Gleden ved uselvisk tjeneste
Av Cristina B. Franco
Annenrådgiver i Primærs generalpresidentskap
Vi har lovet vår himmelske Fader at vi skal tjene ham og andre med kjærlighet og gjøre hans vilje i alle ting.
Etter forrige generalkonferanse kom mange til meg med det samme spørsmålet: “Er de stolene komfortable?” Mitt svar var det samme hver gang: “Stolene er svært komfortable hvis du ikke skal holde tale.” Ikke sant? Min stol har ikke vært så komfortabel denne konferansen, men jeg er virkelig takknemlig for velsignelsen og æren det er å tale til dere i kveld.
Noen ganger når vi yter tjeneste får vi sitte på forskjellige stoler. Noen er ganske komfortable og andre er det ikke, men vi har lovet vår himmelske Fader at vi skal tjene ham og andre med kjærlighet og gjøre hans vilje i alle ting.
For noen år siden lærte de unge i Kirken at “når du ‘trer inn i Guds tjeneste’ [Lære og pakter 4:2], blir du med på den største reisen noensinne. Du hjelper Gud å fremskynde sitt verk, og det er en stor, frydefull og fantastisk opplevelse.”1 Det er en reise som er tilgjengelig for alle – i alle aldre – og det er også en reise som fører oss langs det vår kjære profet har talt om som “paktens sti.”2
Dessverre lever vi imidlertid i en selvisk verden der folk hele tiden spør: “Hva får jeg ut av det?” istedenfor å spørre: “Hvem kan jeg hjelpe i dag?” eller: “Hvordan kan jeg bedre tjene Herren i mitt kall?” eller: “Gir jeg mitt alt til Herren?”
Et stort eksempel i mitt liv på uselvisk tjeneste er søster Victoria Antonietti. Victoria var en av Primær-lærerne i min gren da jeg vokste opp i Argentina. Hver tirsdag ettermiddag, når vi var samlet til Primær, hadde hun med sjokoladekake til oss. Alle likte kaken – alle utenom meg. Jeg hatet sjokoladekake! Selv om hun prøvde å dele kaken med meg, sa jeg alltid nei takk.
En dag etter at hun hadde delt sjokoladekaken med de andre barna, spurte jeg henne: “Hvorfor tar du ikke med en kake med en annen smak – som for eksempel appelsin eller vanilje?”
Etter å ha ledd litt, spurte hun meg: “Hvorfor prøver ikke du et lite stykke? Denne kaken er laget med en spesiell ingrediens, og jeg lover at hvis du prøver den, vil du like den!”
Jeg så meg rundt, og til min overraskelse så alle ut til å like kaken. Jeg bestemte meg for å prøve. Kan dere gjette hva som skjedde? Jeg likte den! Det var den aller første gangen jeg hadde likt en sjokoladekake.
Det var ikke før mange år senere at jeg fant ut hva den hemmelige ingrediensen i søster Antoniettis sjokoladekake var. Mine barn og jeg besøkte min mor hver uke. På et av disse besøkene spiste mor og jeg et stykke sjokoladekake, og jeg fortalte henne hva som skjedde den aller første gangen da jeg begynte å like kaken. Da fortalte hun meg resten av historien.
“Du skjønner det, Cris,” sa min mor, “Victoria og familien hennes hadde ikke så mye, så hver uke måtte hun velge mellom å betale for bussen slik at hun og hennes fire barn kunne komme til Primær, eller kjøpe ingrediensene til å lage sjokoladekaken til Primær-klassen sin. Hun valgte alltid sjokoladekaken fremfor bussen, og hun og barna hennes gikk mer enn 3 km hver vei, uavhengig av været.”
Den dagen verdsatte jeg sjokoladekaken hennes enda mer. Det som var enda viktigere var at jeg lærte at den hemmelige ingrediensen i Victorias kake var den kjærlighet hun hadde til dem hun tjente og hennes uselviske offer for oss.
Å tenke tilbake på Victorias kake hjelper meg å huske et uselvisk offer i de tidløse leksjonene som Frelseren underviste til sine disipler da han gikk til tempelets skattkammer. Dere kjenner historien. Eldste James E. Talmage sa at det var 13 kister, og at “i disse beholdere la folket sine bidrag til de forskjellige formål som var angitt ved en inskripsjon på kistene.” Jesus så på rekken av givere, som besto av mange forskjellige typer mennesker. Noen ga sine gaver med “oppriktig hensikt” mens andre “kastet ned store summer sølv og gull,” i et håp om å bli sett, lagt merke til og rost for sine bidrag.
“Blant de mange givere fantes det en fattig enke, som … i en av offerkistene la ned to små bronsemynter, kjent som skjerver. Hennes bidrag beløp seg til mindre enn en halv U.S. cent; (ca. én øre i norske penger). Herren kalte sine disipler til seg, henledet deres oppmerksomhet på den fattige enken og hva hun hadde gjort, og sa: ‘Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. For de gav alle av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av’ [Mark 12:43-44].”3
Tilsynelatende hadde ikke enken noen nevneverdig posisjon i samfunnet på sin tid. Men hun hadde faktisk noe som var viktigere: Hennes intensjoner var ekte, og hun ga alt det hun hadde å gi. Kanskje hun ga mindre enn andre, mer stillferdig enn andre, annerledes enn andre. I noens øyne var det hun ga ubetydelig, men i Frelserens øyne, han som er “tyder[en] av hjertets tanker og hensikter,”4 ga hun sitt alt.
Søstre, gir vi vårt alt til Herren uten å holde noe tilbake? Ofrer vi vår tid og våre talenter slik at den oppvoksende generasjon kan lære å elske Herren og holde hans bud? Yter vi omsorgstjeneste både til dem som er rundt oss og til dem vi er blitt tildelt med omsorg og flid – der vi ofrer tid og energi som kunne vært brukt på andre måter? Etterlever vi de to store bud – å elske Herren og å elske hans barn?5 Ofte kommer denne kjærligheten til uttrykk som tjeneste.
President Dallin H. Oaks sa: “Vår Frelser ga seg selv i uselvisk tjeneste. Han underviste at vi alle skulle følge ham ved å nekte oss våre selviske interesser for å kunne tjene andre.”
Han fortsatte:
“Et kjent eksempel på å glemme oss selv i tjeneste for andre … er det offer foreldre gjør for sine barn. Mødre gjennomgår smerte og tap av personlige prioriteringer og bekvemmeligheter for å føde og oppdra hvert barn. Fedre tilpasser sitt liv og sine prioriteringer for å forsørge en familie …
… Vi gleder oss også over dem som tar seg av funksjonshemmede familiemedlemmer og eldre foreldre. Ingen som gjør dette, spør: ‘Hva tjener jeg på det?’ Dette fordrer at man setter til side personlige bekvemmeligheter til fordel for uselvisk tjeneste …
Alt dette illustrerer det evige prinsipp at vi er lykkeligere og mer tilfreds når vi handler og tjener for det vi gir, ikke for det vi får.
Vår Frelser lærer oss å følge ham ved å gjøre de nødvendige ofre for å glemme oss selv i uselvisk tjeneste for andre.”6
President Thomas S. Monson underviste på samme måte: “Når vi møter vår Skaper, vil vi kanskje ikke bli spurt: ‘Hvor mange stillinger hadde du,’ men snarere: ‘Hvor mange mennesker hjalp du?’ I virkeligheten kan man aldri elske Herren før man tjener ham ved å tjene hans folk.”7
Med andre ord, søstre, det vil ikke ha noen betydning om vi satt i de komfortable stolene eller om vi strevde med å komme oss gjennom møtet på en rusten klappstol på bakerste rad. Det har heller ingen betydning om vi, av nødvendighet, gikk ut i en foajé for å trøste en gråtende baby. Det som er av betydning er at vi kom med et ønske om å tjene, at vi la merke til dem vi skal yte omsorgstjeneste til og hilste på dem med glede, og at vi hilste på dem som satt på vår rad med klappstoler – og rakk ut en vennskapelig hånd selv om vi ikke hadde fått i oppdrag å yte omsorgstjeneste til dem. Og det vil absolutt ha betydning at vi gjør alt det vi gjør med den spesielle tjeneste-ingrediensen sammen med kjærlighet og offer.
Jeg har lært at vi ikke trenger å lage sjokoladekake for å være en vellykket eller hengiven Primær-lærer, for det handlet ikke om kaken. Det var kjærligheten bak handlingen.
Jeg vitner om at kjærlighet helliggjøres gjennom offer – en lærers offer og enda mer gjennom Guds Sønns endelige og evige offer. Jeg bærer vitnesbyrd om at han lever! Jeg er glad i ham og ønsker å legge bort selviske ønsker for å elske og tjene slik han gjør. I Jesu Kristi navn. Amen.