Å påta oss Jesu Kristi navn
Av eldste Robert C. Gay
i De syttis presidentskap
Måtte vi trofast påta oss Jesu Kristi navn – ved å se som han ser, ved å tjene som han tjente, og ved å stole på at hans nåde er tilstrekkelig.
Mine medbrødre og søstre, nylig, da jeg grunnet på president Russell M. Nelsons anmodning om å kalle Kirken ved dens åpenbarte navn, slo jeg opp i Skriftene der Frelseren instruerte nephittene om Kirkens navn.1 Mens jeg leste Frelserens ord, slo det meg at han også sa til folket: “Dere må påta dere Kristi navn.”2 Dette fikk meg til å tenke over mine handlinger og spørre meg selv: “Påtar jeg meg Kristi navn på den måten han vil at jeg skal gjøre det?”3 I dag vil jeg gjerne dele noen av de inntrykkene jeg har mottatt som svar på spørsmålet mitt.
For det første, å påta oss Kristi navn betyr at vi trofast strever for å se slik Gud ser.4 Hvordan ser Gud? Joseph Smith sa: “Mens en del av menneskeheten nådeløst dømmer og fordømmer den annen, betrakter universets store Fader hele den menneskelige familie med faderlig omsorg og med en fars blikk,” for “hans kjærlighet [er] ufattelig.”5
For noen år siden gikk min eldre søster bort. Hun hadde hatt et liv med utfordringer. Hun strevde med evangeliet og var aldri virkelig aktiv. Hennes mann ga opp ekteskapet og forlot henne med fire små barn å oppdra. Den kvelden hun døde, i et rom med alle hennes barn tilstede, ga jeg henne en velsignelse om å fredelig vende hjem. I det øyeblikket gikk det opp for meg at jeg også ofte hadde definert min søsters liv etter hennes prøvelser og inaktivitet. Da jeg la hendene mine på hodet hennes den kvelden, fikk jeg en alvorlig irettesettelse fra Ånden. Jeg ble gjort oppmerksom på hennes godhet og fikk se henne slik Gud så henne – ikke som en som hadde strevd med evangeliet og livet men som en som hadde måttet håndtere vanskelige saker som jeg ikke hadde. Jeg så henne som en fantastisk mor som, til tross for store hindringer, hadde oppdratt fire vakre, flotte barn. Jeg så henne som vår mors venn som tok seg tid til å våke over og være en ledsager for henne etter at vår far hadde gått bort.
I løpet av denne siste kvelden sammen med min søster, tror jeg Gud spurte meg: “Forstår du ikke at alle rundt deg er hellige skapninger?”
Brigham Young sa:
“Jeg ønsker inntrengende å råde de hellige … til å forstå menn og kvinner som de er og ikke forstå dem slik de selv er.”6
“Hvor ofte blir det ikke sagt: ‘En slik person har gjort galt og kan ikke være en hellig’… Vi hører noen som banner og lyver … [eller] bryter sabbaten … Ikke fordøm slike personer, for du vet ikke Herrens plan for dem … Bær [heller] over med dem.”7
Kan noen av dere forestille dere at vår Frelser lar deg og dine byrder gå upåaktet hen av Ham? Frelseren så på samaritanen, ekteskapsbryteren, tolleren, den spedalske, den mentalt syke og synderen med de samme øynene. Alle var hans Faders barn. Alle kunne forløses.
Kan du forestille deg Ham vende seg bort fra noen som har tvil om sin plass i Guds rike eller fra noen som er plaget på noen måte?8 Det kan ikke jeg. I Kristi øyne er hver sjel av uendelig verdi. Ingen er forutordinert til å mislykkes. Evig liv er mulig for alle.9
Fra Åndens irettesettelse ved min søsters sengekant fikk jeg en stor lærdom: Når vi ser slik Han ser, vil vi få en dobbel seier – forløsning av dem vi rører ved og forløsning av oss selv.
For det annet, for å påta oss Kristi navn må vi ikke bare se som Gud ser, men vi må gjøre hans arbeid og tjene som han tjente. Vi etterlever de to store bud, overgir oss til Guds vilje, samler Israel og lar vårt lys “skinne for menneskene.”10 Vi mottar og etterlever paktene og ordinansene i hans gjenopprettede kirke.11 Når vi gjør dette, gir Gud oss kraft til å velsigne oss selv, vår familie og andres liv.12 Spør deg selv: “Kjenner jeg noen som ikke trenger himmelens krefter i sitt liv?”
Gud vil utrette mirakler blant oss når vi helliggjør oss.13 Vi helliggjør oss ved å rense vårt hjerte.14 Vi renser vårt hjerte når vi hører ham,15 omvender oss fra våre synder,16 blir omvendt til evangeliet,17 og elsker som han elsker.18 Frelseren spurte oss: “Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da?”19
Jeg fikk nettopp kjennskap til en opplevelse i eldste James E Talmages liv som fikk meg til å stoppe opp og vurdere hvordan jeg viser kjærlighet og tjener dem som er rundt meg. Som ung professor, før han ble en apostel, på høyden av den dødelige difteri-epidemien i 1892, oppdaget eldste Talmage at en familie med fremmede, ikke medlemmer av Kirken, som bodde nær ham var rammet av sykdommen. Ingen ønsket å utsette seg for risiko ved å gå inn i det infiserte hjemmet. Eldste Talmage dro imidlertid umiddelbart til hjemmet. Han fant fire barn, en to-og-et-halvt-åring død på sengen, en femåring og en tiåring med sterke smerter og en svak trettenåring. Foreldrene led av sorg og utmattelse.
Eldste Talmage kledte den døde og de levende, feide rommene, bar ut de tilsølte klærne og brant skitne filler som var dekket med sykdommen. Han arbeidet hele dagen og vendte tilbake neste morgen. Tiåringen døde i løpet av natten. Han løftet og holdt femåringen. Hun hostet opp blodig slim i hele ansiktet hans og på klærne. Han skrev: “Jeg kunne ikke legge henne fra meg,” og han holdt henne helt til hun døde i armene hans. Han hjalp til med å begrave alle de tre barna og sørget for mat og rene klær til den sørgende familien. Da han kom hjem, kvittet bror Talmage seg med alle klærne sine, badet i en sink-oppløsning, holdt seg borte fra familien sin og led seg gjennom et mildt angrep av sykdommen.20
Så mange liv rundt oss står på spill. Hellige påtar seg Frelserens navn ved å bli hellige og ved å gi omsorg til alle uansett hvor de er og hvor de står – liv blir spart når vi gjør det.21
Til slutt, jeg tror at for å påta oss hans navn må vi ha tillit til ham. På et møte jeg var tilstede på en søndag, sa en ung kvinne noe tilsvarende dette: “Kjæresten min og jeg slo nettopp opp, og han valgte å forlate Kirken. Han forteller meg at han aldri har vært lykkeligere. Hvordan kan dette ha seg?”
Frelseren besvarte dette spørsmålet da han sa til nephittene: “Men hvis [ditt liv] ikke er bygget på mitt evangelium og er bygget på menneskenes gjerninger eller på djevelens gjerninger, sannelig sier jeg [deg], da finner [du] glede ved [dine] gjerninger en tid, og snart kommer enden.”22 Det finnes simpelthen ingen varig lykke utenfor Jesu Kristi evangelium.
På det møtet tenkte jeg imidlertid på de mange gode menneskene jeg kjenner som strever med store byrder og bud som i beste fall virker overveldende for dem. Jeg spurte meg selv: “Hva annet kan Frelseren si til dem?23 Jeg tror han ville spurt: “Har du tillit til meg?”24 Til kvinnen med blødninger sa han: “Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!”25
Ett av mine favorittskriftsteder er Johannes 4:4, som sier: “Han måtte da reise gjennom Samaria.”
Hvorfor liker jeg dette skriftstedet? Fordi Jesus ikke måtte gå til Samaria. Jødene på hans tid foraktet samaritanene og reiste på en vei som gikk rundt Samaria. Men Jesus valgte å gå dit for å erklære for hele verden for første gang at han var den lovede Messias. Til dette budskapet valgte han ikke bare en utstøtt gruppe, men også en kvinne – og ikke bare en hvilken som helst kvinne, men en kvinne som levde i synd – en som på den tiden ble antatt for å være den laveste av de lave. Jeg tror Jesus gjorde dette slik at hver av oss alltid kan forstå at hans kjærlighet er større enn vår frykt, våre sår, vår avhengighet, vår tvil, våre fristelser, våre synder, vår ødelagte familie, vår depresjon og angst, vår kroniske sykdom, vår fattigdom, vårt misbruk, vår fortvilelse og vår ensomhet.26 Han vil at alle skal vite at det ikke finnes noen ting eller noen som han ikke kan helbrede eller føre til varig lykke.27
Hans nåde er tilstrekkelig.28 Han alene steg ned under alt. Kraften i hans forsoning er kraften som kan overvinne alle byrder i vårt liv.29 Budskapet i historien om kvinnen ved brønnen er at han kjenner våre livssituasjoner30 og at vi alltid kan gå med ham uansett hvor vi står. Til henne og til hver av oss sier han: “Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.”31
I hvilken som helst reise i livet – hvorfor skulle du noen gang vende deg bort fra den eneste Frelser som har all kraft til å helbrede og forløse deg? Uansett prisen du må betale for å ha tillit til ham er det verdt det. Mine brødre og søstre, la oss velge å øke vår tro på vår himmelske Fader og vår Frelser, Jesus Kristus.
Fra dypet av min sjel, bærer jeg vitnesbyrd om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Frelserens kirke, ledet av den levende Kristus gjennom en sann profet. Min bønn er at vi trofast påtar oss Jesu Kristi navn – ved å se som han ser, ved å tjene som han tjente, og ved å stole på at hans nåde er tilstrekkelig for å bringe oss hjem til varig lykke. I Jesu Kristi navn. Amen.