Sagt av Dagers Hellige
Hva skjer etter døden?
For halvannet år siden fulgte vi vår datterdatter Tone Sol Gjærum til graven. Det var tungt.
Hva skjer med oss etter døden? Det er et spørsmål menneskene har stilt fra tidenes morgen.
Det finnes tradisjonelle kristne svar og folkelige forestillinger som for eksempel at ånden lever videre i dødsriket som er delt i to: paradis og helvete. De gudfryktige og rettferdige kommer til paradis, en fredens tilstand. De ugudelige kommer til helvete der Satan råder, der er det evig pine.
Den danske presten N.F.S. Grundtvig som er kjent som salmedikter og folkehøyskolenes far, gjendiktet fra en britisk middelalderpoet som het Cædmon et dikt som gjenspeiler noen av datidens forestillinger. Diktet heter “I kveld ble det banket på helvetes port” og handler om Jesu besøk til dødsriket mens hans legeme lå i graven. Her er utvalgte vers:
“I Kveld blev der banket paa Helvedes Port,
Saa dundrer den rullende Torden,
Herolden var stærk og hans Budskab fuldstort,
Thi lyttede Alt under Jorden!
Da Eva tog Ordet, gik Frelseren nær, Og sagde:
min Søn og min Herre! Jeg ene det voldte, at vi ligge her,
For jeg lod mig daare, desværre!
Men est Du den Sæd, mig blev lovet til Bod,
Undfanget og født af en Kvinde,
Da falder ei Moder omsonst dig til Fod,
Forlades ei grusom herinde!
Fra Soel-Øine milde to Taarer nu faldt,
Og underfuldt var det at skue,
Med deilige Farver i Krone-Gestalt
Sig danned om Eva en Bue!
Saa kyssed sin Moder Guds Herligheds Glands,
Til Under for alle de Døde, Og op stod, som Dronning,
med Regnbue-Krands Skiøn Eva, som angred sin Brøde…”
(Teksten følger N.F.S. Grundtvig: Psalmer og aandelige Sange, Bd. 1, Kbh., 1868, pp. 471–474.)
Dette var altså oppfatningen: Adam og Eva befant seg i helvete pga. fallet. Men dikteren Cædmon og Grundtvig sier at Jesus hentet dem ut derfra under sitt besøk til dødsriket.
Så litt norsk historie. Bjørnstjerne Bjørnson, prestesønn og forfatter, han som skrev “Ja, vi elsker dette landet”, var en søndag i februar 1876 tilstede ved en forelesning som teologen Christoffer Brun på Vonheim folkehøyskole i Gausdal holdt over temaet fra trosbekjennelsen om at ”Jesus for ned til dødsriket” der han leste Grundtvigs gjendiktning. Noen pietister som var på møtet var sterkt imot at Eva skulle få en ny sjanse til å bli frelst. Det var da hun som på forførisk vis hadde latt synden komme inn i verden. De mente at Eva og alle andre som var kommet i helvete, måtte bli der til evig tid. Bjørnson ble opprørt og ropte: “Jeg tror ikke på den evige fortapelse!” (Edvard Hoem: Vennskap i storm, Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889, s. 46.)
Han tok senere avstand fra statskirkens kristendomsforkynnelse og refererte til “denne blodtørstige, vemmelige Christendom, en levning fra middelalderen.”
Hva kunne vel ikke både Grundtvig og Bjørnson ha lært i en tenkt samtale med Joseph Smith som allerede over førti år tidligere hadde undret seg over uttrykket evig eller uendelig straff?
Lære og pakter 19:10-12 gitt i 1830 sier: “For se, hvilket stort mysterium er ikke Guds natur! For se, jeg er uendelig, og den straff som gis fra min hånd, er uendelig straff, for Uendelig er mitt navn. Derfor — Evig straff er Guds straff. Uendelig straff er Guds straff.”
Og mens mange kristne på denne tiden trodde at udøpte barn ikke ble frelst, åpenbarte Gud til Joseph Smith Lære og pakter 29:46-47:
“Men se, jeg sier dere, at små barn er forløst fra verdens grunnvoll ble lagt ved min Enbårne — derfor kan de ikke synde, for Satan har ikke fått makt til å friste små barn før de begynner å bli ansvarlige for meg.”
Av profeten Alma i Mormons bok hadde Joseph Smith allerede lært at alt var ikke svart-hvitt.
I Alma 38:1 leser vi: “Min sønn, lån øre til mine ord, for jeg sier deg som jeg sa til Helaman, at i den grad du holder Guds bud, skal det gå deg vel i landet, og i den grad du ikke holder Guds bud, skal du bli utestengt fra hans nærhet.”
“…I den grad…”
Lære og pakter 76 ble åpenbart til Joseph Smith og Oliver Cowdery i 1832 - samme år som Bjørnstjerne Bjørnson ble født.
Vers 15-19: “For mens vi holdt på med det oversettelsesarbeidet som Herren hadde gitt oss, kom vi til det ni og tyvende vers i det femte kapittel i Johannes-evangeliet, som ble gitt oss på følgende måte: Idet han taler om de dødes oppstandelse, om dem som skal høre Menneskesønnens røst, og skal komme frem, de som har gjort godt, i de rettferdiges oppstandelse, og de som har gjort ondt, i de urettferdiges oppstandelse. Nå, dette gjorde oss forundret, for det bli gitt oss av Ånden. Og mens vi mediterte over disse ting, rørte Herren ved vår forstands øyne, og de ble åpnet, og Herrens herlighet lyste om oss…”
De ser i et syn at de fleste mennesker vil, takket være Kristi forsoning, få en grad av herlighet og frelse, selv de som får oppleve samvittighetskvaler etter døden i anger for et syndig liv på jorden. Også de blir forløst og får en herlighet som overgår all forstand. Åndenes verden eller dødsriket har forenklet sett to avdelinger i påvente av en universell oppstandelse: paradis og varetekt - og begge har en utgang til oppstandelse og barmhjertig og rettferdig dom.
Åtte år etter Bjørnsons død hadde Joseph F. Smith et syn som er enda mer positivt enn Grundtvigs dikt. I Lære og pakter 138:16-19, 30-31 og 38-39 leser vi om da Jesus besøker paradis etter sin død på korset.
“16–19 De var forsamlet og ventet på at Guds Sønn skulle komme til åndeverdenen for å erklære at de var løst fra dødens bånd. Deres sovende støv skulle gjenopprettes til sin fullkomne skikkelse, ben på ben ikledd sener og kjøtt, ånden og legemet skulle gjenforenes for aldri mer å skilles ad, så de kunne motta en fylde av glede. Mens denne store skare ventet, samtalte med hverandre og frydet seg over timen for sin utfrielse fra dødens lenker, viste Guds Sønn seg og kunngjorde frihet for de fangne som hadde vært trofaste. Og der forkynte han for dem det evige evangelium, læren om oppstandelsen og menneskehetens forløsning fra fallet og fra personlige synder på omvendelsens betingelser.
30 men se, blant de rettferdige organiserte han sine styrker og utpekte sendebud, ikledd kraft og myndighet, og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke, ja, til alle menneskenes ånder, og således ble evangeliet forkynt for de døde.
31 Og de utvalgte sendebud gikk ut for å forkynne nådens dag fra Herren og kunngjøre frihet for de fangne som var bundet, ja, for alle som ville omvende seg fra sine synder og motta evangeliet.
38 Blant de store og mektige som befant seg i denne store skare av de rettferdige, var fader Adam, Den gamle av dage og alles far,
39 og vår strålende moder Eva med mange av hennes trofaste døtre som hadde levd ned gjennom tidene og dyrket den sanne og levende Gud.”
Adam og Eva var ikke i helvete, de var i paradis.
Hvordan beskriver Kirken i dag dette emnet om vi slår opp i emnet på kirkens nettsider? “Døden er en nødvendig del av vår himmelske Faders frelsesplan. Vi må for å bli som vår evige Fader, erfare døden og senere motta fullkomne, oppstandne legemer.”
Når vårt fysiske legeme dør, fortsetter ånden å leve. I Åndeverdenen blir deres ånder som er rettferdige, ... ønsket velkommen i en lykkens tilstand som kalles paradis, en hvilens tilstand, en fredens tilstand hvor de skal hvile fra alle sine vanskeligheter og fra all bekymring og sorg. Et sted som omtales som varetekt er beredt for dem som døde i sine synder uten kunnskap om sannheten, eller i overtredelse ved å forkaste profetene.” (L&p 138:32). Åndene i varetekt blir undervist i tro på Gud, omvendelse fra synd, stedfortredende dåp til syndenes forlatelse, Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse, og i alle evangeliets øvrige prinsipper som de måtte kjenne” (L&p 138:33-34). Dersom de mottar evangeliets prinsipper, omvender seg fra sine synder og mottar ordinansene som utføres for dem i templene, ønskes de velkommen i paradis.
Takket være Jesu Kristi forsoning og oppstandelse er fysisk død bare midlertidig.
“For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.” (1. Kor. 15:22). Alle vil oppstå som innebærer at ethvert menneskes ånd vil bli gjenforent med hans eller hennes legeme – “Ja, ikke et eneste hår på hodet skal gå tapt, men alle ting skal føres tilbake til sin rette og fullkomne skikkelse.” og ikke mer underlagt døden (Alma 40:23; se også Alma 11:44-45).
Da Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris i 1910 prøvde legene å gjenopplive ham. Da sa han: “Hvorfor gjør I dette mot meg? Jeg har jo nettopp møtt Gud.” (Hørt i en podcast der Edvard Hoem forteller om Bjørnsons dødsleie.)
Når våre nærmeste dør, føler vi sorg, smerte og savn, men det er min tro, overbevisning og vitnesbyrd at på den andre siden av sløret er det velkomstfest, jubel og gjensynsglede – kjærlighet og forsoning. Jeg gleder meg til gjensynet med mine foreldre, besteforeldre, min søster og mitt barnebarn. Dette tror jeg på.