kampene i denne falne verden. Du har gjort det før, og du kan gjøre det igjen.
Se fremover. Dine vanskeligheter og sorger er svært reelle, men de vil ikke vare evig.22 Din lange natt vil ta slutt, for Sønn[en] [sto] frem med “legedom i sine vinger.”23
Bror og søster Norby fortalte meg: “Skuffelsen kommer på besøk av og til, men får aldri lov til å bli.”24 Apostelen Paulus sa: “På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.”25 Du blir kanskje utslitt, men gi aldri opp.26
Selv med dine egne smertefulle sår vil du instinktivt rekke ut en hånd til andre, mens du stoler på Frelserens løfte: “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”27 De sårede som pleier andres sår er Guds engler på jorden.
Om få øyeblikk vil vi få høre fra vår elskede profet, president Russell M. Nelson, en mann med urokkelig tro på Jesus Kristus, en håpets og fredens mann, elsket av Gud men ikke forskånet for sjelelige sår.
I 1995 fikk hans datter Emily kreftdiagnose mens hun ventet barn. En sunn baby ble født, og dagene var fylt av håp og lykke. Men kreften kom tilbake, og deres elskede Emily forlot dette livet bare to uker etter hennes 37-årsdag, og etterlot en kjær ektemann og deres fem unge barn.
Under generalkonferansen kort tid etter hennes bortgang, sa president Nelson ærlig: “Jeg har grått sorgens tårer med ønsker om at jeg kunne ha gjort mer for vår datter … Hadde jeg hatt makt til å få [henne] til å oppstå igjen, ville jeg vært fristet til å gjøre det … [Men] Jesus Kristus har disse nøklene og vil bruke dem for Emily … og for alle mennesker når Herrens tid er inne.”28
Forrige måned, mens de besøkte de hellige i Puerto Rico og hadde fjorårets katastrofale orkan i minnet, talte president Nelson med kjærlighet og medlidenhet:
“Dette er en del av livet. Det er grunnen til at vi er her. Vi er her for å ha et legeme og for å bli satt på prøve. Noen av disse testene er fysiske, noen er åndelige, og deres prøvelser her har vært både fysiske og åndelige.”29
“Dere har ikke gitt opp. Vi er så stolte av dere. Dere trofaste hellige har mistet så mye, men oppi det hele har dere styrket deres tro på Herren Jesus Kristus.”30
“Ved å holde Guds bud kan vi finne glede, selv midt i våre verste omstendigheter.”31
Alle tårer skal bli tørket bort
Mine brødre og søstre, det er mitt løfte til dere at å øke deres tro på Herren Jesus Kristus vil gi dere ekstra styrke og større håp. For dere, de rettferdige, vil våre sjelers Helbreder, i sin beleilige tid og på sin måte, lege alle deres sår.32 Ingen urettferdighet, ingen forfølgelse, ingen prøvelse, ingen tristhet, ingen hjertesorg, ingen lidelse, ingen sår – samme hvor dype, brede og smertefulle de er – vil være unntatt den trøst, fred og det varige håp som hører Ham til, hvis åpne armer og hvis sårede hender vil ønske oss velkommen tilbake til hans nærhet. På den dagen vitner apostelen Johannes at de rettferdige “som kommer ut av den store trengsel”33 skal stå “kledd i hvite kjortler … for Guds trone.” Lammet skal “reise sin bolig over [oss] … og Gud skal tørke bort hver tåre fra [ditt] øye.”34 Denne dagen vil komme. Det vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.