Vær ikke bekymret
Av eldste Ronald A. Rasband
i De tolv apostlers quorum
Fatt mot, brødre og søstre. Ja, vi lever i de vanskelige tider, men når vi forblir på paktens sti, trenger vi ikke frykte.
Jeg tilføyer mitt vitnesbyrd til de budskap president Russell M. Nelson og eldste Quentin L. Cook nettopp ga om den harmoni og enhet det er i Rådet for Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum. Jeg vet at disse åpenbarte bekjentgjørelser er Herrens sinn og vilje som vil velsigne og styrke enkeltpersoner, familier og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i generasjoner fremover.
For en del år siden stilte en av våre unge gifte døtre og hennes mann et spørsmål til søster Rasband og meg selv – et spørsmål av meget stor betydning for deres liv: “Er det fremdeles trygt og klokt å bringe barn inn i den tilsynelatende ugudelige og skremmende verden vi lever i?”
Nå var dette et viktig spørsmål for en mor og far å overveie med sine kjære gifte barn. Vi kunne høre frykten i deres stemmer og føle frykten i deres hjerter. Vårt svar til dem var et bestemt “Ja, det er mer enn OK,” da vi delte grunnleggende læresetninger i evangeliet og våre egne dyptfølte inntrykk og livserfaringer.
Frykt er ikke noe nytt. Jesu Kristi disipler, på Gennesaretsjøen, fryktet “kastevind[en] og bølgene” i nattens mørke.1 Vi som er hans disipler i dag, opplever også frykt. Våre enslige voksne frykter å forplikte seg som for eksempel i ekteskap. Unge gifte, som våre barn, kan frykte å bringe barn inn i en stadig mer ugudelig verden. Misjonærer frykter mange ting, spesielt å ta kontakt med fremmede. Enker er redde for å fortsette videre alene. Tenåringer er redde for å ikke bli akseptert, små skolebarn er redde for første skoledag, universitetsstudenter frykter en prøve de skal få tilbake. Vi er redd for å mislykkes, å bli avvist, for skuffelse og for det ukjente. Vi frykter orkaner, jordskjelv og branner som herjer landet og vårt liv. Vi er redd for å ikke bli valgt, og motsatt, vi er redd for å bli valgt. Vi er redd for å ikke være gode nok. Vi er redd for at Herren ikke har noen velsignelser for oss. Vi frykter forandring, og vår frykt kan eskalere til vi blir skrekkslagne. Har jeg fått med sånn omtrent alle?
Fra fordums tid har frykt begrenset perspektivet til Guds barn. Jeg har alltid vært glad i beretningen om Elisa i 2 Kongebok. Kongen i Syria hadde sendt en stor hær som “kom dit om natten og omringet byen.”2 Hensikten var å ta profeten Elisa til fange og drepe ham. Vi leser:
“Da tjeneren til Guds mann stod opp tidlig om morgenen og gikk ut, fikk han se at en hær med hester og vogner omringet byen. Og tjeneren sa til ham: Å, min herre, hva skal vi gjøre?”3
Det var frykten som talte.
“[Elisa] svarte: Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem.”4
Men han stoppet ikke der.
“Elisa bad og sa: Herre! Åpne øynene hans så han kan se! Og Herren åpnet guttens øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.”5
Vi har kanskje eller kanskje ikke vogner av ild sendt for å ta bort vår frykt eller nedkjempe våre demoner, men lærdommen er klar. Herren er med oss, oppmerksom på oss og velsigner oss slik bare han kan. Bønn kan nedkalle styrke og åpenbaring om at vi må fokusere våre tanker på Jesus Kristus og hans sonoffer. Herren visste at vi noen ganger ville føle frykt. Jeg har vært der, og det har dere også. Derfor er Skriftene fulle av Herrens råd:
“Vær derfor ved godt mot og frykt ikke.”6
“Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.”7
“Frykt ikke, lille hjord.”8 Jeg elsker ømheten i “lille hjord”. I denne kirken er vi kanskje få i antall slik verden regner innflytelse, men når vi åpner våre åndelige øyne, ser vi at “de som er med oss, er flere enn de som er med dem.”9 Vår kjærlige hyrde, Jesus Kristus, fortsetter så: “La jord og helvete forene seg mot dere, for hvis dere er bygget på min klippe, kan de ikke få overhånd.”10
Hvordan jages frykten bort? For den unge gutten – han sto ved siden av Elisa, en Guds profet. Vi har det samme løftet. Når vi lytter til President Russell M. Nelson, når vi gir akt på hans råd, står vi sammen med en Guds profet. Husk profeten Joseph Smiths ord: “Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av dem alle: At han lever!”11 Jesus Kristus lever. Vår kjærlighet til ham og hans evangelium jager bort frykt.
Vårt ønske om å “[alltid ha] hans Ånd”12 med oss vil skyve vekk frykt til fordel for et mer evig perspektiv på vårt jordeliv. President Nelson har advart oss: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”13
Herren sa om de plager som ville dekke landet og forherde manges hjerter: “Men mine disipler skal stå på hellige steder og skal ikke rokkes.”14
Og så dette guddommelige råd: “Vær ikke bekymret, for når alt dette skjer, da kan dere vite at løftene som er gitt dere, skal gå i oppfyllelse.”15
Stå på hellige steder – vær ikke bekymret – og løfter vil bli oppfylt. La oss se på hver av disse når det gjelder vår frykt.
Først, stå på hellige steder. Når vi står på hellige steder – våre rettferdige hjem, våre innviede møtehus, de helligede templene – føler vi Herrens Ånd med oss. Vi finner svar på spørsmål som bekymrer oss eller fred til ganske enkelt å legge dem til side. Det er Ånden i virksomhet. Disse hellige steder i Guds rike på jorden kaller på vår ærbødighet, vår respekt for andre, vårt beste i å etterleve evangeliet og vårt håp om å legge til side vår frykt og søke etter Jesu Kristi helbredende kraft gjennom hans forsoning.
Det er ikke rom for frykt på disse Guds hellige steder eller i hans barns hjerter. Hvorfor? På grunn av kjærlighet. Gud elsker oss – alltid – og vi elsker ham. Vår kjærlighet til Gud motvirker all frykt, og hans kjærlighet råder på hellige steder. Tenk på det. Når vi nøler i vår forpliktelse overfor Herren, når vi forviller oss fra hans sti som leder til evig liv, når vi stiller spørsmål ved eller tviler på vår betydning i hans guddommelige plan, når vi tillater at frykt åpner døren til alle dens ledsagere – motløshet, sinne, frustrasjon, skuffelse – da forlater Ånden oss, og vi er uten Herren. Hvis du vet hvordan det er, vet du at det ikke er et godt sted å være. På den annen side, når vi står på hellige steder, kan vi føle Guds kjærlighet, og “fullkommen kjærlighet jager bort all frykt.”16
Det neste løfte er “Vær ikke bekymret.”17 Uansett hvor mye ugudelighet og kaos som fyller jorden, blir vi lovet – ved vår daglige trofasthet i Jesus Kristus – “Guds fred, som overgår all forstand.”18 Og når Kristus kommer i all kraft og herlighet, vil ondskap, opprør og urett opphøre.
For lenge siden profeterte apostelen Paulus om vår tid og sa til unge Timoteus:
“Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.
For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, …
…slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.”19
Husk at “de som er med oss” på begge sider av sløret, de som elsker Herren av hele sitt hjerte, og av all makt, sinn og styrke, “er flere enn de som er med dem.”20 Dersom vi aktivt stoler på Herren og hans veier, hvis vi er engasjert i hans verk, vil vi ikke frykte verdens trender eller bli bekymret av dem. Jeg bønnfaller deg om å legge til side verdslig påvirkning og press og søke åndelighet i ditt daglige liv. Elsk det Herren elsker, som omfatter hans bud, hans hellige hus, våre hellige pakter med ham, nadverden hver sabbatsdag, vår kommunikasjon gjennom bønn, og du vil ikke bli bekymret.
Det siste punktet: Stol på Herren og hans løfter. Jeg vet at alle hans løfter vil bli oppfylt. Jeg vet det like sikkert som jeg står foran dere i dette hellige møte.
For Herren har åpenbart: “For de som er kloke og har mottatt sannheten og har antatt Den Hellige Ånd som sin veileder og ikke er blitt ført vill, sannelig sier jeg dere, de skal ikke bli hugget ned og kastet i ilden, men skal utholde dagen.”21
Dette er grunnen til at vi ikke skulle bekymre oss for dagens uro, av dem som er i den store og rommelige bygningen, av dem som latterliggjør ærlig og hengiven tjeneste for Herren Jesus Kristus. Optimisme, mot, til og med nestekjærlighet kommer fra et hjerte som ikke er nedtynget av problemer eller uro. President Nelson, som ser “optimistisk på fremtiden,” har minnet oss på, “Hvis vi skal ha noe håp om å kunne sortere mylderet av røster og menneskers filosofier som angriper sannheten, må vi lære å motta åpenbaring.”22
For å motta personlig åpenbaring må vi prioritere å etterleve evangeliet og oppmuntre til trofasthet og åndelighet i andre så vel som i oss selv.
Spencer W. Kimball var en av profetene i min ungdom. I de siste årene, etter mitt kall som apostel, har jeg funnet fred i hans første budskap ved generalkonferansen i oktober 1943. Han var overveldet av kallet, og jeg vet hvordan det føles. Eldste Kimball sa: “Jeg tenkte og ba meget, og fastet og ba. Motstridende tanker strømmet gjennom mitt sinn – det virket som om røster sa: ‘Du kan ikke gjøre det arbeidet. Du er ikke verdig. Du har ikke evnen til det’ – og til slutt kom alltid den seirende tanken: ‘Du må gjøre arbeidet du blir tildelt – du må sette deg i stand til det, bli verdig og kvalifisert.’ Og kampen raste videre.”23
Jeg henter mot fra dette rene og oppriktige vitnesbyrdet til apostelen som skulle bli denne mektige kirkes 12. president. Han forsto at han måtte legge bak seg sin frykt – for å “gjøre arbeidet du blir tildelt”, og at han måtte stole på Herren for å få styrke til å gjøre seg selv “i stand til det, bli verdig og kvalifisert.” Det kan også vi. Kampene vil rase videre, men vi vil møte dem med Herrens ånd. Vi vil “ikke [være] bekymret,” for når vi står sammen med Herren og for hans prinsipper og hans evige plan, står vi på hellig grunn.
Hva nå med den datteren og svigersønnen som stilte det oppriktige og søkende, engstelige spørsmålet for mange år siden? De vurderte med alvor vår samtale den kvelden, de ba og fastet og kom til sine egne slutninger. Lykkeligvis og gledeligvis for dem og oss besteforeldre, har de nå blitt velsignet med syv vakre barn på sin vei fremover i tro og kjærlighet.
Fatt mot, brødre og søstre. Ja, vi lever i vanskelige tider, men når vi forblir på paktens sti, trenger vi ikke frykte. Jeg velsigner dere med at når dere gjør dette, vil dere ikke forferdes av tiden dere lever i eller de vanskeligheter dere møter. Jeg velsigner dere til å velge å stå på hellige steder og være urokkelige. Jeg velsigner dere til å tro på Jesu Kristi løfter, at han lever, og at han våker over oss, har omsorg for oss og står sammen med oss. I vår Herre og Frelser Jesu Kristi navn. Amen.