Hvordan jeg ble glad i tempelet
Jeg hadde bestemt meg for å dra til tempelet hver fredag, men en morgen satte et kraftig snøfall denne forpliktelsen på prøve.
Foto: Getty Images
Jeg studerte ved Brigham Young University i 1994, da president Howard W. Hunter (1907–95) rådet medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige til å bli “et folk som benytter templene og elsker dem”. Han sa: “La oss skynde oss til tempelet så ofte som tid, midler og personlige omstendigheter tillater det.”1
Den gangen bodde jeg i en leilighet som bare lå 15 minutters gange fra Provo Utah tempel. Jeg hadde ikke bil, men jeg visste at jeg ikke hadde noen unnskyldning for ikke å gå i tempelet regelmessig. Jeg bestemte meg for å prioritere det.
Jeg ordnet timeplanen slik at jeg kunne ha fredagene åpne. Så bestemte jeg meg for å gjøre dette til min tempeldag. Hver fredag det semesteret, uansett vær, gikk jeg til tempelet klokken 07.30 for å bli døpt for de døde. Hvis fristen for en stor oppgave eller et stort prosjekt nærmet seg, dro jeg først til tempelet og viet så resten av dagen til skolearbeid.
En vintermorgen våknet jeg til et tykt lag med nysnø. Siden jeg kom fra det sentrale California, var jeg ikke vant til snø og gruet meg til å gå opp bakken til tempelet. Men istedenfor å finne på unnskyldninger og bli hjemme, tok jeg på meg varme støvler, bar med meg kirkeskoene og begynte å gå til tempelet.
Da jeg kom dit, ble jeg møtt av en kjent tempelarbeider som var glad for å se at jeg hadde foretatt turen til tross for det dårlige været. Så snart jeg var inne, føltes det som en seier, samtidig som jeg følte takknemlighet. Jeg innså jeg hadde blitt en person “som benytter templene og elsker dem”, akkurat slik profeten hadde bedt oss om.
I årene siden den gang har min tid, mine midler og mine omstendigheter, så vel som min nærhet til et tempel, endret seg flere ganger. Men for hver endring har jeg ordnet timeplanen min slik at jeg kunne fortsette å prioritere tempelbesøk.
Når jeg har gjort dette, har tempelets velsignelser strømmet til meg, akkurat slik president Hunter lovet.