Bare digitalt
Jeg ba om at det måtte åpne seg en mulighet til å finne mine familieopptegnelser
Artikkelforfatteren bor i Virginia i USA.
Min engleaktige venn Shirley hjalp meg å finne mine forfedres slektshistoriebøker.
Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren
For mange år siden følte jeg at jeg måtte snakke med min bestefar om vår slektshistorie. Da jeg besøkte bestefar, var han svak og skrøpelig. Tanten min ba meg om ikke å forstyrre ham, så jeg spurte ham ikke om slektshistorien vår. Noen måneder senere giftet jeg meg og flyttet fra Taiwan til USA. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde fått en ny mulighet til å snakke med bestefar før han døde. Jeg spurte andre familiemedlemmer om vår slektshistorie, men ingen kunne hjelpe. Jeg var trist og skuffet over meg selv fordi jeg hadde ventet så lenge med å lære om bestefar og fordi jeg hadde avfeid tilskyndelsene fra Ånden om å snakke med ham om historien hans.
En dag jeg leste min patriarkalske velsignelse, la jeg spesielt merke til et skriftsted som beskrev hvordan jeg kunne bidra til å utføre et fantastisk arbeid for mine avdøde forfedre og andre som levde. Jeg tenkte: “Hvordan kan dette skje hvis jeg ikke vet hvor jeg skal begynne?” Senere leste jeg i Lære og pakter 82:8, 10:
“Et nytt bud gir jeg dere, så dere kan forstå min vilje med dere …
Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte.”
Jeg følte at Herren oppmuntret meg, og jeg ba om en vei videre for å finne mine slektshistoriske opptegnelser.
Noen måneder senere, mens jeg var i Shanghai i Kina, møtte jeg Shirley Wu, som var på besøk fra Taiwan. Vi ble snart gode venner. Da hun fant ut at jeg lette etter familiens slektshistorie, oppfordret hun meg til ikke å gi opp. Hun foreslo at jeg som utgangspunkt skulle gå til den lokale avdelingen for husstandsopptegnelser i Taiwan for å be om gamle adresser. “Kanskje noe vil dukke opp”, sa hun.
Jeg fløy til Taiwan i håp om å finne opptegnelsen om min oldefars hjem, men dessverre fantes den ikke lenger. Jeg visste heller ikke hvor han var født eller navnet på min avdøde slektning som først kom til Taiwan. Til tross for dette tilbakeslaget sa Shirley at jeg ikke skulle bekymre meg. “Bare ha tro”, sa hun. “Gud vil hjelpe oss, og dine forfedre på den andre siden av sløret vil også hjelpe.” Noen dager senere vendte jeg tilbake til Shanghai og håpet og ba om et mirakel.
En søndag ettermiddag sendte Shirley meg et bilde av noen slektshistoriske opptegnelser. Hun spurte om noen av navnene så kjente ut.
Jeg ble forundret. Navnene på forfedrene mine sto på arket! Da jeg spurte hvordan hun fant dem, fortalte hun meg følgende mirakuløse historie:
Jeg hadde tenkt på slektshistorien din i flere uker, og jeg følte at jeg skulle dra til adressen til din oldefars hjem for å undersøke området.
Etter to timer på høyhastighetstoget tok jeg bussen til byen Chi Kan, et sted jeg aldri hadde vært før. Jeg sovnet, og på siste stopp vekket togføreren meg. Jeg gikk av, så meg rundt og så at jeg var i en fiskerlandsby. Jeg spurte en ung butikkeier over gaten om veien. Han ringte etter en drosje og sendte sjåføren til et sted hvor en gammel mann bodde. Da jeg kom dit og spurte denne mannen hvor jeg kunne finne byens slektshistoriske opptegnelser, ba han meg gå noen kvartaler til et tempel ved sjøen.
I tempelet så jeg en gruppe menn som drakk te og snakket sammen. De sa at de nettopp hadde innledet et årsmøte om slektshistorien til familien Liu Shi for å forberede seg til en stor konferanse i oktober. Jeg forklarte at jeg var der for å finne familienavn for en venn.
“Vanligvis er det ingen i dette tempelet”, sa de. “Døren er låst bortsett fra de to til tre timene vi holder årsmøtet. Du er veldig heldig som møter oss her.”
Da jeg fortalte mennene at jeg lette etter navnet Liu Bei, sa de at de hadde samlet slektshistorien til familien Liu i årevis, men ikke husket det navnet. En av mennene tilbød meg å ta en titt på hans slektshistoriske opptegnelser. De fortsatte møtet mens jeg gransket opptegnelsene. Etter ca. 10–15 minutter ropte jeg: “Jeg fant det!”
Sjokkert sluttet de å snakke og grep boken. Jeg viste dem navnet, og de fortalte meg at det kom fra slektslinjen til Liu Qiu Shan, som var på møtet den dagen. Jeg kjøpte et eksemplar av slektshistorieboken, som inneholdt opptegnelser fra 26 generasjoner og 2460 år med forfedres navn på utvidede slektslinjer.
Liu Qiu Shan ga meg senere skyss til togstasjonen. Han sa at hvis jeg hadde kommet en time tidligere eller dagen etter, ville jeg ikke ha funnet noen eller noe der. Han sa: “Dette stedet er alltid låst. Det må være forfedrenes velsignelse. Det er virkelig et mirakel.”
Shirley er min engel. Hun er full av Kristi kjærlighet og er alltid ivrig etter å hjelpe til med Guds arbeid. Hun er et godt eksempel på omsorgstjeneste for andre. Hennes villighet til å tjene har gitt store velsignelser og et mirakel til hundrevis av sjeler. Jeg vitner om at det er engler blant oss, men vi må ha et ønske om å gjøre Herrens ærend for å motta deres hjelp. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa: “Ha tro på deg selv. Tro på din evne til å gjøre store og gode ting. Tro at intet fjell er så høyt at du ikke kan bestige det. Tro at intet uvær er så voldsomt at du ikke kan tåle det.”1 Når vi søker Herrens veiledning, vil vi se hans hånd og englene i vårt liv, og vi vil kunne utføre det han har bedt oss om å gjøre.