Ville jeg noensinne føle tilhørighet?

Av Jill Bitner, Texas i USA

Da jeg sang andre ord enn alle andre, følte jeg meg som en utenforstående.

I januar 2009 fløy min mann og jeg til Tyskland. Han hadde takket ja til en jobb der, og vi tilbragte en uke i Berlin for å forberede oss til å flytte familien.

Umiddelbart følte jeg meg overveldet av forskjellene mellom Tyskland og USA. Den kvelden våget jeg ikke å forlate hotellet.

Men neste morgen, søndag, fattet jeg mot til å delta på nadverdsmøtet. Da vi kom inn i kirkesalen, gjenkjente en snill mann oss som amerikanere og ga oss en engelsk salmebok. Da jeg satt på bakerste rad og sang andre ord enn alle andre, følte jeg meg som en utenforstående.

Menigheten tilbød oss oversettelse til engelsk og ga oss hodetelefoner. Halvveis gjennom møtet ønsket jeg å rive av meg min og dra tilbake til min amerikanske menighet. Men da jeg sang det andre verset av “Så sikker en grunnvoll”, følte jeg Den hellige ånd i mitt hjerte.

For hjemme og ute, i alt du formår,

i forhold til prøven du kraft alltid får.¹

Salmen føltes som et budskap fra Herren. Tårene rant nedover kinnene mine da jeg skyndte meg til foajeen, hvor en hyggelig mann ga meg sin kjære lommepakke med papirlommetørklær. (Ingen i menigheten var noensinne uten en.)

Spol frem tre og et halvt år. I samme møtehus en søndag morgen i juni begynte organisten å spille en salme. Jeg åpnet min tyske salmebok og begynte å synge.

Det var da Den hellige ånd omsluttet meg igjen. Jeg sang igjen “Så sikker en grunnvoll”, men alt var annerledes.

Jeg så meg rundt. Istedenfor å se fremmede, så jeg venner. Bak meg satt vår tidligere stavspresident, som raskt hadde lært navnene våre. På forreste rad satt min diakonsønn sammen med de unge mennene som hadde besøkt ham på sykehuset da han ble diagnostisert med diabetes. I nærheten av dem satt lederen i Unge kvinner som hadde lært datteren min å lage deilige potetpannekaker.

Rundt om i kirkesalen satt unge mennesker jeg hadde undervist og vært glad i i en engelskspråklig Institutt-klasse, mine trofaste besøkende lærerinner og andre som med glede ble med på menighetens danseleksjoner som biskopen hadde bedt meg om å holde.

Tårene gjorde synet mitt uklart, men denne gangen løp jeg ikke ut av kirkesalen. I stedet gravde jeg i vesken min etter min egen kjære lommepakke med papirlommetørklær.

Ingen i menigheten var noensinne uten en.