Sagt av siste dagers hellige
En disippel Herren kan stole på
Min mann Michael og jeg tjente som misjonærer her i Stavanger for 10 år siden.
Vanligvis når folk hører at vi tjente i den samme misjon, blir de veldig nysgjerrige.
Så jeg skal fortelle kortversjonen. Vi møttes faktisk bare én eller to ganger i Norge. Selv om vi ikke ble kjent med hverandre her, har det vært helt fantastisk å ha misjonen til felles. Det er ganske tøft, men også ganske herlig å være en misjonær, og vi føler oss heldige som ofte kan snakke om erfaringene vi hadde i Norge.
Da jeg kom hjem fra misjonen min, begynte jeg å studere igjen på BYU etter bare et par uker. Jeg fikk jobb på biblioteket. Siden jeg nettopp var kommet hjem, og fremdeles tenkte på misjonen min nesten hele tiden, kjente jeg igjen eldste Burr da han kom inn for å lese. Jeg vinket til ham, og han vinket tilbake, men han så forvirret ut, og visste ikke hvem jeg var. Noen få minutter senere, kom han tilbake og husket at jeg var søster Floyd, og vi snakket litt. Vi fant omsider ut hva vi het til fornavn. Siden jeg jobbet i avdelingen der han studerte så vi hverandre ofte, og en måned senere begynte vi å date. Nå har vi vært gift i 8 år, og har 3 barn; Benjamin, Maren og Peter.
Jeg har en stamfar som het Christen Pedersen. Han ble født i Danmark, og flyttet til Utah med sin familie. Han ble bedt om å tjene en misjon i 1893. Han ønsket ikke å forlate sin kone og sine barn, og ønsket heller ikke å reise tilbake til Danmark. Det tok masse tro å følge profeten når han ikke ønsket det. Før han dro, ønsket han å være sikker på at familien hadde nok mat til å vare gjennom vinteren, og jobbet ekstra hardt for å skaffe nok.
Men en kald natt etter at han var reist, hørte hans kone Margrethe noe utenfor. Det var noen menn som kom for å stjele maten fra låven, og de tok alt. Først ble hun skremt og så ble hun sint. Men etterpå viste hun kjærlighet ved å si at om noen trengte mat, nok til å stjele fra en misjonærs kone, kunne de bare ta den.
Mange år senere, da Christen var på slutten av sitt liv, spurte noen ham om han ønsket å finne ut hvem det var som hadde stjålet maten da han var på misjon. Han svarte med kjærlighet. “Nei. Det var for lenge siden, jeg vil heller leve i uvitenhet, enn å ha noe imot en som kanskje er en venn i dag.”
Jeg tenkte på denne historien denne uken mens jeg leste i Kom, følg med meg. Et avsnitt hadde som tittel: “Jeg kan være en disippel som Herren stoler på”. Det gjorde stort inntrykk på meg. En disippel som Herren kan stole på. Som Herren kan stole på til å gjøre hva? Videre sto det noe om å ikke forlate Kirken, men å støtte Kirken. Når jeg stoler på noen, føler jeg at jeg kan fortelle dem viktige ting, og kanskje om jeg ber dem å gjøre noe, at de faktisk gjør det. Kan Herren fortelle meg viktige ting? Kommer jeg til å lytte til Ham? Tror Herren at jeg kommer til å gjøre det som Han har bedt meg om? Tror Herren på at jeg ikke kommer til å forlate min tro?
Jeg ønsker å være en disippel som Herren kan fortelle viktige ting til, og jeg ønsker å lytte når Han taler. Hvordan forteller Han oss viktige ting? Gjennom profetene, og gjennom personlig åpenbaring. Jeg har tenkt masse i det siste på det å følge profeten. Jeg har kommet til et sted i mitt liv hvor ikke hver eneste person som var i søndagsskolen med meg da jeg var yngre fremdeles er aktiv i Kirken. Det er ikke hver eneste misjonær som jeg tjente med som er aktiv. Det får en til å tenke. Det er jo vanskelig å se folk som vi er glade i, eller respekterer, forlate Kirken. Men det er så lett å gå seg vill, for å si det sånn. Det kan skje med mine venner, eller familiemedlemmer, og det kan skje mine barn, og selv meg. Det er ikke opp til oss om noen vi er glade i holder ut til enden, men det er opp til oss å bestemme oss for om vi skal gjøre det eller ikke. Skriftene forteller oss at når en profet taler, er det det samme som om Jesus taler. Og en måte jeg anstrenger meg for å beholde troen min på, er å følge profeten. Jeg føler at om jeg følger profeten, følger jeg Kristus.
Jeg hadde en lærer på BYU som fortalte oss at det ville komme en dag da profeten ville si noe vi ikke trodde på. Kanskje noe som vi er svært imot. Men det er derfor vi har profeter: For å fortelle oss ting vi ikke allerede vet. På den tiden tenkte jeg, “Hmm, jeg håper at det ikke skjer meg.” Men det har skjedd. Som min stamfar, ba profeten meg gjøre noe som jeg ikke ønsket å gjøre. Jeg måtte spørre meg selv, hva gjør jeg nå? Skal jeg fortsette på min vei, eller skal jeg forandre meg og følge profeten selv om jeg er usikker på det som han har sagt. Jeg ba, og selv om jeg ikke forsto alt, følte jeg godt for det. Jeg bestemte meg for at vi aldri kommer til å trå feil når vi følger profetens ord. Fordi jeg har et vitnesbyrd om president Nelsons kall, fordi jeg tror at han er en Guds profet, syntes jeg det var mer farlig å ikke lytte til profeten, enn å gjøre det som jeg ikke var helt overbevist om. Det er ikke noe farlig å akseptere at vi ikke forstår alt, vi har lov til å være usikre. Det tar tro å velge å lytte til en som forstår mer enn oss. Jeg syns det er viktig å minne oss selv på av og til at det er ikke bare profeten som leder og veileder oss, det er faktisk Kristus. Han gir åpenbaringer for å veilede Kirken, og når profeten taler, er det det samme som om Jesus taler. Som vi har lært av de som var med Kirken i begynnelsen; om vi ønsker å være en disippel som Herren kan stole på og ikke forlate Kirken, trenger vi å følge profeten.
Jeg kan også være en disippel som Herren stoler på når jeg er villig til å gjøre det som Herren har bedt meg om. Hva har Herren bedt oss alle om å gjøre? Elsk hverandre. Han sier, Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
Legg merke til at budet ikke er “Du må elske alle, bortsett fra dem som tror annerledes enn deg. Du må elske alle, bortsett fra dem som tar feil. Du må elske alle, bortsett fra dem som ser annerledes ut enn deg. Du må elske alle, bortsett fra de som irriterer deg.” Nei. Budet er å elske hverandre likesom Herren elsker oss.
President Uchtdorf underviste oss om kjærligheten Kristus har for oss da han sa: “Dere er elsket. Dere er dyrebare for deres himmelske Foreldre. Den uendelig og evige Skaper av lys og liv kjenner dere! Han er oppmerksom på dere. Ja, Gud elsker dere i dag og alltid. Han venter ikke med å elske dere til dere har overvunnet deres svakheter og dårlige vaner. Han elsker dere i dag med full forståelse av deres problemer. Han vet om deres lidelser … Han kjenner deres anger for de gangene dere har kommet til kort eller mislyktes. Og han elsker dere likevel.”
Jeg mener at det å være en disippel som Herren kan stole på, betyr at vi viser kjærlighet i hverdagen, uansett hvor vi befinner oss. Det betyr å hjelpe andre å føle seg velkommen. Det betyr at vi prøver å ikke dømme. At vi prøver å tenke gode ting om hverandre. Og det betyr å være vennlig mot dem som det ikke er lett å være vennlig mot. Vi hører ville historier fra de tidlige dager i Kirken hvor personer ble fornærmet, og som forlot Kirken, men det skjer i dag òg, og en av viktigste tingene vi kan gjøre for å støtte Kirken i dag, er rett og slett å være snille.
Jeg vet at Jesus leder oss gjennom en profet i dag, og jeg vet at når vi prøver vårt beste for å vise kjærlighet til våre medmennesker, så kan vi bygge en tro som vi aldri kommer til å forlate.