Tjeneste i Kirken
Min tjeneste som enslig medlem
Da jeg mottok et nytt kall, ble jeg lamslått. “Klarer jeg det?” spurte jeg meg selv.
For cirka syv år siden, da jeg var 29, flyttet jeg til Utah fra Oregon. Etter å ha vurdert mine alternativer, bestemte jeg meg for å gå i min lokale familiemenighet fordi jeg følte at jeg trengte en forandring fra studentmenighetene jeg hadde gått i.
Mine foreldre hadde oppdratt meg til alltid å ta imot kirkekall, så jeg avtalte et møte med biskopen for å presentere meg som en som ønsket å bli satt i arbeid. Det gikk ikke lang tid før jeg underviste 5-åringene i Primær, noe jeg trivdes godt med. Fem måneder senere kalte biskopen meg som Primærs president. Jeg ble lamslått. “Klarer jeg det?” spurte jeg meg selv.
Som enslig og barnløs lurte jeg på om jeg var kvalifisert til et slikt kall. Min tidligere erfaring i familiemenigheter tilsa at Primær-presidenter var lykkelig gifte, vellykkede og hengivne mødre. Jeg husket imidlertid det mine foreldre hadde lært meg, og tok imot det nye kallet. Biskopen tok virkelig sitt ansvar for “å finne meningsfylte kall til alle unge enslige voksne” på alvor.1 Kallet var kanskje litt mer meningsfylt enn jeg hadde ventet, men jeg var takknemlig for det.
I mitt nye kall opplevde jeg mange fine, morsomme og inspirerende stunder sammen med barna. En jul rollespilte vi Kristi fødsel under en spesiell samlingsstund. Vi sang sanger. Vi laget kapper og hodeplagg av håndklær til hyrdene og til Josef. Vi hadde laurbærkranser av glitter til englenes hoder. Vi laget kroner av papp og folie til de vise mennene.
Mens vi rollespilte juleevangeliet og sang julens hellige sanger, la jeg merke til den vakre unge piken som spilte Maria. Hennes eksempel på ærbødighet og mildhet idet hun knelte og varsomt holdt dukken som forestilte Jesusbarnet, rørte meg. Ånden i denne stunden gjorde meg takknemlig til en kjærlig himmelsk Fader for vår Frelser, og styrket mitt vitnesbyrd om hans uutgrunnelige og kjærlige misjon. Jeg følte også takknemlighet for den enorme velsignelsen jeg hadde mottatt ved at jeg ble kalt til å tjene, og for en inspirert biskop som bidro til å gjøre denne tjenesten mulig.
I Lære og pakter leser vi: “Derfor hvis dere har et ønske om å tjene Gud, da er dere kalt til arbeidet” (L&p 4:3). Selv om dette verset vanligvis forbindes med misjonærarbeid, tror jeg det kan anvendes om enhver form for evangeliebasert tjeneste.
Uavhengig av sivilstand eller sosial status, er vi alle først og fremst barn av en kjærlig himmelsk Fader som ønsker at vi skal vokse, føle tilhørighet, utvikle våre talenter, tjene hverandre og hjelpe hverandre å vende tilbake til ham.
Den aksept og kjærlighet jeg følte i denne menigheten, kom øyeblikkelig og er fortsatt i mitt hjerte til denne dag. Mitt ønske om å tjene ble verdsatt og benyttet, mange tok imot meg og ønsket meg velkommen, og min himmelske Fader velsignet meg virkelig. På grunn av vennlige og oppmerksomme ledere ble jeg velsignet med å få undervise og lære av noen av hans aller herligste barn.
Illustrasjon: Roger Motzkus