Bare digitalt
Hvordan Frelserens nåde gjelder både meg og mitt funksjonshemmede familiemedlem
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Å vokse opp med en funksjonshemmet søster har gjort livet vanskelig noen ganger, men jeg har kommet så mye nærmere min Frelser gjennom det hele.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
Jeg har en bestevenn. Hun heter Barbara. Vi elsker å se og synge med på filmer. Vi går turer sammen og ser på blomstene på tempelområdet. Vi leser prinsessehistorier sammen hver kveld. Når jeg er sammen med Barbara, kan jeg være meg selv. Hun er ikke bare min kjæreste venn, hun er også min søster.
Barbara har cerebral parese, en tilstand som påvirker henne både fysisk og psykisk. Hun kan ikke gå, og hun må få næring gjennom en slange. Hun elsker å synge, men strever med å formidle sine følelser, ønsker og behov verbalt. Og selv om Barbara er 29, oppfører hun seg mentalt som et lite barn.
Et stort ansvar
Selv om Barbara er fire år eldre enn meg, har jeg alltid følt meg som “storesøsteren”. Hele familiens verden dreier seg om henne. Hun er solen, og vi er planetene som går i bane rundt den. Selv om situasjonen noen ganger har fantastiske fordeler – som å kunne gå forbi køer i fornøyelsesparker – innebærer den andre ganger å gjøre ofre, som ikke å gå på visse aktiviteter eller å måtte være vertskap for arrangementer hjemme hos oss. Hver dag gjennomgår vi timeplanen for å forsikre oss om at noen alltid tar seg av Barbara og hennes behov.
For å hjelpe mor og far å ta seg av henne, ble min eldre bror og jeg svært raskt modne. Vi måtte lære å forstå når Barbara hadde et anfall og hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle gi henne næring gjennom en slange, hvordan bytte bleie og hvordan forberede medisinene hennes da vi var svært unge. Selv om denne tidlige modenheten hjalp meg å ha tro på meg selv, ble sosialt samvær med andre svært vanskelig.
Jeg følte meg så annerledes enn alle på min alder. Selv om jeg ble invitert til å være sammen med venner, og mor og far oppfordret meg til å dra, strevde jeg med å ha det gøy fordi jeg hadde dårlig samvittighet med tanke på alt de måtte gjøre hjemme. Andre ganger hadde jeg vanskelig for å kose meg når Barbara strevde med helsen. Som regel ønsket jeg bare at en venn skulle sitte ned sammen med meg og lytte.
Kampen med ensomheten
Noen ganger følte jeg at ingen forsto hvordan jeg hadde det. Men enkelte ting bidro til å lindre denne ensomheten. Jeg bestemte meg for å prøve å ta kontakt med noen som kanskje følte det samme. Når jeg gikk på aktiviteter eller i kirken, prøvde jeg å inkludere dem som satt alene eller som så ut som de hadde en dårlig dag. Eldste Gerrit W. Gong i De tolv apostlers quorum har sagt: “Mirakler finner sted når vi har omsorg for hverandre slik Han ville ha hatt.”1 Og jeg opplevde mirakler. Jeg følte meg mye mer vel med å gå på aktiviteter og var lykkeligere når jeg viste andre kjærlighet.
En annen ting som hjalp, var å forstå hvor mye Frelseren virkelig forsto meg. Jeg innså at han visste nøyaktig hvordan jeg hadde det og alltid ville være med meg. Jeg fokuserte mer på å bli kjent med ham ved hjelp av Skriftene og bønn. Noen ganger når jeg ba, kunne jeg forestille meg at han og vår himmelske Fader satt sammen med meg og lyttet. Når jeg har vanskelige følelser og føler meg overveldet over hvor urettferdig Barbaras situasjon til tider virker, husker jeg at Kristus vil hjelpe meg å finne fred og trygghet. Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum forklarte dette fullkomment da han sa: “I urettferdige situasjoner er en av våre oppgaver å stole på at ‘alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”2
Stol på Frelserens nåde
Når en av dine nærmeste er funksjonshemmet, kan det kreve nesten overmenneskelig styrke. Det påvirker livet ditt fysisk, psykisk, følelsesmessig, økonomisk og åndelig. De siste 29 årene har mor og far stått opp klokken to om natten nesten hver dag for å ta seg av Barbara. Vi går alle på treningssenteret regelmessig slik at vi kan være sterke nok til å løfte og bære Barbara når det er nødvendig. Og så mange andre ansvarsoppgaver kan være en belastning for oss alle.
Hvordan kan vi klare alt?
Dette kan beskrives med ett ord: nåde.
“Nåde [er] styrkende kraft og åndelig helbredelse som tilbys ved Jesu Kristi barmhjertighet og kjærlighet …
Guds nåde hjelper oss hver dag. Den styrker oss til å gjøre gode gjerninger som vi ikke kunne gjort på egenhånd.”3
Hva liker jeg best ved Barbara? Sammen med henne har jeg lært mer om Frelserens kjærlighet til oss. Man kan ikke unngå å føle hans kjærlighet når man er sammen med Barbara. Til tross for alle sine vanskeligheter, smiler hun alltid, synger og får oss til å le. Men det er også dager da jeg føler meg hjelpeløs, da ingenting synes å få henne til å føle seg bedre. Men på grunn av mine erfaringer vet jeg med sikkerhet at Frelseren forstår hvordan både Barbara og jeg har det. Uansett hvilke prøvelser vi har i jordelivet, er et vakkert aspekt ved Frelserens styrkende kraft at vi ikke bare kan få styrke til å oppleve og overvinne vanskelige ting, men også å gjøre det hele med glede.