Etter 68 år fant jeg frem til Jesu Kristi Kirke
Det var umulig å ikke legge merke til den distingverte eldre mannen som satt på benken i kirkesalen den første søndagen i februar i år. Ulastelig antrukket, i marineblå dressjakke, som kontrast til den helt hvite, men imponerende hårmanken, og med hånden trygt på en spaserstokk. Hvem var nå dette? Vi trengte ikke lure lenge. Litt ute i vitnesbyrdsmøtet, spaserte han rolig opp på talerstolen, og begynte å snakke på umiskjennelig bergensdialekt. Hvem var han? Han var en av oss, og nå var han tilbake – etter 68 år.
Under følger litt av det han delte den dagen, og noe som han har skrevet ned i etterkant, etter oppmuntring fra misjonspresident Tew, lett redigert.
“Jeg ble født den 24 april 1940, i Bergen, 15 dager etter at Nazistene overfalt mitt fedreland Norge. Tre år gammel ble jeg og min tvillingbror Helge sendt nordover til den lille bygden Selje ved Stathavet, av Røde Kors. Alle barn i Bergen by ble samlet og sendt rundt om i Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette hadde Røde Kors organisert i full fart med frivillige mennesker som villig tok imot disse barna rundt om i fylkene. Bakgrunnen var en voldsom eksplosjon i en båt som lå ved kai inne i Vågen. Den var fullastet med eksplosiver som knuste Rosenkrantstårnet og Haakonshallen og slo ut ruter i hus over alt i bykjernen. I tillegg drev engelske fly med bombardering av den tyske ubåtbunkeren på Laksevåg.
Min bror og jeg ble sendt med passasjerbåten Fanaråken til Måløy. Der sto vi treåringene og holdt hverandre i hånden og ventet på to unge damer fra Selje, er vi senere blitt fortalt. Derfra gikk ferden videre med lokalbåten til Selje, som vi ble i resten av krigen, og ett år etter at krigen tok slutt den 8.mai 1945. De vi bodde hos ville nemlig ha oss ett år til. Min bror bodde på et lite gårdsbruk, og jeg hos et ungt par inne på “Nabben” i sentrum.
For meg ble fosterforeldrene ‘sjonkel’ Rolf og tante Ella, og dem har jeg i voksen alder besøkt mange ganger. Vi hverken så eller hørte fra mor og far i disse tre årene, men hilsninger fikk vi. Tre år senere, kom vi seksåringene tilbake til Bergen, gode og mette, i motsetning til bergenserne som levde på rasjoneringskort. Ja, vi var heldige som havnet i Selje.
Men jeg hadde en grusom opplevelse i fireårs-alderen. Jeg lekte i høyet på låven til prestegården. Plutselig seilte jeg avgårde og rett ned i møkkabingen til kyrne. Det er bare noen få år siden jeg fikk bekreftet hvem det var som kom i siste liten og dro meg opp etter hårene; sjonkel Rolf, som jeg kalte ham. Hele hodet hadde vært under.
Det var første gangen jeg holdt på å drukne. Gang nummer to kom 18 år senere, i 1961. Jeg var signalgast på en ubåt som Norge overtok etter nazistene etter krigen. Ubåten KNM Kya lå i en uskadd bunker på Laksevåg for oppgradering. Vi hadde fått nytt moderne tårn og ny kommandosentral rett under tårnet. Jeg hadde gått et seks måneders signalkurs i Horten vinteren 1961, og var helt ny ombord som de fleste av mannskapet på 40. Jeg fikk lov å bo hjemme i Bergen, men møtte opp hver morgen for opplæring i 14 dager før vi skulle ut og prøveteste den oppgraderte tyske ubåten.
Som signalmann ombord hadde jeg ansvaret for å sende korte meldinger med morselampen jeg alltid dro med meg opp i toppen av tårnet når vi gikk opp til overflaten.
I neddykket tilstand hadde jeg jobben med dybderoret. Roret kunne jeg dreie 25 grader opp eller ned. Så kom dagen. Vi skulle ut i Bjørnefjorden utenfor Os og dykke ned til 60 meter. Dybden i fjorden er 385 meter så vi hadde god plass kan man si. Alle mann i sentralen var offiserer og vi fikk våre kommandoer fra ubåtkapteinen. Jeg var eneste gast. Vi skulle dykke og jeg fikk kommandoen ti grader ned (maks 25), men etter kort tid viser manometeret foran meg at vi synker veldig fort. Kapteinen sto bak meg og fulgte med. Så stakk han bort til fenriken som sto med rattet til Q-tanken. Den som åpner alle “sluser”. Vannet fosset inn. Ventilen ble stengt pronto. Men vi bare fortsatte å synke. Alle pumper ble satt i sving for å lense ubåten, men det tok uendelig lang tid følte vi, før vi så manometernålen begynne å svinge oppover igjen. Da var vi nede på 106 meter. Jeg så vanndråper på jernskottet. Ubåten skulle tåle 90 meter før den imploderte. De første metrene opp igjen var utrolig seige, men så gikk det fortere og fortere. Heldigvis var jeg og de fleste ombord uvitende om hva båten kunne tåle av trykk i neddykket tilstand. Jeg hadde orkesterplass i sentralen og fulgte med på dramaet. Denne historien har aldri vært kjent for andre enn oss i sentralen den gang. Jeg mener vi var ca. 10 mann der som visste hva som hadde foregått. Hva Marinens overkommando fikk vite etterpå, kan jeg bare spekulere på. Det er så lenge siden i dag at jeg ikke er redd for noen reprimande eller kasjott med mine avsløringer.”
Ingen av disse episodene var derimot nok til å forhindre at Tore gjorde havet til levevei. Han seilte i utenriksfart som telegrafist frem til 1978, da han som en av de første fikk ta del i oljeeventyret som da var helt i startgropen. Han jobbet som telegrafist på plattformene Gullfaks og Ekofisk, helt frem til han gikk av med pensjon, for tyve år siden. Tore tror dessuten at Herren har holdt ham i live for en helt spesifikk grunn.
“Da vi var åtte år gamle, ble vi døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, etter vår mors ønske. Vi ble døpt i kirken som den gang holdt til i Vaskerelvsgaten ved den Nationale Scene i bykjernen. Vår mor, Sofie Johannessen Sjursen, var 17 år da hun ble medlem av kirken i 1925.
Vi gikk på søndagsskolen i kirken hver uke frem til vi var 12-13 år. Da ble vi for gamle til det, ifølge alle guttene i gaten. Vi ble mobbet. Siden da har jeg ikke vært i en Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige menighet, før nå. En av grunnene var at de jeg har levd sammen med i alle disse årene avviste å ha noe å gjøre med den kirken jeg tilhørte. Men så var det slik at noen av barna mine viste interesse for slektsforskning, og jeg kom på at kirken vår jo holder på med det. Så jeg troppet opp en torsdag for å få litt hjelp til å komme i gang, og i det jeg gikk inn i bygningen, så kjente jeg at jo, det var her jeg hørte hjemme. Jeg har tidligere gått noen måneder i et annet kristent kirkesamfunn. De inviterte meg, og hentet meg og kjørte meg frem og tilbake, og det var hyggelig nok, men jeg følte meg aldri hjemme der. Men nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å få vårt budskap ut i verden.”
Velkommen hjem, Tore!