Mulighetenes nøkkel
10-årsmarkeringen av Det vedvarende utdannelsesfond
Ti år etter at president Gordon B. Hinckley bekjentgjorde Det vedvarende utdannelsesfond, blomstrer initiativet og dets deltagere.
I 1850, bare tre år etter ankomsten til Saltsjødalen, begynte president Brigham Young (1801–77) å opprette akademier og universiteter slik at de siste-dagers-hellige kunne skaffe seg utdannelse. Alle profeter i denne evangelieutdeling har oppfordret Kirkens medlemmer til å ta utdannelse.
Blant dem var president Gordon B. Hinckley (1910–2008), som tok initiativet til Det vedvarende utdannelsesfond, etter mønster av et annet av Brigham Youngs initiativer på 1800-tallet, Det vedvarende emigrasjonsfond. Dette nye utdannelsesfondet skulle, ifølge president Thomas S. Monson, bli et av kjennemerkene på president Hinckleys presidentperiode.1 President Hinckley hadde sett fattigdom og mangel på utdannelse hindre mange av Kirkens unge voksne i å oppnå det de hadde anlegg for. Han søkte svar fra Herren.
På generalkonferansen 31. mars 2001 fremla president Hinckley sin visjon for programmet. Han vedgikk at det var et “dristig initiativ”, men fremholdt at “utdannelse er nøkkelen til muligheter”.2 President Hinckley oppfordret alle som ønsket det, til å bidra, og programmet var et faktum.
Nå, nesten 10 år senere, har både store og små bidrag fra givere over hele verden gjort det mulig for initiativet – og dets deltagere – å blomstre. Eldste John K. Carmack, emeritusmedlem av De sytti og administrerende direktør for Det vedvarende utdannelsesfond, sier at det “redder de hellige fra fattigdommens forbannelse”. Dette redningsarbeidet har lyktes, sier Rex Allen, frivillig leder for opplæring og kommunikasjon i Det vedvarende utdannelsesfond, fordi det bygger på evige prinsipper og ledsages av profetiske løfter som har “langt mer vidtrekkende konsekvenser enn noen av oss forstår”.
Et dristig initiativ
Som president Hinckley forklarte i 2001, ble fondet opprettet på grunnlag av pengegaver, og rentene av kapitalen brukes til å gi lån til blivende studenter.
Unge voksne som er interessert, kan kontakte lokale prestedømsledere og Institutt-ledere. Med deres godkjennelse kan disse “ambisiøse unge mennene og kvinnene”, mange av dem hjemvendte misjonærer, få lån til å studere i sitt eget lokalsamfunn.3 Mens de fremdeles studerer, begynner de å tilbakebetale lånet slik at andre studenter også kan bruke fondet.
I de ti årene siden det ble opprettet, har programmet hjulpet cirka 50 000 deltagere i over 50 land å “komme seg ut av fattigdommen som de og generasjoner før dem har levd i”, slik president Hinckley sa det ville.4
Bror Allen beskriver Det vedvarende utdannelsesfond slik: “Profeten gjorde noe bemerkelsesverdig den dagen. For lenge siden rakte Moses sin stav ut over Rødehavet, og vannet delte seg. President Hinckley viste tilsvarende tro da han i billedlig forstand holdt sin profetkappe over fattigdommens mørke hav og tok initiativ til Det vedvarende utdannelsesfond.”
Prinsipper
Det vedvarende utdannelsesfond er bygget på en grunnvoll av evangelieprinsipper – tro på og håp i Jesus Kristus, utdannelse, arbeid, offer, selvhjulpenhet, integritet og tjeneste. Nåværende og tidligere deltagere i Det vedvarende utdannelsesfond over hele verden anvender disse prinsippene i sitt eget liv.
Carolina Tello Vargas, en tidligere deltager fra Colombia, sier at Det vedvarende utdannelsesfond var “et glimt av håp” og tegn på vår himmelske Faders hjelp, som “veileder [henne] og åpner veien til fremgang”.
Hun forstår viktigheten av utdannelse og det arbeid og offer som skal til. Før hun fikk lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, hadde Carolina flere jobber og solgte alle sine smykker for å kunne studere juss. Familien hennes ofret også.
“Jeg visste at jeg måtte ofre for å kunne studere,” forklarer Carolina. “Jeg var villig til å gjøre det for å få bedre jobbmuligheter i fremtiden.”
Men så oppsto det utfordringer i familien i det siste året av studiene hennes, og hun klarte ikke lenger å betale. Hun fikk lån fra Det vedvarende utdannelsesfond og brukte det til å fullføre sin utdannelse.
Shirley Mwelase fra Syd-Afrika er også et eksempel på disse prinsippene. Hun fikk lån fra Det vedvarende utdannelsesfond til å fullføre et kurs i dataprogrammering, og da hun fikk jobb i et forsikringsselskap, nedbetalte hun raskt resten av lånet så hun kunne føle seg “pålitelig og troverdig”.
Shirley forklarer: “En bedre betalt jobb betydde økt livskvalitet. Det innebar at jeg kunne hjelpe mine foreldre og andre familiemedlemmer, og ferdighetene og egenskapene jeg har utviklet i denne jobben, har i stor grad hjulpet meg å kunne yte bedre tjeneste i alle mine kirkekall.”
I sitt arbeid som programmerer har hun utrettet mye. Hun sier: “Jeg tror at om det ikke hadde vært for mine studier og min konstante deltagelse i Kirken, ville jeg ikke hatt en jobb, og jeg ville ikke ha oppnådd noen av disse gode tingene.”
Løfter og velsignelser
Da president Hinckley bekjentgjorde Det vedvarende utdannelsesfond, lovet han at det ville være til velsignelse for enkeltpersoner, deres familier, deres lokalsamfunn og for hele Kirken på grunn av økte muligheter til arbeid, tjeneste og lederskap.
President Hinckley lovet at deltagerne “vil være i stand til å få en god utdannelse som vil løfte dem ut av fattigdomssumpen … De vil gifte seg og komme videre ved hjelp av ferdigheter som setter dem i stand til å tjene bra og finne sin plass i samfunnet, hvor de kan bidra betydelig.”5
Dette løftet har blitt oppfylt for tusener av deltagere i programmet, heriblant Pablo Benitez fra Uruguay. Pablo arbeidet 12 timer om dagen i en dagligvareforretning, og tjente så vidt nok til å klare seg da han bestemte seg for å forandre sitt liv. Han begynte å studere, men da avgifter og gebyrer økte, klarte han ikke lenger å finansiere sin utdannelse alene.
Ved hjelp av Det vedvarende utdannelsesfond fullførte han sin utdannelse i treningslære. Som følge av dette har han hatt en rekke jobber i årenes løp, som alle har økt hans inntekt. Han sier til og med: “Jeg får ofte tilbud om heltidsarbeid eller vikariater som jeg ikke kan ta imot fordi jeg ikke har nok tid. Alt dette takket være Det vedvarende utdannelsesfond og de muligheter som åpnet seg for meg på grunn av min utdannelse.”
På grunn av muligheter som utdannelsen har gitt ham, kan Pablo forsørge sin familie samtidig som han utfører verdifull tjeneste i sitt lokalsamfunn som lærer.
Å arbeide mye og likevel så vidt tjene nok til levekostnader og tiende, kan gjøre tjeneste i Kirken til en stor utfordring, sier bror Allen. Dette er noe mange medlemmer over hele verden sliter med, men president Hinckley sa følgende om dem som får del i Det vedvarende utdannelsesfond: “De vil bli ledere i dette store verk i sine hjemland. De vil betale sin tiende og sine offergaver, som igjen vil gjøre Kirken i stand til å utvide sitt arbeid over hele verden.”6
Mange deltagere opplever at den utdannelse de har skaffet seg ved hjelp av Det vedvarende utdannelsesfond, fører til bedre jobber med en arbeidstid som gir dem mer tid til å utføre tjeneste i Kirken. Miriam Erquiza, en hjemvendt misjonær fra Filippinene, fullførte et toårig webdesignprogram, og etter “mektig bønn” fikk hun jobb i et reisebyrå. Denne stillingen gjorde henne i stand til å hjelpe sin familie og finne tid til å tjene som Unge kvinners president og som Institutt-lærer.
Vanderlei Lira fra Brasil var grenspresident i seks år og hjalp sin gren å vokse fra 18 til 110 aktive medlemmer, mens han arbeidet som ufaglært fordi han ikke hadde utdannelse. Da Det vedvarende utdannelsesfond kom på banen, studerte han helse, miljø og sikkerhet, noe som førte til økt lønn og gjorde ham i stand til raskt å nedbetale lånet. Han utfører tjeneste i Kirken den dag i dag. Hans stavspresident beskriver ham som en god leder og far, “en kjempe frigjort av muligheter”.
President Hinckley fortalte Kirkens medlemmer at programmet ville lykkes fordi Kirken har “organisasjonen … og engasjerte Herrens tjenere”.7 Det vedvarende utdannelsesfond lykkes fordi det fordrer at både deltagere og lokale prestedømsledere samarbeider under ledelse av Det første presidentskap, De tolv apostlers quorum og andre av Kirkens ledere på generalplan. Kirkens arbeidskontorer og Seminar og Institutt er også engasjert i dette programmet.
Fondets virkning er vedvarende, ikke bare økonomisk ved at pengene tilbakebetales og deretter lånes ut til andre studenter, men også åndelig og sosialt fordi deltagere, givere, administratorer og utallige andre blir velsignet indirekte. “Utdannelse er nøkkelen,” sier bror Allen, “til å åpne en dør i en massiv vegg, ikke bare for enkeltpersoner, men også for deres familier og lokalsamfunn.”
I løpet av de 10 årene som har gått, har teknologi og erfaring bidratt til å forbedre prosessen for deltagere og forvaltere, men Det vedvarende utdannelsesfond oppfyller fremdeles den profetiske visjon som ligger til grunn for det. Dette “dristige initiativet” vil fortsette å være profetisk. President Monson viderefører fondets arbeid, som han sier vil “strekke seg langt inn i fremtiden”.8
I løpet av de 10 årene som har gått siden det ble opprettet, har Det vedvarende utdannelsesfond hjulpet ca. 50 000 deltagere i 51 land, som Kevin Moore fra Vestindia og deltagere fra Peru (t.v.).
Miriam Erquiza, en hjemvendt misjonær fra Filippinene, fikk jobb i et reisebyrå. Arbeidstiden i den nye stillingen gjorde det mulig for henne å virke som Unge kvinners president og Institutt-lærer.
Vanderlei Lira fra Brasil var grenspresident i seks år mens han arbeidet som ufaglært. Etter å ha tatt utdannelse ved hjelp av et lån fra Det vedvarende utdannelsesfond, fikk han en ny jobb med høyere lønn. Hans stavspresident beskriver ham som “en kjempe frigjort av muligheter”.
Fotografier: Brian Wilcox; ikoner: Brent Croxton