Mynten i fiskens munn

Av eldste S. Mark Palmer

i De sytti

Hva kan dette mirakelet lære oss om hvordan Herren utfører sitt verk?

Av og til leser vi en beretning i Det nye testamente som skiller seg ut fra de andre lignelsene og miraklene. Slik er det med mirakelet med tempelskatten i fiskens munn.

Mirakelet får liten oppmerksomhet eller kommentar, og blir lett oversett, ettersom det bare er fire vers langt:

“Da de kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke deres mester tempelskatt?

Han svarte: Jo! Men da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa: Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede?

Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri!

Men for at vi ikke skal støte dem, gå ned til sjøen og kast ut en fiskekrok, og ta den første fisken som kommer opp. Når du åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg og for deg!” (Matteus17:24–27).

Mirakelet

Hvorfor tok bare Matteus med dette mirakelet i sin opptegnelse om Herrens virke? Var det fordi Matteus, etter å ha vært skatteoppkrever, følte en spesiell personlig tilknytning til denne situasjonen? Var det fordi Matteus kom fra Kapernaum, hvor dette fant sted? Eller var det for å vise et annet eksempel på Jesu Kristi mirakuløse kraft til å befale ikke bare elementene (se Matteus 8:23–27), men også fisken i havet? (se 1 Mosebok 1:28).

Mens vi grunner på disse versene, lærer vi mye av måten Frelseren svarte sin apostel Peter. De fleste mirakler som ble utført av Jesus Kristus, var guddommelige handlinger som ble brukt til å velsigne andre. Dette mirakelet synes imidlertid å være ment som en undervisningsmulighet til å forberede Peter og de andre apostlene til fremtidig lederskap i riket. Ved ord og handling underviste Jesus om sin identitet som Guds Sønn, hans kraft til å skjelne hva Peter nettopp hadde fortalt skatteinnkreverne, hans “overveldende allvitenhet” ved å vite nøyaktig hvor en bestemt fisk ville være,¹ og hans ønske om aldri unødig å fornærme eller bli en snublesten for dem som har svak tro (se 1 Korinter 8:9–10; 9:22).

En apostel i de siste dager beskriver veltalende dette mirakelet som å gjøre Jesus i stand til “å bekrefte sitt guddommelige Sønneskap for Peter på mirakuløst vis. Han er i ferd med å utføre et uvanlig og unikt mirakel, et som ingen annen noensinne har utført med sine hender. Han vil betale en skatt han ikke skylder, med penger han ikke har tjent, for å tilfredsstille dem han foretrekker å ikke fornærme.”²

Litt historisk bakgrunn

Den årlige tempelskatten, eller skattepenger, utgjorde to drakmer, eller en halv sekel, og var forventet av alle voksne menn i Israel, selv om prester og rabbinere ofte betraktet seg som fritatt. Formålet med disse skattepengene var å støtte tempelets vedlikehold og aktiviteter. Det var en kirkelig beregning, ikke et offentlig krav.

Denne skatten ble opprinnelig kalt “løsepenger” på Moses’ tid. Hvis det var noen som skulle være fritatt for denne skatten, var det Messias, han som skulle sone for hele menneskehetens synder.³ Men til tross for Peters forhastede plikttroskap overfor skatteinnkreverne, ga Herren Peter en verdifull lærdom istedenfor å irettesette ham.

Slik det ofte var tilfelle, underviste Jesus ved først å stille tankevekkende spørsmål. Disse spørsmålene gjorde det klart for Peter at Herren ikke var underlagt en slik skatt, fordi han er Guds Sønn, og tempelet er hans Faders og Sønnens hus. Men så, med fullkommen saktmodighet, “støttet” han forpliktelsen apostelen hadde inngått, og hjalp ham å forstå at dette ikke var en tid til unødig å fornærme noen. Selv om det ville ha vært så lett å få tak i den nødvendige halve sekelen på en vanlig måte, brukte han denne anledningen til å styrke sine apostlers tro ved å vise Peter sin mirakuløse kraft til å befale selv en fisk i havet.

Lærdommer

Overvei disse lærdommene som Peter og de andre apostlene fikk, og hvordan de gjelder oss:

1. Peter lærte at Jesus Kristus kunne skjelne hans tanker. Før Peter snakket, visste Jesus allerede hva Peter hadde sagt til dem som hadde kommet for å samle inn skatt. Senere brukte Peter den samme dømmekraftens gave da Ananias og Saffira løy om sine offergaver (se Apostlenes gjerninger 5:1–11).

2. Jesus underviste at uansett materielle eller økonomiske krav, vil Herren gjøre det mulig for sitt verk å gå fremover, enten ved hjelp av mirakuløse eller dagligdagse ting.

åpen kiste med penger og andre gjenstander i

Et eksempel fra vår tid på “fiskens mynt” fant sted da Brigham Young og Heber C. Kimball reiste med hesteskyss gjennom Indiana og Ohio på vei til misjon i England. De begynte sin reise med 13,50 dollar og forventet ikke å kunne komme langt med hesteskyssen, men på hvert stoppested, da Brigham Young gikk til kisten sin, fant han på mirakuløst vis pengene som trengtes for å betale reisen til neste stoppested.⁴ Ved ankomst hadde de betalt over 87 dollar. Som nedtegnet i en dagbok fra Det første presidentskap i 1860: “hadde [Brigham Young] gått til kisten sin, og til sin store overraskelse hadde han funnet noen penger der, og den dag i dag visste han ikke hvordan de kom dit, unntatt ved en usynlig representant fra den himmelske verden som skulle fremme evangeliets forkynnelse.”⁵

3. Når det trengs, vil Herren utføre mirakler for å tilveiebringe løfter som gis av lederne i hans kirke. I 1967 lovet president Spencer W. Kimball at når Kirkens medlemmer gjorde sin del, ville jernteppet i Europa og bambusteppet i Asia falle for at misjonærarbeidet skulle kunne blomstre over hele verden.⁶ Den gangen virket denne eventualiteten langt borte, utenkelig og til og med usannsynlig. Men i løpet av 20 år falt disse veggene på uventede, til og med mirakuløse måter.

4. Selv om vi som Kristi disipler kan vite at vi har rett, er det tilfeller der det å insistere eller forlange at andre erkjenner vår korrekthet, ganske enkelt vil forårsake unødvendig krenkelse. Og enda verre, det kan bli en snublesten i en annens åndelige fremgang.

Et fantastisk eksempel på denne saktmodighet og uvilje mot å bli en snublesten, finnes i denne opplevelsen til president James E. Faust (1920–2007), en tidligere rådgiver i Det første presidentskap. “Hans sønn Marcus fortalte … om da han var med ham til Washington, D.C. tempel for å delta i en tempel[begavelses]sesjon. Da president Faust fremla sin anbefaling for å komme inn – en spesiell som ble brukt av generalautoritetene – gjenkjente ikke tempelarbeideren ham eller anbefalingen og nektet ham adgang. ‘Istedenfor å gjøre mannen forlegen ved å fortelle ham hvem han var, unnskyldte pappa seg høflig, og vi dro alle sammen.’”⁷

Jeg er takknemlig for Matteus’ beretning om mynten i fisken. Peter, fiskeren, så veldig menneskelig og impulsiv, blir igjen vist et mirakel som involverer fiske.⁸ Det gir oss håp om at Herren også vil hjelpe oss å vokse til tross for våre feiltrinn. I likhet med Peter vil vi lære av vår Mesters eksempel, som var tålmodig med feiltrinn og saktmodig til tross for at han hadde all makt.

I likhet med apostlene i fordums tid, måtte vi anerkjenne Herren som Guds Sønn, idet vi stoler på at han på mirakuløse måter kan gi oss midler til å oppnå hans hensikter. Og måtte vi, i vår tjeneste og våre relasjoner til andre, ettertenksomt overveie eventuelle ord eller handlinger som kan være en snublesten, spesielt for alle som er svake i troen.