Paulus’ metaforer for frelse sett i oldtidens kontekst

Av Jason R. Combs

Assisterende professor i oldtidsskrifter, Brigham Young University

I sitt brev til romerne brukte apostelen Paulus begreper som var kjent for folket på hans tid for å hjelpe dem å forstå Jesu Kristi frelsesverk.

Bilde

placeholder altText

Paulus skriver et brev ved en pult

Hvordan setter man ord på alt som Jesus Kristus har gjort for oss? For Paulus var svaret å bruke begreper som var kjent på hans tid, og kunne sammenlignes med Jesus Kristus – begreper som rettferdiggjørelse, nåde og soning/forsoning.

Selv om hvert av disse begrepene noen ganger kan misforstås i dag, brukte Paulus dem i Romerne 3:24–25 som metaforer for å forklare frelse i ord som Kristi tilhengere på den tiden kunne ha forstått bedre. Derfor kan det å vite mer om de opprinnelige bakgrunnene for disse ordene hjelpe oss å forstå Paulus’ læresetninger om vår frelse i Jesus Kristus bedre.

Rettferdiggjørelse

Ordet rettferdiggjørelse ble brukt i Det gamle testamente for å undervise Israel om deres forhold til Gud.¹ Tankegangen kommer fra en juridisk sammenheng. I 5 Mosebok 16:18–20 blir for eksempel Israel befalt å utnevne dommere til å ta “rettferdige” avgjørelser og følge det som er “helt rettferdig” (på det opprinnelige hebraiske står det: “Rettferdighet” og gjentar ordet rettferdighet to ganger for vektlegging). Rettferdig og rettferdighet kommer fra de samme hebraiske og greske røttene som rettferdiggjørelse.

Profeter brukte bildet av en domstol, med Gud som dommer, for poetisk å advare Israel og dets naboland (se Jesaja 3:13–14; 41:1–9, 21–24; Mika 6:1–5). I Jesaja 43:9 innkaller Gud nasjonene til å vise seg for ham som i retten: “La alle folkeslag komme sammen … la dem føre frem som vitner, så de kan få rett.”² Å få rett (vært rettferdig eller benådet) ville være håpet til noen som ble stilt for retten.

Likevel var noen forfattere i Det gamle testamente bekymret for at Guds “rettferdighet”, eller hans “rettferdiggjørelse” (begge oversettelser av samme ord på hebraisk og gresk), ville fordømme folk. Salmisten erkjenner: “For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn” (Salmene 143:2). Paulus henviser til denne salmen i Romerne 3:20: “Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger.” Paulus fremlegger så løsningen. Gud, vår store guddommelige dommer, velger å erklære oss rettferdig på grunn av Kristus: Vi blir “rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus” (Romerne 3:24).

I dag, når vi hører ordene dommer, rettferdighet eller dom, har vi en tendens til ikke å tenke på de gamle jødiske eller romerske rettssystemene, men isteden rettssystemer i vårt eget land. For eksempel, president Dallin H. Oaks, førsterådgiver i Det første presidentskap, har undervist: “I jordelivet er vi underlagt menneskenes lover og Guds lover. Jeg har hatt den uvanlige erfaringen med å dømme alvorlige tilfeller av dårlig oppførsel i henhold til begge disse lovene – tidligere som høyesterettsdommer i Utah og nå som medlem av Det første presidentskap. Den kontrasten jeg har opplevd mellom menneskenes lover og Guds lover har økt min verdsettelse av hvor virkelig og kraftfull Jesu Kristi forsoning er. Under menneskenes lover, kan en person skyldig i de alvorligste forbrytelser bli dømt til fengsel på livstid uten mulighet for prøveløslatelse. Men under en kjærlig himmelsk Faders barmhjertige plan er det annerledes. Jeg har vært vitne til at disse samme alvorlige syndene kan bli tilgitt i jordelivet på grunn av vår Frelsers sonoffer for syndene til ‘alle dem som har et sønderknust hjerte og en angrende ånd’ (2 Nephi 2:7). Kristus forløser, og hans forsoning er reell.”³

Nåde

Nåde er et annet begrep Paulus bruker for å forklare Jesu Kristi frelsesverk. Ordet nåde var ikke opprinnelig et religiøst uttrykk. På Paulus’ tid ble nåde (på gresk, charis) vanligvis brukt til å beskrive forholdet mellom en velgjører og en klient. En velgjører hadde kraft, myndighet eller økonomiske midler til å gi en gave til klienter som klientene ikke kunne tjene seg selv eller betale tilbake i naturalia. Klienter følte seg forpliktet til å hedre sin velgjører ved offentlig å vise sin takknemlighet og troskap.

I år 90 e.Kr. sendte for eksempel byen Aprodisias en delegering til Efesus for å reise en statue til ære for de romerske keiserne. Inskripsjonen på denne statuen lyder: “Aprodisias folk, lojale mot keiseren, som fra begynnelsen av var frie og selvstendige ved augustittenes nåde, satte opp denne statuen ved en personlig nådens [handling].”⁴ Denne inskripsjonen bruker nåde på to måter: For det første for å beskrive Augustis gave – at byen Aprodisias ville være fri og selvstendig – og for det annet for å beskrive den mindre gaven i form av en statue for å bekjenne folkets lojalitet og vise sin takknemlighet.

I Romerne forklarer Paulus hvilken av disse to typer nåde han beskriver: “Bli rettferdiggjort for intet av hans nåde” (Romerne 3:24; uthevelse tilføyd). Paulus understreket at dette er Guds gave som vår velgjører og som vi ikke kan betale tilbake og skulle godta med offentlige uttrykk for vår takknemlighet og trofasthet.

Takket være Paulus og andre profeter og forfattere i oldtiden og i nyere tid, forstår vi i dag “nåden” i Jesu frelsesverk mer dyptgripende.

I sin inspirerte oversettelse av Romerne 3:24 understreket Joseph Smith at vi er helt avhengige av Frelseren: “Bli rettferdiggjort bare ved hans nåde” (i Romerne 3:24 [Joseph Smiths oversettelse i den engelske utgaven av Skriftene], fotnote a; uthevelse tilføyd).

Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum underviste:

“Frelserens offer åpnet døren til frelse slik at alle kan vende tilbake til Gud … Hans nåde er kraften som gir tilgang til Guds frelsesriker …

Men Frelserens nåde kan gjøre mye mer for oss. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi ambisjoner om noe ufattelig mye større. Det er opphøyelse i Det celestiale rike …

“Jeg ber om at vi må … la [Kristi] nåde løfte og bære oss på reisen fra der vi nå er til vår strålende fremtid i vår Faders nærhet.”⁵

Soning/forsoning

Paulus fortsetter å forklare Kristi frelsesverk med en siste metafor:

“Ham stilte Gud til skue i [Kristus Jesu] blod som en nådestol ved troen”. (Romerne 3:25).

Ordet som er oversatt som “nådestol”, kan også oversettes som “forsoning”. På Paulus’ tid, da de fleste jøder hørte ordet forsoning, ville de først tenke på prestetjenesten i tempelet.

3 Mosebok 16 beskriver for eksempel hvordan ypperstepresten, på soningsdagen, skulle stenke blodet av dyreofferet “på nådestolen” for å “utføre en forsoning” (3 Mosebok 16:15–16). Paulus bruker ordet nådestol til å sammenligne Jesu Kristi frelsesverk med noe leserne var kjent med: Prestetjenesten i tempelet for å ta bort folkets synder og forsone dem med Gud. Paulus forklarer imidlertid at det ikke er blod av dyr som frelser, men snarere “skue i [Kristi] blod” (Romerne 3:25).

I to korte vers (Romerne 3:24–25), oppfordrer Paulus oss til å forestille oss at (1) Gud rettferdiggjør oss i en domstol på grunn av vår forløsning i Jesus Kristus, (2) Gud blir vår velgjører på grunn av sin nådegave, som vi skulle adlyde og offentlig takke ham for, og (3) Gud fungerer som prest og gjør oss hellige ved vår tro på Kristi sonende blod.

Når de anvendes i vårt liv og vi tilber som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i vår tid, kan hvert av disse bildene hjelpe oss å se kraften i vår Frelsers sonoffer og den kjærlighet som han og vår himmelske Fader har vist oss ved å tilby oss en så strålende gave.