Fast og standhaftig i troen på Kristus

Av eldste D. Todd Christofferson

i De tolv apostlers quorum

For å kunne fortsette å være fast og standhaftig i troen på Kristus må Jesu Kristi evangelium trenge inn i hjertet og sjelen.

I Det gamle testamentes historie leser vi om etterfølgende perioder da Israels barn overholdt sin pakt med Jehova og tilba ham, og andre perioder da de ignorerte denne pakten og tilba avguder, eller Ba’alene.¹

Akabs regjeringstid var en av periodene med frafall i det nordlige riket Israel. Profeten Elias ba en gang kong Akab om å samle Israels folk, så vel som Ba’als profeter eller prester ved Karmel-fjellet. Da folket hadde kommet sammen, sa Elias til dem: “Hvor lenge vil dere halte til begge sider? [eller med andre ord: “Når vil dere bestemme dere en gang for alle?”] Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba’al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord.”² Elias sa da at både han og Ba’als profeter skulle partere en ung okse og legge den på veden på sine respektive altere, men “ikke tenne ild på”.³ “Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Og la det da være slik at den gud som svarer med ild, han er Gud. Hele folket svarte: Det er godt!”⁴

Dere husker sikkert at Ba’als prester ropte til sin ikke-eksisterende gud i flere timer om at han måtte sende ned ild, men “det var ingen som svarte, og ingen som aktet på dem.”⁵ Da det var Elias’ tur, reparerte han Herrens ødelagte alter, la veden og offeret på det og så ga han ordre om at alt sammen skulle dynkes med vann, ikke én gang, men tre ganger. Det var ingen tvil om at hverken han eller noen annen menneskelig makt kunne tenne ilden.

“Men ved den tiden da matofferet ble frambåret, trådte profeten Elias fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette …

Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften.

Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!”⁶

I dag kunne Elias ha sagt:

Enten så finnes Gud, vår himmelske Fader, eller så gjør han det ikke, men hvis han finnes, tilbe ham.
Enten så er Jesus Kristus Guds Sønn, menneskehetens oppstandne Forløser, eller så er han det ikke, men hvis han er det, følg ham.
Enten så er Mormons bok Guds ord eller så er den det ikke, men hvis den er det, så kan du “komme nærmere Gud ved å [studere og] følge dens forskrifter.”⁷
Enten var det slik at Joseph Smith så og samtalte med Faderen og Sønnen den vårdagen i 1820, eller så gjorde han det ikke, men hvis han gjorde det, så følg denne profetkappe, herunder beseglingsnøklene som jeg, Elias, overdro til ham.

På forrige generalkonferanse sa president Russell M. Nelson: “Du behøver ikke å lure på hva som er sant [se Moroni 10:5]. Du behøver ikke å lure på hvem du trygt kan stole på. Ved personlig åpenbaring kan du få ditt eget vitnesbyrd om at Mormons bok er Guds ord, at Joseph Smith er en profet og at dette er Herrens kirke. Uansett hva andre måtte si eller gjøre, kan ingen noensinne fjerne et vitnesbyrd båret til ditt hjerte og sinn om hva som er sant.”⁸

Da Jakob lovet at Gud “gir alle [som søker hans visdom], villig,”⁹ advarte han også og sa:

“Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden.

Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,

[for] en tvesinnet mann [er] ustø på alle sine veier.”¹⁰

Vår Frelser var derimot det fullkomne eksempel på stabilitet. Han sa: “Han har ikke latt meg bli alene, for jeg gjør alltid det som er til behag for ham.”¹¹ Overvei disse beskrivelsene fra Skriftene av menn og kvinner som, i likhet med Frelseren, var faste og standhaftige:

De “var omvendt til den sanne tro. Og de ville ikke forlate den, for de var faste og standhaftige og urokkelige, villige til med all flid å holde Herrens bud.”¹²

“Deres sinn er urokkelig, og de setter alltid sin lit til Gud.”¹³

“Og se, dere vet selv, for dere har vært vitne til det, at alle iblant dem som bringes til kunnskap om sannheten … står fast og urokkelig i troen og i det som har frigjort dem.”¹⁴

“De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.”¹⁵

For å fortsette å være fast og standhaftig i troen på Kristus, må Jesu Kristi evangelium trenge inn i hjertet og sjelen, noe som betyr at evangeliet ikke bare blir en av mange innflytelser i en persons liv, men det avgjørende fokuset for hans eller hennes liv og karakter. Herren sier:

“Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte.

Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.

Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.”¹⁶

Dette er pakten vi inngår ved dåpen og i tempelets ordinanser. Men noen har ennå ikke fullt ut mottatt Jesu Kristi evangelium i sitt liv. Selv om Paulus sier at de ble “begravet med [Kristus] ved dåpen,” mangler de fortsatt den delen som “likesom Kristus ble oppreist fra de døde … så skal også vi vandre i et nytt liv.”¹⁷ Evangeliet definerer dem fortsatt ikke. De er ennå ikke sentrert i Kristus. De er selektive når det gjelder læresetningene og budene de vil følge, og hvor og når de vil virke i Kirken. Til sammenligning er det ved å holde sine pakter med nøyaktighet at de “som er utvalgt ifølge pakten”,¹⁸ unngår bedrag og holder seg faste i troen på Kristus.

De fleste av oss befinner oss i dette øyeblikk på en skala mellom en sosialt motivert deltagelse i evangeliets ritualer på den ene siden og et fullt utviklet, Kristus-lignende engasjement for Guds vilje på den andre. Et sted på denne skalaen kommer den gode nyheten i Jesu Kristi evangelium inn i vårt hjerte og tar vår sjel i besittelse. Det skjer kanskje ikke umiddelbart, men vi skulle alle bevege oss i retning av denne velsignede tilstanden.

Det er krevende, men avgjørende å fortsette å være faste og standhaftige når vi opplever å bli lutret “i lidelsens ovn,”¹⁹ noe som før eller siden vil skje med oss alle i jordelivet. Uten Gud har disse mørke opplevelsene en tendens til å medføre motløshet, fortvilelse og til og med bitterhet. Med Gud erstattes smerte av lindring, uro av fred og sorg av håp. Ved å holde oss faste i troen på Kristus vil vi motta hans styrkende nåde og støtte.²⁰ Han vil vende prøvelser til velsignelser og, med Jesajas ord, “gi … hodepryd istedenfor aske.”²¹

Jeg skal nevne tre eksempler som jeg har personlig kunnskap om:

Det er en kvinne som lider av en tærende, kronisk sykdom som vedvarer til tross for legehjelp, prestedømsvelsignelser og faste og bønn. Ikke desto mindre er hennes tro på bønnens kraft og på Guds kjærlighet til henne uforminsket. Hun strever fremover hver dag (og noen ganger time for time) med å utføre sitt kall i Kirken og, sammen med sin mann, ta seg av sin unge familie mens hun smiler så mye hun kan. Hennes medfølelse for andre stikker dypt og lutres av hennes egen lidelse, og hun glemmer ofte seg selv i tjeneste for andre. Hun fortsetter standhaftig, og andre blir lykkelige når de er sammen med henne.

En mann som vokste opp i Kirken, utførte en heltidsmisjon og giftet seg med en skjønn kvinne, ble overrasket da noen av hans søsken begynte å snakke kritisk om Kirken og profeten Joseph Smith. Etter en tid forlot de Kirken og prøvde å overtale ham til å følge etter. Slik som ofte skjer i slike tilfeller, bombarderte de ham med artikler, podkaster og videoer produsert av kritikere, som i de fleste tilfeller var misfornøyde tidligere medlemmer av Kirken. Søsknene hans latterliggjorde troen hans og sa at han var godtroende og villedet. Han hadde ikke svar på alle deres påstander, og hans tro begynte å vakle under den uopphørlige motstanden. Han vurderte å slutte å gå i kirken. Han snakket med sin hustru. Han snakket med dem han stolte på. Han ba. Da han mediterte i denne vanskelige sinnsstemningen, husket han tilfeller da han hadde følt Den hellige ånd og hadde mottatt et vitnesbyrd om sannheten ved Ånden. Han konkluderte: “Hvis jeg er ærlig med meg selv, må jeg innrømme at Ånden har rørt meg mer enn én gang, og Åndens vitnesbyrd er reelt.” Han føler en fornyet lykke og fred sammen med sin hustru og sine barn.

En mann og hustru som konsekvent og med glede har fulgt Brødrenes råd i sitt liv, var bedrøvet på grunn av vanskelighetene de opplevde med å få barn. De brukte betydelige midler på å samarbeide med kompetente medisinske fagfolk, og etter en tid ble de velsignet med en sønn. Etter ca. ett år ble imidlertid barnet utsatt for en ulykke som ingen kunne noe for, men som gjorde ham mer eller mindre permanent bevisstløs, med betydelig hjerneskade. Han har fått den beste pleie, men legene kan ikke forutsi hvordan ting vil utvikle seg fremover. Barnet som dette paret arbeidet for og ba så inderlig om å få bringe til verden, har på en måte blitt fratatt dem, og de vet ikke om han vil komme tilbake til dem. De strever nå med å dekke barnets viktigste behov samtidig som de ivaretar sine andre oppgaver. I dette ytterst vanskelige øyeblikket har de vendt seg til Herren. De stoler på det “daglige brød” de mottar fra ham. De får hjelp fra omtenksomme venner og familiemedlemmer og blir styrket ved prestedømsvelsignelser. De har kommet nærmere hverandre, og båndet mellom dem er nå kanskje dypere og mer fullstendig enn det som ellers ville ha vært mulig.

23. juli 1837 ga Herren en åpenbaring til daværende presidenten for De tolv apostlers quorum, Thomas B. Marsh. Den omfattet følgende:

“Og be for dine brødre, De tolv. Forman dem strengt for mitt navns skyld, tal dem til rette for alle deres synder, og vær dere trofaste mot meg for mitt navns skyld.

Og etter deres fristelser og mange trengsler, se, da vil jeg, Herren, lete etter dem, og hvis de ikke forherder sine hjerter og ikke er hårdnakket mot meg, skal de komme til omvendelse og jeg vil helbrede dem.”²²

Jeg tror prinsippene i disse versene angår oss alle. Fristelsene og trengslene vi opplever, i tillegg til eventuelle prøvelser Herren finner gavnlig å pålegge oss, kan føre til vår fullstendige omvendelse og helbredelse. Men dette skjer hvis, og bare hvis, vi ikke forherder vårt hjerte eller er hårdnakket mot Ham. Hvis vi holder oss faste og urokkelige, uansett hva som skjer, oppnår vi den omvendelse Frelseren hadde til hensikt da han sa til Peter: “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre,”²³ en omvendelse som er så fullstendig at den ikke kan omgjøres. Den lovede helbredelsen er den rensing og helliggjørelse av vår sjel som er rammet av synd, som gjør oss hellige.

Dette får meg til å tenke på mors råd: “Spis grønnsakene dine. Det vil gjøre deg godt.” Mødrene våre har rett, og i forbindelse med standhaftighet i troen, er det å “spise dine grønnsaker” å be bestandig, nyte Skriftene daglig, tjene og tilbe i kirken, ta verdig del i nadverden hver uke, ha kjærlighet til dine medmennesker og ta opp ditt kors i lydighet mot Gud hver dag.²⁴

Husk alltid løftet om gode ting som kommer, både nå og heretter, til dem som er faste og standhaftige i troen på Kristus. Husk “evig liv og de helliges glede.”²⁵ “Alle dere som er rene av hjertet, løft deres hoder og motta Guds behagelige ord, og nyt av hans kjærlighet, for det kan dere evig og alltid gjøre hvis deres sinn er urokkelig.”²⁶ I Jesu Kristi navn. Amen.