Prøv, prøv, prøv

Av president Henry B. Eyring

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Frelseren setter sitt navn i deres hjerte. Og dere føler Kristi rene kjærlighet til andre og til dere selv.

Mine brødre og søstre, jeg er takknemlig for anledningen til å tale til dere. Denne konferansen har vært oppmuntrende og oppbyggende for meg. Sangene som har blitt sunget og ordene som har blitt uttalt, har blitt ført til vårt hjerte av Den hellige ånd. Jeg ber om at det jeg sier, må bli formidlet til dere av den samme Ånd.

For mange år siden var jeg førsterådgiver til en distriktspresident i østlige USA. Mer enn én gang mens vi kjørte til våre små grener sa han til meg: “Hal, når du møter noen, skal du behandle dem som om de var i alvorlige vanskeligheter. Da vil du ha rett mer enn halvparten av tiden.” Ikke bare hadde han rett, men i årenes løp har jeg lært at anslaget hans var for lavt. I dag ønsker jeg å oppmuntre dere i problemene dere opplever.

Vårt jordiske liv er tilrettelagt av en kjærlig Gud som en prøve og en kilde til vekst for oss alle. Dere husker sikkert Guds ord om sine barn ved verdens skapelse: “Og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem.”¹

Siden begynnelsen har aldri prøvene vært enkle. Vi opplever prøvelser som kommer av å ha et dødelig legeme. Vi lever alle i en verden der Satans krig mot sannheten og mot vår personlige lykke blir stadig mer intens. Verden og deres eget liv kan synes å bli stadig mer urolig.

I den forbindelse lover jeg at den kjærlige Gud som tillot disse prøvene for dere, også har tilrettelagt en sikker måte å komme gjennom dem. Vår himmelske Fader elsket verden så høyt at han sendte sin enbårne Sønn for å hjelpe oss.² Hans Sønn, Jesus Kristus, ga sitt liv for oss. I Getsemane og på korset bar Jesus Kristus vekten av alle våre synder. Han opplevde alle sorger, smerter og virkningene av våre synder, slik at han kunne trøste og styrke oss gjennom enhver prøvelse i livet.³

Dere husker sikkert at Herren sa til sine tjenere:

“Faderen og jeg er ett. Jeg er i Faderen, og Faderen i meg, og ettersom dere har mottatt meg, er dere i meg og jeg i dere.

Derfor er jeg midt iblant dere, og jeg er den gode hyrde og Israels klippe. Den som bygger på denne klippe, skal aldri falle.”⁴

Vår profet, president Russell M. Nelson, har også gitt den samme forsikringen. Dessuten har han forklart hvordan vi kan bygge på denne klippen og sette Herrens navn på vårt hjerte for å lede oss gjennom våre prøvelser.

Han sa: “Du som for øyeblikket kanskje er motløs, husk at livet er ikke ment å skulle være lett. Vi må bære prøvelser og utholde sorg underveis. Når du minnes at ‘ingenting er umulig for Gud’ (Lukas 1:37), så vit at Han er din Fader. Du er en sønn eller datter skapt i Hans bilde, og ved din verdighet berettiget til å motta åpenbaring som skal hjelpe deg i dine rettferdige bestrebelser. Du kan påta deg Herrens hellige navn. Du kan gjøre deg kvalifisert til å tale i Guds hellige navn (se L&p 1:20).”⁵

President Nelsons ord minner oss om løftet som finnes i nadverdsbønnen, et løfte som vår himmelske Fader oppfyller når vi gjør det vi til gjengjeld lover.

Lytt til ordene: “O Gud, du evige Fader, vi ber deg i din Sønns, Jesu Kristi navn, å velsigne og hellige dette brød for alle deres sjeler som nyter av det, så de kan ete til minne om din Sønns legeme og vitne for deg, O Gud, du evige Fader, at de er villige til å påta seg din Sønns navn og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt dem, så hans Ånd alltid kan være hos dem. Amen.”⁶

Hver gang vi sier ordet amen når denne bønnen blir holdt på våre vegne, lover vi, ved å ta del i brødet, at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi hellige navn, alltid minnes ham og holde hans bud. Til gjengjeld loves vi at vi alltid kan ha hans Ånd hos oss. På grunn av disse løftene er Frelseren den klippe som vi kan stå trygt og uten frykt på i enhver storm vi måtte oppleve.

Når jeg har grunnet på ordene i pakten og de tilhørende velsignelsene som loves oss, har jeg lurt på hva det vil si at vi er villige til å påta oss Jesu Kristi navn.

President Dallin H. Oaks forklarer: “Det er viktig å legge merke til at når vi deltar i nadverden, vitner vi ikke om at vi påtar oss Jesu Kristi navn, men at vi er villige til å gjøre det. (Se L&p 20:77.) Den kjensgjerning at vi bare bevitner vår villighet, antyder at noe annet må skje før vi påtar oss det hellige navn i egentlig forstand.”⁷

Erklæringen om at vi er “villige til å påta [oss]” hans navn sier oss at selv om vi påtok oss Frelserens navn da vi ble døpt, er vi ikke derved ferdige med å påta oss hans navn ved dåpen. Vi må kontinuerlig arbeide for å påta oss hans navn gjennom hele livet, blant annet når vi fornyer pakter ved nadverdsbordet og inngår pakter i Herrens hellige templer.

Derfor blir to viktige spørsmål for oss alle: “Hva må jeg gjøre for å påta meg hans navn?” og “Hvordan kan jeg vite at jeg gjør fremgang?”

President Nelsons uttalelse antyder ett nyttig svar. Han sa at vi kunne påta oss Frelserens navn og at vi kunne tale for ham. Når vi taler for ham, tjener vi ham. “For hvordan kjenner et menneske den herre som han ikke har tjent og som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker og hensikter?”⁸

Å tale for ham, fordrer at vi ber i tro. Det trengs en inderlig bønn til vår himmelske Fader for å vite hvilke ord vi kan uttale for å hjelpe Frelseren i hans arbeid. Vi må kvalifisere oss til løftet: “Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme.”⁹

Likevel innebærer det å påta oss hans navn mer enn å tale for ham. Vi trenger bestemte følelser i vårt hjerte for å kunne kalle oss hans tjenere.

Profeten Mormon beskrev følelsene som kvalifiserer oss og gjør oss i stand til å påta oss hans navn. Disse følelsene omfatter tro, håp og nestekjærlighet, som er Kristi rene kjærlighet.

Mormon forklarte:

“For etter deres saktmodighet å dømme har dere tro på Kristus, for hvis dere ikke har tro på ham, da er dere ikke verdige til å bli regnet blant hans kirkes folk.

Og videre, mine elskede brødre, vil jeg tale til dere om håp. Hvordan er det mulig for dere å komme til tro uten å ha håp?

Og hva er det dere skal håpe på? Se, jeg sier til dere at dere skal ha håp, gjennom Kristi forsoning og i hans oppstandelses kraft, om å bli oppreist til evig liv, og dette på grunn av deres tro på ham i henhold til løftet.

Derfor, hvis et menneske har tro, må han nødvendigvis ha håp, for uten tro kan det ikke være noe håp.

Og videre, se, jeg sier dere at han kan ikke ha tro og håp uten å være saktmodig og ydmyk av hjertet,

ellers er hans tro og håp forgjeves, for ingen er antagelig for Gud unntatt den som er saktmodig og ydmyk av hjertet, og hvis et menneske er saktmodig og ydmyk av hjertet og bekjenner ved Den Hellige Ånds kraft at Jesus er Kristus, må han nødvendigvis ha kjærlighet, for hvis han ikke har kjærlighet, er han intet. Derfor må han nødvendigvis ha kjærlighet.”

Etter å ha beskrevet nestekjærlighet, sier Mormon så:

“Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med.

Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er, så vi kan ha dette håp, så vi kan bli renset likesom han er ren. Amen.”¹⁰

Mitt vitnesbyrd er at Frelseren setter sitt navn i vårt hjerte. Mange av dere opplever at deres tro på ham vokser. Dere føler større håp og optimisme. Og dere føler Kristi rene kjærlighet til andre og til dere selv.

Jeg ser det i misjonærer som virker over hele verden. Jeg ser det i medlemmer som snakker med sine venner og familiemedlemmer om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Menn, kvinner, unge mennesker og til og med barn virker av kjærlighet til Frelseren og sine medmennesker.

Så snart de hører om katastrofer rundt om i verden, legger medlemmer planer for å komme til unnsetning, noen ganger selv om de må krysse hav, uten å bli spurt. De finner det noen ganger vanskelig å vente til de rammede områdene kan ta imot dem.

Jeg skjønner at noen av dere som lytter i dag, kanskje føler at deres tro og håp blir overvunnet av deres problemer. Og dere lengter kanskje etter å føle kjærlighet.

Brødre og søstre, Herren har muligheter nær dere til å føle og dele hans kjærlighet. Dere kan be med tillit til at Herren vil lede dere til å være glad i noen for ham. Han besvarer bønnene til saktmodige frivillige som dere. Dere vil føle Guds kjærlighet til dere og vedkommende dere hjelper for ham. Når dere hjelper Guds barn i deres vanskeligheter, vil deres egne vanskeligheter virke lettere. Deres tro og håp vil bli styrket.

Jeg er et øyenvitne til denne sannheten. Hele sitt liv har min hustru talt for Herren og hjulpet mennesker for ham. Som jeg har nevnt før, sa en gang en av våre biskoper til meg: “Jeg er helt forundret. Hver gang jeg hører om en person i menigheten som er i vanskeligheter, skynder jeg meg for å hjelpe. Men hver gang jeg kommer dit, virker det som om din hustru allerede har vært der.” Slik har det vært på alle stedene vi har bodd i 56 år.

Nå kan hun bare uttale noen få ord om dagen. Hun får besøk av dem hun har vært glad i for Herren. Hver kveld og morgen synger jeg salmer sammen med henne, og vi ber. Det er jeg som må være stemmen i bønnene og i sangene. Noen ganger ser jeg at hun former ordene i salmene med munnen. Hun foretrekker barnesanger. De ordene hun synes å like best, er sammenfattet i sangen “Jeg prøver å ligne Jesus”.¹¹

Her om dagen, etter at vi hadde sunget refrenget: “Elsk din neste som Gud elsker deg. Vær vennlig og kjærlig mot alle på din vei,” sa hun lavmælt, men tydelig: “Prøv, prøv, prøv.” Jeg tror hun vil oppdage, når hun ser ham, at vår Frelser har satt sitt navn i hennes hjerte og at hun har blitt som ham. Han bærer henne gjennom vanskelighetene sine nå, akkurat slik han vil bære dere gjennom deres.

Jeg bærer vitnesbyrd om at Frelseren kjenner og elsker dere. Han vet navnet deres slik dere vet hans. Han vet hva dere strir med. Han har opplevd det. Ved sin forsoning har han overvunnet verden. Ved å være villige til å påta dere hans navn vil dere løfte byrdene til utallige andre. Og med tiden vil dere oppdage at dere kjenner Frelseren bedre og at dere elsker ham mer. Dere vil ha hans navn i hjertet og godt festet i minnet. Det er det navn dere vil bli kalt ved. Jeg vitner om dette med takknemlighet for hans kjærlige omtanke mot meg, mot mine kjære og mot dere, i Jesu Kristi navn. Amen.