Hva tempelet betyr for meg

Av Lisa Prebble

Artikkelforfatteren bor på Tasmania i Australia.

Å ha en gyldig tempelanbefaling bidrar til å sikre at min entusiasme for å etterleve Jesu Kristi evangelium også er gyldig.

Min mann og jeg bor på Tasmania, øystaten sør for det australske fastlandet. Vårt “lokale” tempel er Melbourne Australia tempel, ca. 480 km unna.

Vi var så heldige å få være i Melbourne tempel noen dager i november 2019. Lite visste vi om at det ville bli vår siste tur på ganske lang tid. Før pandemien dro min mann og jeg til tempelet mellom én og fire ganger i året. For å komme dit tok vi enten fly eller ferge. Noen år var det vanskelig økonomisk, så vi tok turen sjeldnere. Noen av disse turene var dagsturer, mens andre varte i noen dager.

Jeg er tempelordinansarbeider, så de få dagene jeg var i tempelet, var en dyrebar anledning til å utføre mitt kall igjen, lære mer om vår himmelske Faders plan og tjene andre og se dem oppleve glede og lykke i tempelet.

Da tempelet og grensene våre stengte under covid-19-pandemien, lurte jeg på hvordan jeg skulle bevare tempelet som en meningsfylt del av livet. Jeg følte meg styrket av følelsene Den hellige ånd ga meg av at selv om tempelet var stengt, var ikke velsignelsene ved mine tempelpakter avstengt for meg. Jeg følte større nærhet til Herren, spesielt når jeg fokuserte på å tjene andre, enten det var i min egen familie eller dem jeg utfører omsorgstjeneste for.

Jeg brukte tid på å gjennomgå paktene jeg har inngått, følelsene jeg har opplevd i tempelet og kunnskapen jeg har fått. Jeg gjennomgikk ordinansenes ordlyd i tankene. Jeg fortsatte å granske min slektshistorie, skrive inn navn og kilder i FamilySearch og dele disse navnene med tempelet. Jeg gleder meg til å se listen over delte navn begynne å bli utført når templene gjenåpnes.

For mange år siden fortalte en kjær søster i menigheten vår meg at fordi en begavelsessesjon tok omtrent to timer og fordi hun bodde så langt fra tempelet, hadde hun bestemt seg for å vie minst to timer i uken til slektshistorie. Hun ønsket å vise Herren at hun var opptatt av tempelarbeid, selv om det var krevende for henne å komme til tempelet. Målet hennes rørte meg virkelig, så jeg satte meg det samme målet.

Generalkonferansetalen eldste Ronald A. Rasband i De tolv apostlers quorum holdt i oktober 2020, minnet meg på dette langvarige målet. Han sa: “Vi utfører tempelarbeid når vi søker etter våre forfedre og sender inn navnene deres for ordinanser. Selv om templene våre har vært stengt, har vi fortsatt kunnet granske familiene våre. Med Guds ånd i vårt hjerte står vi som stedfortredere for at de skal bli ‘anbefalt for Herren’.”¹

20-årsjubileet for innvielsen av Melbourne tempel fant sted i 2020, og medførte en strøm av gode minner om velsignelsene vår familie hadde mottatt ved å gå i dette og andre templer siden innvielsen i 2000. Tempelet har vært grunnlaget for vår families styrke og vitnesbyrd. Sammen med våre fire barn har vi vært i flere templer over hele det australske fastlandet for å se våre barn utføre dåp, motta sin begavelse og bli beseglet til sin ektefelle.

Bror og søster Prebble sammen med sine barn og deres ektefeller ved Sydney Australia tempel i anledning deres yngste datters besegling.

Å ha en gyldig tempelanbefaling bidrar til å sikre at min entusiasme for å etterleve Jesu Kristi evangelium også er gyldig. Mine intervjuer for å fornye anbefalingen har vært stunder for ettertanke. De har gitt meg anledning til å uttrykke mitt vitnesbyrd. De har gjort det mulig for meg å styrke min overbevisning om å holde meg trofast mot det “mangfold av velsignelser” (Lære og pakter 104:2) som Herren lovet, og som jeg og min familie har mottatt og blitt styrket ved.

Å ha en gyldig tempelanbefaling handler om min tro, mitt engasjement for Jesu Kristi evangelium, min glede, mitt håp, min takknemlighet, min lydighet og min kjærlighet til min Frelser Jesus Kristus og min himmelske Fader.