Nye misjonspresidenter velsignet ved å utøve tro
I juni ble 128 nye misjonspresidenter og deres hustruer invitert til opplæringssenteret for misjonærer i Provo, Utah for å motta instruksjoner før de skulle ta fatt på sine oppdrag.
President Thomas S. Monson åpnet det fire dager lange seminaret, som ble holdt fra 22. til 26. juni, med å si: “Dere har blitt utvalgt blant Kirkens mest trofaste medlemmer, og nå har dere anledning til å reise ut på Herrens innhøstingsmark… Jeg kjenner ikke til noen mark som frembringer mer velluktende eller et større antall roser enn den misjonsmark dere er kalt til.”
Ekteparene kommer fra hele verden – 22 land – og kommer til å tjenestegjøre over hele verden på 18 språk. De har forskjellig bakgrunn, men de har allerede noe til felles.
Ettersom disse nykalte misjonspresidentene og deres hustruer har ofret for å forberede seg timelig og åndelig, ser de nesten umiddelbart velsignelsene av å utøve tro.
De må ofre
Tjeneste som misjonspresident er et både krevende og åndelig stimulerende treårig oppdrag. Når de vier seg til dette kallet, setter mange ektepar i bunn og grunn sitt gamle liv på vent, herunder sitt arbeid og sin familie.
Avbrudd i yrkeskarrieren kan i noen tilfeller innebære økonomisk tap. Selv om Kirken gir misjonspresidenter en minimal godtgjørelse for levekostnader, har ekteparene som regel økonomiske midler til å supplere denne godtgjørelsen.
Da Marcus Martins og hans hustru Mirian ble kalt til Brasil São Paulo nord misjon, ble ekteparet fra Laie, Hawaii fortalt av eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum at det ville innebære offer, men han ba dem om å ikke ofre for mye.
Ekteparet Martins dro hjem og ba om å få vite hvordan de kunne få råd til å ta imot denne anledningen. De solgte alt. “Velsignelsen – vi solgte alt på én dag,” sier søster Martins. “Det var et mirakel for oss.”
Kanskje ikke alle må ofre økonomisk, men enhver misjonspresident og hans hustru vil oppleve en eller annen prøve på sin tro.
For Gary og Pamela Rasmussen fra Tucson, Arizona innebar kallet til Japan Sendai misjon at de måtte forlate sine seks barn og 23 barnebarn.
“Jeg vet at vår himmelske Fader kan ta seg bedre av barna enn jeg kan,” sier søster Rasmussen. “Så vi gjør dette med glede, og vi tror at dette vil bli til stor velsignelse for dem.”
Mange som tar imot kallet om å virke som misjonspresident og misjonspresidentens ledsager, uttrykker denne velvillige innstillingen til å ofre.
“Jeg lurer noen ganger på hva som egentlig kan regnes som et offer, fordi noe som kan være veldig vanskelig for noen, er kanskje ikke like vanskelig for en annen,” sier president Martins. “Mange ganger i vårt liv … har vi sagt at vi vil sette Herren først, og at vi vil gjøre hva som helst og reise hvor som helst for Herren. Så vi ser egentlig ikke på det som et offer… Det er et privilegium, en ære å legge alt annet til side.”
De må være forberedt
I tiden før en misjonspresident og hans hustru tar fatt på sitt oppdrag, finner mye åndelig og timelig forberedelse sted. Misjonspresidenter blir som regel kalt mer enn seks måneder før, men iblant kan denne forberedelsestiden bli avkortet. Brent og Anne Scott fra Eden, Utah ble kalt til å lede Canada Toronto misjon bare en uke før misjonspresidentenes seminar og to måneder før de skulle ta fatt på sin tjeneste.
Samtidig som de fortalte venner og familie om kallet og prøvde å finne ut hva de skulle gjøre med boligen sin, studerte de håndbøker, hørte på CD-er og gjorde andre åndelige forberedelser. De sier imidlertid at deres viktigste forberedelse var seminaret ved MTC.
“Det er en åndelig fordypelse i kunnskap,” sier president Scott. “Å få være sammen med en gruppe mennesker som har [ofret for å tjene Herren], og å bli undervist av profeter, seere og åpenbarere … har absolutt vært en av vårt livs største opplevelser.”
De lærer visdom
I løpet av det fire dager lange seminaret i juni mottok misjonspresidentene og deres hustruer åndelig føde i form av budskap fra Det første presidentskap og flere medlemmer av De tolv apostlers quorum.
“Da vi lyttet til dem, [følte vi] at Herren var der, at han bryr seg, at dette er hans verk, at dette er hans tjenere og at vi har det privilegium å få reise ut og representere Frelseren,” sier søster Scott.
Eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum uttrykte noen av sine håp for de nye misjonspresidentene og deres ledsagere.
“Måtte dere ha god fysisk, følelsesmessig og åndelig helse, og lykkes med å lære, undervise i og anvende Jesu Kristi lære,” sa han. “Jeg håper også dere vil klare å anvende medlemmenes styrke, fokusere på ordinansene og å være sammen med Herren, Kirkens medlemmer og de dyrebare misjonærene dere har ansvar for.”
Nykalte misjonspresidenter deltar på et fire dager langt seminar ved opplæringssenteret for misjonærer i Provo, Utah kort tid før de reiser til misjonsmarken.
© IRI