Den store akkompagnatør
Mens jeg klaget, kom en enkel, men mektig tanke til mitt sinn og økte min takknemlighet.
Foto av artikkelforfatteren: Annika Burkhardt
Det er noe spennende ved å sitte på en krakk med hendene over pianoets elfenbensklaviatur og vente på signal fra dirigenten. Akkompagnering er en av favoritthobbyene mine, men det er ikke en som blir lagt merke til. Noen ganger kommer egoet mitt i veien, og jeg ønsker at noen skal anerkjenne min innsats.
Vi akkompagnatører støtter opp om artister, holder takten og skaper harmonien og følelsen i musikken. Til tider skjuler vi til og med artisters feiltrinn. Vi bruker mange timer før og etter øvingene. Noen ganger er vi de siste til å motta notene, men de første som forventes å lære dem.
I en vanskelig periode strevde jeg med disse følelsene. Jeg følte at ingen verdsatte arbeidet mitt. En kveld knelte jeg ved siden av sengen for å fortelle min himmelske Fader det.
Jeg innledet bønnen med å nevne alt jeg gjorde og ikke fikk takk for. Jeg trengte ikke mye, men jeg trengte noe. Jeg fortalte ham at jeg følte meg glemt.
Mens jeg klaget, hvisket Ånden en tanke til mitt sinn som forandret hele mitt perspektiv.
Jeg sluttet å be da jeg plutselig så situasjonen min i et annet lys. Jeg begynte å gå gjennom listen over klager og betrakte dem som om vår himmelske Fader var akkompagnatøren. Jeg ble overrasket og ydmyk da jeg tenkte på at vi kanskje ikke innser hvor mye han hjelper oss, tilføyer vårt liv, dekker over våre feil og hverken “slumrer [eller] sover” (Salmene 121:4) for vår skyld. Inviterer vi ham sist, men forventer ham først?
Etter denne opplevelsen begynte jeg å takke ham for hans fremragende akkompagnement i mitt liv. Alt jeg er, skyldes ham og hans Sønn. For et annerledes perspektiv! Han refset meg ikke for mine følelser eller min klaging. I stedet valgte han å undervise meg. Han lærte meg en annen måte å se ham og andre på.
Når jeg nå faller i selvmedlidenhetsfellen, husker jeg min store akkompagnatør – den jeg øver sammen med og den jeg trenger å takke. Vår himmelske Fader lærte meg å verdsette ham på en annen måte enn jeg noensinne hadde gjort, å se andre rundt meg med større forståelse, å ha et mer takknemlig hjerte og å huske hans Sønns ord: “Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod” (Johannes 10:10).