Kunnskapen om at Frelseren lever gir oss fred og glede
Fra en tale holdt under en andakt ved Brigham Young University 10. desember 2002. Du finner hele teksten på engelsk på speeches.byu.edu.
Som en av De tolv apostler, kan jeg si at medlemmene av De tolv setter pris på privilegiet det er å undervise og vitne om vår kjære Frelser. Vi bærer med glede vårt vitnesbyrd om hans liv, hans tjenestegjerning og hans misjon i jordelivet.
Vi minnes Frelserens enkle fødsel på denne tiden av året, selv om vi vet at den ikke fant sted i desember. Det er mest sannsynlig at Herren ble født i april. Både Skriftene og historiske kilder antyder et tidspunkt på våren, i nærheten av den jødiske påske (se L&p 20:1).
Skriftene erklærer at hans mor Maria var trolovet med Josef (se Matteus 1:18; Lukas 1:27). Deres forening kan sammenlignes med en forlovelse i vår tid, som senere etterfølges av selve vielsesseremonien.
Lukas skriver om engelen Gabriel som viste seg for Maria da hun fikk vite om sin jordiske misjon:
“Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! …
Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn” (Lukas 1:28, 30–32).
Legg merke til at det er brukt stor H og S. Vår himmelske Fader er den Høyeste. Jesus er den Høyestes Sønn.
Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?
Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn” (Lukas 1:34–35).
Før Josef og Maria kom sammen, ventet hun dette hellige barnet. Josef ønsket å beskytte Maria (se Matteus 1:18–19) i håp om å spare henne for den straff som ble gitt en gravid kvinne som ikke var gift. Mens han grunnet på disse tingene, viste engelen Gabriel seg for Josef og sa:
“Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.
Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder” (Matteus 1:20–21).
Maria og Josef trengte ikke å bli undervist om den dype betydningen av navnet Jesus. Navnets hebraiske rot, Jehoshua betyr “Jehova er frelse”.1 Vår Herre Jehovas verk, han som snart skulle kalles Jesus, var med andre ord å frelse. Han skulle bli verdens Frelser.
I Mormons bok leser vi dialogen Nephi hadde med en engel som spurte: “Forstår du Guds nedlatenhet?”
Nephi svarte: “Jeg vet at han elsker sine barn, men jeg forstår ikke hva alle ting betyr.
Og han sa til meg: Se, jomfruen som du ser, er Guds Sønns mor i kjødet.
“… Jeg så at hun ble ført bort i Ånden, og etter at hun hadde vært ført bort i Ånden en tid, talte engelen til meg og sa: Se!
Og jeg så og fikk se jomfruen igjen med et barn i sine armer.
Og engelen sa til meg: Se, Guds Lam, ja, han er Sønn av den evige Fader!” (1 Nephi 11:16–21).
Innsikt fra Lukas
Vi får ytterligere verdifull innsikt i den kjente og kjære historien vi forteller i julen, slik den finnes i Lukas kapittel 2: “Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall” (Lukas 2:1).
Kong Herodes hadde bestemt at folket skulle telles i sine fedreland. Maria og Josef, som da bodde i Nasaret, måtte reise sydover til Davids by, en distanse på cirka 145 km. De reiste kanskje enda lenger hvis de måtte ferdes utenfor den fiendtligsinnede provinsen Samaria.
De reiste ganske sikkert sammen med slektninger som også var innkalt til sitt fedreland. Denne vanskelige reisen ble utvilsomt foretatt sammen med deres dyr, som hunder og esler. De sov trolig ute flere netter fordi deres reise må ha tatt tre eller fire døgn. Da de kom til Bethlehem, var tiden inne til at Det hellige barn skulle bli født.
“Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget” (Lukas 2:7).
Dette verset er fullt av mening, beriket ved at vi kjenner et ord fra den opprinnelige teksten i det greske nye testamente og forstår tidens og stedets kultur. Ordet som “herberge” ble oversatt fra, er kataluma.2 Den greske forstavelsen kata (eller cata) betyr “ned” i tid eller sted. Når kata står sammen med luma, betyr ordet et sted hvor man tar en pause fra sin reise. I det greske Nye testamente er ordet kataluma brukt i bare to andre avsnitt, og i begge tilfellene er det ikke oversatt med “herberge”, men med “rom” (Markus 14:14; Lukas 22:11).
Den gangen var ikke et asiatisk herberge som et moderne hotell. Et innlosjeringssted på den tiden måtte kunne ta imot reisende karavaner, både mennesker og dyr. Karavanene bodde på det som den gangen var (og fremdeles er) kjent som et karavanserai, eller et khan. Ordboken definerer disse begrepene som et herberge i østlige (eller asiatiske) land som omslutter en gårdsplass, hvor karavaner hviler om natten.3
Slike fasiliteter var som regel rektangelformede, og besto av en sentral gårdsplass for dyrene omgitt av avlukker hvor menneskene hvilte. Disse avlukkene var plassert litt høyere enn dyrene, og gjennom åpne porter kunne eierne holde øye med dyrene sine. I Joseph Smiths oversettelse av Lukas 2:7 står det at det ikke var rom for dem i “herbergene”, noe som kan bety at alle avlukkene i karavanseraiet var opptatt.
Forestillingen om at vertene var ugjestfrie eller til og med fiendtlige, medfører neppe riktighet. Menneskene var utvilsomt gjestfrie – da som nå. Ikke minst ville dette vært tilfelle på en tid da innbyggerne i Jerusalem og nabobyen Betlehem ville hatt storinnrykk av slektninger.
I et asiatisk karavanserai var dyrene sikret for natten på den sentrale gårdsplassen. På denne gårdsplassen må det ha vært esler, hunder, sauer, muligens kameler og okser, sammen med dyrenes ekskrementer og lukt.
Ettersom gjesteavlukkene som omga gårdsplassen var fulle, kan Josef ha bestemt seg for å ordne i stand til Marias fødsel på den sentrale gårdsplassen i karavanseraiet, ute blant dyrene. Det er godt mulig at Guds lam ble født under slike ringe omstendigheter.
To ganger i Lukas 2 brukes ordet svøpe. Hva betyr det at hun “svøpte ham” (Lukas 2:7)? Jeg tror det betyr noe mer enn bare at hun brukte en alminnelig bleie eller et nyfødtteppe. Det greske ordet er sparganoo, et verb som betyr å tulle et nyfødt barn inn i et spesielt stoff som ble påført i remser fra side til side.4 Stoffet hadde trolig et eller annet merke som tilkjennega hvilken familie det tilhørte. Denne fremgangsmåten var spesielt vanlig med den førstefødte sønnen.
Engelen forkynte: “Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe” (Lukas 2:12). Stoffet som ble brukt til å svøpe ham, må ha vært gjenkjennelig og særegent.
Hva med krybben? En krybbe er et trau eller en åpen kasse i en stall hvor man legger foret til dyrene. Ettersom krybben var hevet opp fra den skitne gårdsplassen, var den trolig det reneste tilgjengelige stedet. Et slikt foringstrau ble brukt som vugge for vår Herre!
Frelserens unike herkomst
Men viktigere enn det beskjedne åstedet for Frelserens fødsel, er hans unike herkomst. Flere skriftsteder stiller spørsmålet: “Hvem kan fortelle om hans ætt?” (Jesaja 53:8; Apostlenes gjerninger 8:33; Mosiah 14:8; 15:10). Dette betyr: “Hvem skal erklære hans slektslinje?” Nå, 2000 år senere, erklærer vi at Jesus Kristus hadde en udødelig Far og en dødelig mor. Av sin udødelige Far arvet Jesus makten til å leve evig. Av sin jordiske mor arvet han den fysiske døds skjebne.
Jesus erkjente disse realitetene slik de angikk hans eget liv: “Ingen tar det fra meg,” sa han, “men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far” (Johannes 10:18).
Disse spesielle faktorene ved hans herkomst var nødvendige for at han skulle kunne sone for alle menneskers synder. Følgelig var Jesus Kristus født for å dø og deretter oppstå til evig liv (se 3 Nephi 27:13–15). Han døde for å gi oss liv. Han ble født for at alle mennesker kunne få lindring for dødens brodd og leve på den andre siden av graven (se 1 Korinterbrev 15:55; Mosiah 16:7–8; Alma 22:14; Mormon 7:5).
Hans forsoning ble tilveiebragt i Getsemane, hvor han svettet store bloddråper (se Lukas 22:44), og på Golgata, hvor hans legeme ble løftet opp på et kors over “Hodeskallestedet”, som var et symbol på død (Markus 15:22; Matteus 27:33; se også 3 Nephi 27:14). Denne altomfattende forsoning frigjorde menneskene fra dødens uendelighet (se 2 Nephi 9:7). Frelserens forsoning tilveiebragte oppstandelsen og muliggjorde evig liv for alle. Hans forsoning ble den sentrale handling i hele menneskehetens historie.
Dens betydning ble understreket av profeten Joseph Smith, som sa: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”5
Denne erklæringen lå til grunn for Det første presidentskap og De tolv apostlers quorums arbeid for noen år siden, da vi nærmet oss 2000 år siden Frelserens fødsel. Vi 15 som var betrodd rikets nøkler, utarbeidet vårt skriftlige vitnesbyrd. Vi ga det tittelen: “Den levende Kristus – Apostlenes vitnesbyrd”.6 Hver av de 15 apostlene som levde den gangen, undertegnet dette vitnesbyrdet.
Alle som har et vitnesbyrd om Herren, har det privilegium i tro å få kunnskap om hans guddommelige herkomst og å vitne om at Jesus er den levende Guds Sønn. Et sant vitnesbyrd omfatter det faktum at Faderen og Sønnen viste seg for profeten Joseph Smith, hvis fødsel vi feirer den 23. desember. Dette vitnesbyrdet innbefatter det faktum at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er sann og blir ledet av en levende Herre ved profeti og åpenbaring gjennom bemyndigede forvaltere som mottar og handler i tråd med veiledning fra Ham.
Selv i de vanskeligste stunder i vår tid, gir denne kunnskapen oss fred og glede. “Vær derfor ved godt mot,” sa Mesteren, “og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side, og dere skal vitne om meg, ja, Jesus Kristus, at jeg er den levende Guds Sønn, at jeg var, at jeg er, og at jeg skal komme” (L&p 68:6). I kjærlighet holder vi fast ved hans velsignede løfte.
Vår gave til Ham
Vi har vanskelige tider i vente. Synd blir stadig mer utbredt. Paulus forutså at Kirkens medlemmer ville bli utsatt for forfølgelse (se 2 Timoteus 3:1–13; L&p 112:24–26). Peter sa: “Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn” (1 Peter 4:16). Slik Jesus steg ned under alt for å kunne heve seg over alt, forventer han at vi følger hans eksempel. Sammen med ham kan vi alle heve oss over alle våre utfordringer, uansett hvor vanskelige de måtte være (se Matteus 11:29–30).
Med tanke på alt Frelseren har gjort – og fremdeles gjør – for oss, hva kan vi gjøre for ham? Den største gaven vi kan gi Herren i julen eller på en hvilken som helst annen tid, er å holde oss ubesmittet av verden – verdige til å komme inn i hans hellige tempel. Og hans gave til oss vil være den fred å kunne vite at vi er verdige til å møte ham, uansett når det måtte bli.
Fylden av Mesterens tjenestegjerning ligger i fremtiden. Profetiene om hans annet komme er ennå ikke oppfylt. I julen fokuserer vi naturligvis på hans fødsel. Og han vil komme til denne verden igjen. Hans første komme skjedde nærmest i lønndom. Bare noen få dødelige kjente til hans fødsel. Ved hans annet komme vil alle mennesker vite at han har kommet tilbake. Og da vil han komme, ikke som “en mann som streifer omkring på jorden” (L&p 49:22), men “Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det” (Jesaja 40:5; se også L&p 101:23).
Som et spesielt vitne om hans hellige navn, vitner jeg om at Jesus Kristus er den levende Guds guddommelige Sønn. Han vil elske deg, oppbygge deg og tilkjennegi seg for deg hvis du vil elske ham og holde hans bud (se Johannes 14:21). Kloke menn og kvinner anerkjenner fortsatt hans guddommelighet
Detalj fra Kristus og den rike unge mannen, av Heinrich Hofmann, gjengitt med tillatelse fra C. Harrison Conroy Co.; Utsikt over Bethlehem, 1857, av Nikanor Grigor’evich Chernetsov, Pushkin museum, Moskva, Russland, Bridgeman Art Library International
Veien til Bethlehem, av Joseph Brickey; illustrasjon av et karavanserai fra The World in the Hands, gravert av Charles Laplante, utgitt i 1878, Emile Antoine Bayard, privat samling, Ken Welsh, Bridgeman Art Library International
Kristus i Getsemane, av William Henry Margetson, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum