De talte til oss
Kom, la oss ham prise
I julen i fjor, mens jeg arbeidet ved Kirkens hovedkvarter i Salt Lake City, støtte jeg på et lokalt værfenomen som kalles inversjon. En inversjon er en tilstand hvor luften nær bakken er kaldere enn luften høyere oppe – motsatt av det som er normalt. Inversjoner er ikke unike for Salt Lake City, men virkningen er mer utpreget fordi byen ligger i en dal omgitt av høye fjell. Dette fanger byens forurensning og presser den ned mot dalbunnen, og byen og det omkringliggende området dekkes av en tykk, mørk og iskald sky. Smogen er helsefarlig for dem som har pustevansker, og påvirker energien og humøret til mange andre fordi luften føles uren og solen stenges ute i flere dager eller til og med uker om gangen.
En kort kjøretur opp i fjellet viser imidlertid at smogen bare er omtrent 100 meter tykk. På få minutter kan man komme til strålende sol, puste frisk luft og skue ut over uberørte, snødekte fjell. Kontrasten til dalen nedenfor kunne ikke vært større. Etter hvert som man kommer høyere opp i fjellet, ser man ned på smogen man har forlatt i dalen, og den ser ut som et skittent teppe under en asurblå himmel.
Det hender noen ganger at vi i billedlig forstand blir sittende fast nede i dalen, under den dystre, mørke smogen. På grunn av våre dårlige valg, adferd som krenker Ånden eller ganske enkelt de smertefulle og krevende avgjørelsene og utfordringene som hører med til jordelivet, føler vi at vi sitter fast i en tykk, kvelende tåke. Vi kan ikke se klart, vi er forvirret, og vi føler at vi har beveget oss bort fra lyset og varmen av vår himmelske Faders kjærlighet. Vi glemmer at Herrens rene lys venter på oss, kaller på oss og er bare noen få trosfylte steg unna. Vi må forstå at vi har styrke og evne til å komme oss ut av den skitne luften i dalen og inn i det strålende solskinn av fred og håp som bare kan finnes ved å komme til Frelseren.
Nå i julen gleder vi oss over Jesu Kristi fødsel, han som er verdens lys, og som har invitert oss alle til å komme til ham og inn i lyset. Vi kan lese i Skriftene om de menn og kvinner som ble velsignet med bokstavelig å få komme til ham da han ble født. Noen kom langveisfra, mens andre befant seg nærmere. Noen fikk englebesøk, og andre handlet ifølge personlig åpenbaring. Men alle tok imot invitasjonen om å komme til ham.
Hva kan vi lære av hyrdene, Simeon, Anna og de vise menn, som alle fikk gleden av å komme og se Jesusbarnet med egne øyne? Når vi grunner på deres trofaste reaksjon på invitasjonen om å komme til Kristus, kan vi lære å mer effektivt løfte oss ut av våre egne inversjoner, ut av enhver dysterhet og forvirring vi måtte oppleve, og komme inn i det klare, rene håp som Verdens lys tilbyr oss. Det er der, hos ham, at vi begynner å forstå hvem vi egentlig er og hvor vi passer inn i det evige bildet. Våre egne inversjoner blir snudd, og vi får igjen et riktig perspektiv.
Hyrdene
I de velkjente versene fra Lukas 2 lærer vi viktige kjensgjerninger om de første vitner til Kristi fødsel, hyrdene ute på markene nær Bethlehem. Da “en Herrens engel stod hos dem … ble [de] meget forferdet” (vers 9). Men de fikk høre om “en stor glede” – at den lenge bebudede Frelser, Messias, Kristus, var født (vers 10). De lyttet for å få vite tegnet de kunne gjenkjenne Frelseren ved, at han ville være “svøpt og [ligge] i en krybbe” (vers 12). Da den himmelske hærskare hadde avsluttet sin gledelige erklæring, reagerte hyrdene umiddelbart og sa: “La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd” (vers 15). “De skyndte seg av sted” (vers 16) og fant Jesusbarnet akkurat som engelen hadde sagt, og de “vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud” (vers 20). Idet de ønsket å spre den strålende nyheten om Frelserens fødsel, “fortalte de om det ord som var talt til dem” (vers 17).
I likhet med hyrdene må også vi reagere umiddelbart og skynde oss når Ånden taler til oss. Som president Thomas S. Monson har sagt, må vi “aldri, aldri vente med å følge en tilskyndelse”.1 Etter å ha fulgt en tilskyndelse, kan vi noen ganger ikke se klart hvorfor vi har blitt veiledet av Ånden til å handle på en bestemt måte. Men i likhet med hyrdene ser vi ofte mirakler finne sted, og vår trofaste reaksjon på en tilskyndelse blir bekreftet. Vi kan så benytte de anledninger vi får, til å dele vår glede og vårt vitnesbyrd med andre. Dette kan styrke andres tro og håp, hvilket igjen bekrefter vårt eget vitnesbyrd og bringer oss nærmere Frelseren og hans veier.
Simeon
Et annet begunstiget vitne om Jesusbarnet var Simeon. Han var en “rettferdig og gudfryktig” mann som regelmessig mottok kommunikasjon fra Den hellige ånd (Lukas 2:25). Det hadde blitt åpenbart for ham “at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias” (vers 26), og han levde i håp og forventning om denne lykksalige begivenhet. Ånden tilskyndet ham til å komme til templet den dagen Maria og Josef bragte Jesusbarnet til Jerusalem “for å framstille ham for Herren” (vers 22). Simeon gjenkjente barnet som den lovede Messias, og “tok … ham i armene sine og lovet Gud” (vers 28), idet han profeterte om dette hellige barnets fremtid som “et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel” (vers 32).
Simeons rettferdighet og trofasthet lot ham være tilstede i templet slik at han kunne vitne om Lyset da han endelig fant det. I likhet med Simeon kan også vi gjøre vårt ytterste for å bli mer følsomme for og lydige mot Den hellige ånds hvisken slik at vårt liv kan ta den retning vår himmelske Fader ønsker for oss. På grunn av at Simeon hadde utviklet sin evne til å høre og reagere på Ånden, var han på rett sted til rett tid, og Herrens løfter til ham ble oppfylt på ytterst vidunderlig vis.
Vi kan alle få de samme muligheter og på lignende måte la Herrens plan utspille seg i vårt liv. Når vi skal ta beslutninger av evig betydning, når vi står ved et veiskille i vårt liv, trenger vi klare tanker og et riktig perspektiv. Noen ganger får tanken på å skulle ta disse viktige avgjørelsene oss til å føle oss usikre, ustabile og til og med handlingslammet, nede i den mørke dalen under inversjonen. Men hvis vi tar steg i tro og handler ifølge rettferdige prinsipper, ser vi at Guds plan gradvis tar form i vårt liv, og vi bringes tilbake til Guds kjærlighets strålende lys.
Anna
Anna var “høyt opp i årene”, en enke som ble beskrevet som “profetinne” (Lukas 2:36), hvis lange og trofaste liv bar preg av hennes iherdige faste og bønn og at hun aldri “forlot … templet” (vers 37). Da hun fikk se Jesusbarnet i templet, “lovpriste [hun] Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem” (vers 38).
Annas opplevelse lærer oss at vi kan leve trofast i alle situasjoner hvis vi er nøye med vår faste og bønn og aldri viker bort fra templet i vårt hjerte. Hvis vi ennå ikke har hatt anledning til å reise til et tempel og motta dets velsignelser, kan vi likevel nyte de velsignelser som strømmer til oss ved at vi har en gyldig tempelanbefaling og holder oss verdige til den. Profetene har gjentatte ganger oppfordret oss til å ha tempelanbefaling selv om omstendighetene gjør det umulig for oss å komme i templet.2 Vi kan heve oss over mørke stunder og komme inn i takknemlighetens lys gjennom vår tilbedelse i templet og ved å vitne om Jesus for alle som søker fred og håp.
De vise menn
Til sist leser vi i Matteus 2 om de vise menn som reiste langt etter å ha sett “hans stjerne i Østen” og ha forstått tegnet (vers 2). Med gaver til hyllest og tilbedelse søkte de ham, idet de spurte “Hvor er den jødenes konge som er født nå?” (vers 2). Da letingen endelig var over og de hadde funnet Jesusbarnet, “falt [de] ned og tilbad det” og presenterte sine skatter (vers 11). Selv om de ble møtt med Herodes’ bedrag, “ble [de] varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes”, men dra hjem “en annen vei” (vers 12). De vise menn fulgte denne åpenbaringen fra Gud og beskyttet den hellige familien mot Herodes’ onde hensikter.
Vi kan lære mye av de vise menn. I likhet med dem skulle vi studere Skriftene og vite hvilke tegn vi skulle se etter idet vi alle forbereder jorden på Frelserens annet komme. Da, hvis vi studerer og grunner på Skriftene, vil vi få et sterkere ønske om å søke Herren hver eneste dag og, som en gave til ham, oppgi vår selviskhet, stolthet og opprørskhet. Når vi får personlig åpenbaring om å forandre våre planer, kan vi adlyde i tro og med tillit til at Gud vet hva som er best for oss. Til sist må vi, ved å leve som sanne disipler, falle ned og tilbe Frelseren i ydmykhet og kjærlighet.
Dette disippelskap krever ikke nødvendigvis at vi må forlate våre får på marken eller krysse ørkener. Vår reise til Ham er ikke fysisk, men åndelig og adferdsmessig. Den innebærer å akseptere og ta til oss det faktum at hans forsoning er altomfattende og gjelder alle sider ved vårt liv – vår synd, svakhet, smerte, sykdom og skrøpelighet (se Alma 7:11–13). Dette innebærer at vi kan gi slipp på de tingene som holder oss nede i den dystre tåken av vår egen inversjon, og isteden leve i den varme og kjærlighet som kommer fra Verdens lys. President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, har sagt: “Ordene ‘kom til Kristus’ er en innbydelse. Det er den viktigste innbydelse man noen gang kan gi en annen. Det er den viktigste innbydelse noen kan akseptere.”3
foto: Tom Smart, Deseret News; Treasured in Her Heart, av Kathy Lawrence, fra the Visions of Faith Collection, Mill Pond Press, Inc., Venice, Florida, kopiering ikke tillatt
Kristi fødsel forkynnes for hyrdene, av Del Parson; Simeons takkebønn, av Robert T. Barrett; Håpets kjerne, av Elspeth Young, kopiering ikke tillatt; Ankomsten, av Michael Albrechtson, kopiering ikke tillatt