De ordene
“Dere skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn” (3 Mosebok 19:12).
Shelby likte ikke å høre stygge ord, og særlig ikke når hennes venner på skolen misbrukte Herrens navn.
“Vær så snill å ikke bruke de ordene i nærheten av meg,” sa hun til vennene sine.
Men det hendte at de glemte seg, og hun måtte minne dem på det.
En dag himlet Shelbys venninne Beth med øynene og sa: “Å, ja visst, jeg glemte det. Ingen sier de ordene foran Shelby. Hun prøver å gjøre oss like gode som hun er.”
De andre jentene lo.
Shelby ble flau. Hun likte ikke at hun alltid måtte be vennene om å ikke bruke de ordene i nærheten av henne – spesielt når de selv ikke syntes ordene var stygge.
Da Shelby kom hjem fra skolen, kastet hun seg ned på sengen. Hennes mor kom inn noen minutter senere, og Shelby fortalte hva som hadde hendt.
“Prøv å ikke la det gå inn på deg,” sa mamma. “Bare fortsett å gjøre det rette, og til slutt vil ikke vennene dine ønske å bruke de ordene lenger.”
“Hvorfor gjør det noe om vennene mine bruker de ordene?” spurte Shelby. “Det er da ikke jeg som banner.”
“Profetene har lært oss at vi skulle holde oss verdige til å føle Ånden til enhver tid. Stygge ord krenker Ånden,” sa mamma.
Shelby husket tilfeller når hun hadde følt Ånden – på familiens hjemmeaften, når hun bar vitnesbyrd, når hun fikk en velsignelse av sin far. Shelby likte å føle Ånden, og hun ønsket ikke å gjøre noe som ville komme i veien for denne varme, fredelige støtten.
Hun bestemte seg for å fortsette å være et eksempel for sine venner og hjelpe dem å forstå at hun ikke likte å høre de ordene.
På skolen dagen etter hørte hun ordene igjen.
“Vær så snill å ikke bruke de ordene i nærheten av meg,” sa Shelby til Becca.
Becca ga Shelby et olmt blikk, og så ignorerte hun henne. Shelby var glad for at hun hadde sagt noe, men lei seg fordi venninnen ble opprørt.
I friminuttet hørte Shelby noen si de samme ordene igjen. Denne gangen var det Beth.
“Vær så snill å ikke si sånt i nærheten av meg,” sa Shelby.
“Beklager,” sa Beth, idet hun himlet med øynene.
Igjen følte Shelby seg dum.
På softball-treningen etter skolen slo Shelby en ball. Den spratt til første base og kom frem før Shelby. Shelby hørte Bonnie, den nye jenta på laget, misbruke Herrens navn.
Shelby nølte. Hun var lei av å be folk slutte med å bruke slike ord i nærheten av seg. Hun ville ikke at de andre jentene skulle gjøre narr av henne.
“Vær så snill å ikke bruke de ordene i nærheten av henne.”
Shelby snudde seg for å se hvem som hadde sagt det.
Beth fortalte Bonnie at Shelby var en siste-dagers-hellig, og at hun ikke brukte slike ord og heller ikke likte å høre dem.
Bonnie snudde seg mot Shelby. “Unnskyld, Shelby. Det visste jeg ikke.”
Beth gliste til Shelby. “Vi holder visst alle på å bli mer lik deg,” sa Beth.
Shelby smilte. Hun var glad for at hun hadde bestemt seg for å være et godt eksempel for sine venner og følge profetens råd for å kunne ha Ånden med seg.
Illustrasjon: Ben Simonsen