Engler i tempelet
Jeg var redd for at min nervelidelse kunne distrahere andre i tempelet – helt til jeg hørte et ektepars trøstende ord.
Foto av Washington D.C. Tempel: Candace Read
Tempelet er det stilleste og fredeligste stedet på jorden, ikke sant? Kanskje ikke for en som meg med Tourettes syndrom. Denne nevrologiske lidelsen får meg til å gjøre konstante bevegelser og lage lyder mot min vilje. Min Tourettes kan gjøre folk utilpass når jeg er i nærheten av dem på et fredelig sted.
En dag under en begavelsessesjon i Washington D.C. tempel var jeg bekymret for at jeg skulle plage eller distrahere andre. Det krever hele mitt fokus å kontrollere ticene mine, noe som hindrer meg i å konsentrere meg om noe annet. Så da jeg prøvde å konsentrere meg om begavelsen, var det umulig for meg å kontrollere ticene mine fullstendig, selv om jeg gjorde mitt beste. Jeg strevde mer enn vanlig under sesjonen.
Etterpå, da jeg forlot det celestiale rom, hørte jeg en trøstende røst bak meg si: “Vær så snill å komme tilbake. Du må fortsette å komme til tempelet.”
Stemmen kom fra et ektepar som hadde sett meg streve. De ønsket å forsikre meg om at jeg alltid var velkommen i tempelet uansett hvilke lyder eller bevegelser jeg gjorde. Ordene deres fikk meg til å føle at jeg var like velkommen og ønsket der som alle andre.
Da de klemte meg, velsignet Den hellige ånd meg med fred og glede. Gud hadde sendt meg sin milde barmhjertighet i form av disse to englene, som trøstet meg og viste meg at han bryr seg. På grunn av dem følte jeg den fredelige, stille følelsen jeg hadde håpet å føle i tempelet den dagen.
“Ikke alle engler er fra den andre siden av sløret”, har eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sagt. “Noen av dem vandrer og snakker vi med – her, nå, hver dag.”1
Vi kan alle være engler for menneskene rundt oss når vi formidler “kjærlighet og omtanke for [Guds] barn”.2