Velg i dag

Av eldste Dale G. Renlund

i De tolv apostlers quorum

Omfanget av vår evige lykke avhenger av hvorvidt vi velger den levende Gud og forener oss med ham i hans arbeid.

Den oppdiktede personen Mary Poppins er en typisk engelsk barnepike – som viser seg å ha magiske evner.¹ Hun seiler inn med østavinden for å hjelpe den bekymrede Banks-familien i Cherry Tree Lane nr 17 i London, tidlig på 1900-tallet. Hun får ansvaret for barna, Jane og Michael. Bestemt, men vennlig begynner hun å undervise dem viktige verdier, på en fortryllende måte.

Jane og Michael har betydelig fremgang, men Mary bestemmer seg for at det er på tide at hun drar videre. I teaterversjonen prøver Marys feier-venn Bert å overtale henne til å ikke reise. Han innvender, “Men de er noen gode unger, Mary.”

Mary svarer: “Tror du jeg ville tatt meg av dem, hvis de ikke var det? Men jeg kan ikke hjelpe dem hvis de ikke gir meg lov. Den vanskeligste eleven er den som alltid vet alt.”

Bert spør, “Så?”

Mary svarer: “Så derfor må de ta det neste skrittet selv.”²

Brødre og søstre, på samme måte som Jane og Michael Banks er vi “gode unger” som er verdt å bli tatt hånd om. Vår himmelske Fader ønsker å hjelpe og velsigne oss, men vi lar ham ikke alltid få lov. Noen ganger oppfører vi oss til og med som om vi allerede vet alt. Og vi må også ta “det neste skrittet” på egenhånd. Det er grunnen til at vi kom til jorden fra et førjordisk, himmelsk hjem. Vårt “skritt” innebærer å ta valg.

Vår himmelske Faders mål med oppdragelsen er ikke å få sine barn til å gjøre det som er rett; det er å få sine barn til å velge å gjøre det som er rett og til slutt bli som ham. Hvis han ganske enkelt ville at vi skulle være lydige, ville han brukt umiddelbar belønning og straff for å påvirke vår adferd.

Men Gud er ikke interessert i at hans barn bare skal bli dresserte og lydige “kjæledyr” som ikke skal tygge på tøflene hans i den celestiale dagligstuen.³ Nei, Gud ønsker at hans barn skal vokse opp åndelig sett og bli med ham i familieforetaket.

Gud fastsatte en plan som gir oss mulighet til å bli arvinger i hans rike, en paktens sti som leder oss til å bli ham lik, ha den typen liv han har, og leve sammen som familier i hans nærhet for evig.⁴ Personlige valg var – og er – avgjørende for planen, som vi lærte om i vår førjordiske tilværelse. Vi godtok planen og valgte å komme til jorden.

For å sikre at vi ville utøve tro og lære å bruke handlefriheten på riktig måte, ble et glemselens slør trukket for vårt sinn slik at vi ikke ville huske Guds plan. Uten sløret kunne ikke Guds hensikter bli oppfylt, for vi kunne ikke utviklet oss og blitt de betrodde arvingene han vil vi skal være.

Profeten Lehi sa: “Derfor ga Gud Herren mennesket anledning til å handle på egenhånd, derfor kunne ikke mennesket handle på egenhånd uten å bli påvirket av den ene eller den andre.”⁵ På et grunnleggende nivå, er det ene alternativet representert ved Jesus Kristus, Faderens førstefødte. Det andre alternativet er representert ved Satan, Lucifer, som ønsker å ødelegge handlefriheten og tilrane seg makt.⁶

Jesus Kristus er vår “talsmann hos Faderen.”⁷ Etter å ha fullført sitt forsonende offer, for Jesus “opp til himmelen … for å kreve av Faderen den rett han har til å vise menneskenes barn barmhjertighet.” Og, etter å ha krevd barmhjertighetens rett, “taler han menneskenes barns sak.”⁸

Kristus taler vår sak hos Faderen, og er ikke vår motstander. Jesus Kristus, som lot sin vilje bli oppslukt av Faderens vilje,⁹ ville ikke kjempet for noe annet enn det Faderen alltid har ønsket. Vår himmelske Fader heier på og applauderer utvilsomt når vi lykkes.

Kristi forsvar går, i hvert fall delvis, ut på å minne oss om at han har betalt for våre synder og at ingen er utenfor rekkevidden av Guds barmhjertighet.¹⁰ For dem som tror på Jesus Kristus, omvender seg, blir døpt og holder ut til enden – en prosess som fører til forsoning¹¹– vil Frelseren tilgi, helbrede og forsvare. Han er vår hjelper, trøster og mellommann – som bevitner og går god for at vi forsones med Gud.¹²

I grell kontrast er Lucifer anklager eller aktor. Johannes åpenbareren beskrev Lucifers endelige nederlag: “Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede.” Hvorfor? “For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet.”¹³

Lucifer er denne anklageren. Han talte imot oss i foruttilværelsen, og han fortsetter å fordømme oss i dette livet. Han prøver å trekke oss ned. Han vil at vi skal oppleve uendelig smerte. Han er den som forteller oss at vi ikke holder mål, den som forteller oss at vi ikke er gode nok, den som forteller oss at det ikke finnes noen bedring etter et feilgrep. Han er erke-bøllen, den som sparker oss når vi ligger nede.

Hvis Lucifer skulle lære et barn å gå og barnet snublet, ville han skrike mot barnet, straffe ham og si at han skulle slutte å prøve. Lucifers veier fører til motløshet og fortvilelse – til syvende og sist, og alltid. Denne løgnens far er den ultimate formidleren av bedrag¹⁴ og arbeider på en utspekulert måte for å villede og distrahere oss, “for han forsøker å gjøre alle mennesker ulykkelige likesom han selv er.”¹⁵

Hvis Kristus skulle lære et barn å gå og barnet snublet, ville han hjelpe barnet opp igjen og oppmuntre til å gå flere skritt.¹⁶ Kristus er hjelperen og trøsteren. Hans veier fører til glede og håp – til syvende og sist, og alltid.

Guds plan omfatter veiledning for oss, i Skriftene kalt bud. Disse budene er hverken en lunefull eller vilkårlig samling av påtvungne regler som bare skal lære oss opp til å være lydige. De er knyttet til utviklingen av våre guddommelige egenskaper, det å vende tilbake til vår himmelske Fader, og motta varig glede. Lydigheten mot hans bud er ikke blind; vi velger med viten og vilje Gud og hans sti hjemover. Mønsteret er det samme for oss som det var for Adam og Eva, der “[Gud ga] dem befalinger etter å ha kunngjort forløsningsplanen for dem.”¹⁷ Selv om Gud ønsker at vi skal gå på paktens sti, gir han oss verdigheten til å kunne velge.

Gud ønsker, forventer og instruerer faktisk hvert av sine barn til å ta egne valg. Han vil ikke tvinge oss. Gjennom handlefrihetens gave tillater Gud at hans barn kan “handle på egenhånd og ikke bli påvirket.”¹⁸ Handlefriheten lar oss velge om vi vil gå inn på stien, eller la være. Den gir oss anledning til å gå bort fra stien, eller la være. Akkurat som vi ikke kan tvinges til å være lydige, kan vi ikke tvinges til å være ulydige. Ingen kan, uten at vi samarbeider, føre oss bort fra stien. (Dette må ikke forveksles med dem som har fått sin handlefrihet ødelagt. De er ikke borte fra stien; de er ofre. De mottar Guds forståelse, kjærlighet og medlidenhet.)

Men når vi går bort fra stien, blir Gud trist fordi han vet at dette alltid til slutt fører til redusert lykke og forspilte velsignelser. I Skriftene kalles det å gå bort fra stien synd, og den etterfølgende reduksjon av lykke og forspilte velsignelser kalles straff. Slik sett straffer ikke Gud oss. Straff er en konsekvens av våre egne valg, ikke hans.

Når vi oppdager at vi er borte fra stien, kan vi forbli der, eller vi kan på grunn av Jesu Kristi forsoning velge å gå tilbake og komme inn på stien igjen. I Skriftene kalles prosessen med å bestemme seg for å forandre seg og gå tilbake på stien, for omvendelse. Manglende omvendelse betyr at vi velger å diskvalifisere oss fra velsignelsene Gud ønsker å gi. Hvis vi ikke er “villige til å nyte det som [vi] kunne ha mottatt,” vil vi “vende tilbake til [vårt] eget sted for å nyte det som [vi] er villige til å motta”¹⁹– vårt valg, ikke Guds.

Samme hvor lenge vi har vært borte fra stien eller hvor langt bort vi har vandret, vil Gud hjelpe oss tilbake i samme øyeblikk som vi bestemmer oss for å forandre oss.²⁰ Fra Guds perspektiv vil det, når vi oppriktig omvender oss og strever fremover med standhaftighet i Kristus, være som om vi aldri hadde vært borte fra stien når vi først er tilbake på den.²¹ Frelseren betaler for våre synder og befrir oss fra den overhengende faren for redusert lykke og færre velsignelser. Dette kalles i Skriftene tilgivelse. Alle medlemmer sklir og faller utenfor stien etter dåpen – noen av oss stuper til og med bort fra den. Det å utøve tro på Kristus, omvende seg, motta hjelp fra ham og bli tilgitt, er altså ikke engangs-foreteelser men livslange prosesser, prosesser som er repeterende og gjentagende. Det er slik vi “holder ut til enden.”²²

Vi må velge hvem vi vil tjene.²³ Omfanget av vår evige lykke avhenger av hvorvidt vi velger den levende Gud og forener oss med ham i hans arbeid. Når vi anstrenger oss for å gjøre “den neste biten” på egenhånd, øver vi oss på å bruke handlefriheten riktig. Som to tidligere generalpresidenter i Hjelpeforeningen sa, skulle vi ikke være “småbarn som trenger å bli anerkjent og korrigert hele tiden.”²⁴ Nei, Gud vil at vi skal bli modne voksne og styre oss selv.

Å velge å følge Faderens plan er den eneste måten vi kan bli arvinger til hans rike. Bare da kan han stole på at vi ikke engang ber om det som går mot hans vilje.²⁵ Men vi må huske at “det ikke er noen som er så vanskelig å undervise som et barn som vet alt.” Så vi må være villige til å bli undervist på Herrens måte, av Herren og hans tjenere. Vi kan ha tillit til at vi er elskede barn av himmelske foreldre²⁶ som er verdt å “bry seg om”, og være trygge på at “på egenhånd” aldri vil bety “alene.”

Jeg sier som profeten Jacob i Mormons bok:

“Lys derfor opp i deres hjerter, og husk at dere er fri til å handle på egenhånd, til å velge veien til evig død eller veien til evig liv.

Derfor, mine elskede brødre [og søstre], forson dere med Guds vilje og ikke med djevelens … vilje. Og husk at etter at dere er forsonet med Gud, er det bare i og gjennom Guds nåde at dere blir frelst.”²⁷

Så, velg tro på Kristus, velg omvendelse, velg å bli døpt og motta Den hellige ånd, velg å samvittighetsfullt forberede deg til og verdig ta del i nadverden, velg å inngå pakter i tempelet og velg å tjene den levende Gud og hans barn. Våre valg avgjør hvem vi er og hvem vi vil bli.

Jeg avslutter med resten av Jakobs velsignelse: “Måtte derfor Gud oppvekke dere … fra evig død ved forsoningens kraft, så dere kan bli mottatt i Guds evige rike.”²⁸ I Jesu Kristi navn. Amen.