Budskap fra Det første presidentskap
Vi kan velge å være takknemlige
Vår himmelske Fader befaler oss å være takknemlige i alle ting (se 1 Tessalonikerbrev 5:18), og han fordrer at vi takker for de velsignelser vi mottar (se L&p 46:32). Vi vet at alle hans bud har til hensikt å gjøre oss lykkelige, og vi vet også at det medfører elendighet å bryte budene.
For å være lykkelige og unngå å føle oss elendige, må vi altså ha et takknemlig hjerte. Vi har alle sett sammenhengen mellom takknemlighet og lykke. Vi ønsker alle å føle takknemlighet, men likevel er det ikke lett å alltid være takknemlig i alle ting når vi opplever prøvelser i livet. Sykdom, skuffelse og å miste mennesker vi er glad i, er ting som fra tid til annen forekommer i vårt liv. Våre sorger kan gjøre det vanskelig å se våre velsignelser og sette pris på de velsignelser Gud har i vente for oss.
Det er en utfordring å telle våre velsignelser fordi vi har en tendens til å ta gode ting for gitt. Når vi ikke lenger har tak over hodet, mat å spise eller varme fra venner og familie, innser vi hvor takknemlige vi skulle ha vært da vi hadde disse tingene.
Ikke minst er det noen ganger vanskelig for oss å være tilstrekkelig takknemlige for de største gaver vi mottar – Jesu Kristi fødsel, hans forsoning, løftet om oppstandelse, muligheten til å leve evig sammen med våre familier, evangeliets gjengivelse sammen med prestedømmet og dets nøkler. Bare med Den hellige ånds hjelp kan vi begynne å føle hva disse velsignelsene betyr for oss og dem vi er glad i. Først da har vi mulighet til å klare å være takknemlige i alle ting og unngå å krenke Gud ved utakknemlighet.
Vi må vende oss til Gud i bønn og be om at han, ved Den hellige ånds kraft, vil hjelpe oss å se våre velsignelser tydelig midt i våre prøvelser. Han kan ved Åndens kraft hjelpe oss å bli klar over og være takknemlige for velsignelser vi tar for gitt. Det som har hjulpet meg mest, er å be til Gud: “Vil du være så snill å lede meg til noen jeg kan hjelpe for deg?” Det er ved å hjelpe Gud å velsigne andre at jeg har sett mine egne velsignelser klarere.
Min bønn ble en gang besvart da et ektepar jeg ikke hadde møtt før, inviterte meg med til et sykehus. Der fant jeg et spedbarn som var så lite at hun kunne få plass i hånden min. I løpet av de få ukene hun hadde levd, hadde hun allerede gjennomgått en rekke operasjoner. Legene hadde fortalt foreldrene at flere krevende operasjoner var nødvendige for at hjertet og lungene kunne opprettholde livet til dette lille Guds barn.
Etter anmodning fra foreldrene ga jeg barnet en prestedømsvelsignelse. Velsignelsen innbefattet et løfte om at livet ville bli forlenget. I tillegg til å få gi en velsignelse, ble jeg selv velsignet med et mer takknemlig hjerte.
Med vår Faders hjelp kan vi alle velge å føle mer takknemlighet. Vi kan be ham hjelpe oss å se våre velsignelser tydeligere, uavhengig av våre omstendigheter. Den dagen satte jeg større pris enn noensinne før på at mitt eget hjerte og mine egne lunger fungerte. På hjemveien takket jeg for velsignelser mine barn hadde mottatt, som jeg nå kunne se klarere at var mirakler i form av godhet fra Gud og gode mennesker rundt dem.
Ikke minst følte jeg takknemlighet fordi jeg så forsoningen i virksomhet i disse engstelige foreldrenes og mitt eget liv. Jeg hadde sett håp og Kristi rene kjærlighet skinne i deres ansikter, selv i deres fryktelige prøvelse. Og jeg følte den tilkjennegivelse man kan føle hvis man ber Gud vise at forsoningen kan la oss føle håp og kjærlighet.
Vi kan alle velge å uttrykke takknemlighet i bønn og be Gud om veiledning til å kunne tjene andre for ham – ikke minst på denne tiden av året når vi feirer Frelserens fødsel. Gud Faderen ga sin Sønn, og Jesus Kristus ga oss forsoningen, den største av alle gaver (se L&p 14:7).
Å uttrykke takknemlighet i bønn kan hjelpe oss å se hvor store disse og alle våre andre velsignelser er, og på den måten kan vi motta den gave et mer takknemlig hjerte er.
Stille natt, hellige natt, av Liz Lemon Swindle, kopiering ikke tillatt