De burde forandre seg
Da jeg ble døpt, forkastet min familie Kirken. Nå måtte jeg finne ut hvordan jeg skulle reagere når deres livsstil var i strid med evangeliets prinsipper.
Da jeg ble døpt, var jeg det eneste medlemmet av min familie som tok imot evangeliet. Jeg var 19 år gammel, og jeg var glad for å bli døpt. Jeg ble godt mottatt av brødrene og søstrene i Panuco første gren i Veracruz, Mexico. Jeg begynte dessuten å forberede meg til å reise på heltidsmisjon så snart jeg hadde vært medlem av Kirken i ett år. Det var fantastisk å kjenne den sanne Kirke, og jeg ønsket å dele evangeliet med andre.
Min far, min stemor (min mor døde da jeg var 12 år gammel) og mine tre brødre forkastet Kirken da jeg ble døpt. Dessverre tok jeg det ikke så godt. Jeg var respektløs overfor dem. Jeg tok ikke hensyn til min far eller hans synspunkter. Da jeg fortalte at jeg snart ville reise på misjon, ble han alt annet enn glad ettersom jeg ville slutte å jobbe, og ikke minst fordi jeg kanskje kom til å reise langt bort. Det plaget meg hver gang min families livsstil brøt med mine prinsipper, for eksempel når de så på TV-programmer eller hørte på musikk jeg følte var upassende på søndager, eller når far inviterte meg til lunsj på fastesøndag.
Jeg rettferdiggjorde min negative innstilling til min familie ved å si til meg selv at jeg ikke gjorde noe galt – som medlem av Kirken burde jeg etterleve evangeliets prinsipper selv om familien min plaget meg. Jeg tenkte med meg selv at det var de som burde forandre seg. På grunn av denne tankegangen var ikke mitt forhold til far særlig godt. Det ble verre på grunn av min innstilling og min stolthet. Jeg fortsatte på denne måten – uten å tenke på hans åndelige velferd.
En dag jeg leste til Institutt-klassen min, kom jeg til 1 Nephi 16, hvor Nephi knekker stålbuen og det blir vanskelig å skaffe mat. Alle begynte å knurre – Laman og Lemuel, som de hadde for vane, men også deres far, profeten Lehi. Nephi reagerte med å lage bue og pil av tre og spørre sin far hvor han skulle gå for å skaffe mat. Hans far ba om veiledning og ble refset av Herren fordi han hadde knurret. Lehi reagerte positivt og inntok igjen sin rolle som leder for sin familie og som en Herrens profet. Nephi dømte ikke sin far i hans svekkede tilstand. Heller ikke mente han at han ikke burde være profet lenger, selv om Nephi hadde talt med Herren og mottatt syner.
Da jeg leste og forsto denne beretningen, slo deg meg straks hvor dårlig jeg hadde oppført meg overfor min familie. Jeg ble flau over holdningen min – jeg hadde følt at jeg var bedre enn dem – og jeg følte det ekstra ille at jeg ikke hadde behandlet min far med respekt. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde gjort det til en prioritet å dele evangeliet med dem.
Jeg hadde ikke sett min familie slik de kunne bli. Jeg hadde bare fokusert på deres svakheter. Fra den dagen av forandret jeg gradvis min holdning og min adferd. Jeg anstrengte meg for alltid å respektere min fars synspunkter, til tross for de mange gangene jeg var uenig med ham. Hvis han inviterte meg til lunsj mens jeg fastet, sa jeg at jeg var lei meg for at jeg ikke kunne dele måltidet med ham. Jeg følte meg ikke lenger ille berørt av programmene de så eller musikken de lyttet til på søndager, fordi jeg var klar over at de ennå ikke hadde inngått pakter med vår himmelske Fader slik jeg hadde.
En morgen mens jeg hjalp min far med et måltid, sa jeg hvor glad jeg var i ham og hvor lei meg jeg var fordi jeg hadde vært så uforskammet. Jeg sa jeg var stolt over at han var min far og at jeg ønsket å ha et godt forhold til ham.
Alt begynte å forandre seg. Kranglene avtok og forsvant. Selv om jeg trodde det ville gå lang tid før min familie ville slutte seg til Kirken, ble deres innstilling til Kirken bedre. Ingen av disse forandringene ville ha skjedd dersom jeg ikke hadde forandret meg først.
Da jeg hadde vært medlem av Kirken i ett år, reiste jeg på heltidsmisjon til Mexico Tijuana misjon. Tre måneder før jeg skulle reise hjem, fikk jeg et brev hvor det sto at min familie hadde tatt imot evangeliet og ønsket å bli døpt. Da jeg kom hjem, var de allerede medlemmer av Kirken.
I mine 15 år som medlem av Kirken, kom en av mine viktigste lærdommer av mitt studium av Mormons bok og i forbindelse med de av Guds barn som sto meg nærmest – min familie.
Illustrasjon: Dan Burr