Veien til templet
Selv om medlemmer har tatt forskjellige ruter, oppdager siste-dagers-hellige i Ukraina at alle veier som vandres i rettferdighet, fører til templet.
Reisende som kjører langs Kiltsevagaten i Kiev i Ukraina før daggry, opplever en relativt fredelig vei til Kiev Ukraina tempel. Det er bare noen få billys å se gjennom morgentåken, idet bilene tråkler seg rundt de små hullene i veien.
Det flombelyste templet fungerer som et fyrtårn, som viser de reisende nøyaktig hvor de må kjøre.
Selv om noen har blitt velsignet med å kunne følge denne fredfulle veien til templet siden det ble innviet i august 2010, kan andre vitne om at deres vei til templet ikke var fullt så fredelig.
Idet morgenen gryr og solen titter over horisonten, strømmer biler og busser til Kiltsevagaten. Med alle bilene blir nå den en gang så fredsommelige veien en støyende parkeringsplass.
Ettersom trafikken er noe de forventer, holder mange tempelbesøkende seg på veien og beveger seg tålmodig en halvmeter om gangen. Templet er fortsatt målet, men kjøreturen tar sin tid.
Noen velger andre ruter. Bak templet finner man en rekke grusveier og bakgater. Veien er ikke tydelig merket, og sjåførene kan lett komme på villspor. Men om sjåføren bare titter opp, kan han eller hun se tempelspiret, som igjen fungerer som veiviser og inviterer alle til å komme til templet.
De åndelige veiene medlemmene i Ukraina har tatt for å komme til Herrens hus, er ikke så ulike de veiene som omgir templet.
Selv om enkelte unge medlemmer har blitt velsignet med å vokse opp i Kirken og nå kan gå i Kiev Ukraina tempel for å utføre sitt ordinansarbeid, er det mange andre som har kjørt gjennom tett åndelig trafikk for å komme dit.
Templet, som ble bekjentgjort av president Gordon B. Hinckley (1910–2008) i 1998, ble fullført i 2010. I løpet av disse 12 årene holdt mange medlemmer av Kiev Ukraina stav seg på den smale – men tilsynelatende langdryge – veien, og ventet tålmodig på at templet skulle bli ferdig. Andre tok andre veier, og mistet en stund sine tempelmål av syne.
Selv om medlemmenes åndelige veier til templet er forskjellige, ser trofaste medlemmer i Ukraina at alle veier som vandres i rettferdighet, fører dem tilbake til templet.
Den rette vei
Mange unge voksne medlemmer i Øst-Europa ble ledet til evangeliet i ung alder. Denne tidlige evangeliekunnskapen hjalp dem å utvikle både et vitnesbyrd i sin ungdom og en sterk beslutning om å gifte seg i templet.
Både Nikolai Chemezov og hans hustru Asiya fra Kharkivs’kyi menighet, fikk evangeliet presentert i sin ungdom – Nikolai som åtteåring og Asiya som tenåring.
“Helt siden jeg ble døpt har jeg visst at vår himmelske Faders plan var veien til opphøyelse,” sier bror Chemezov. “Kirkens læresetninger om familiens guddommelige rolle har alltid vært viktige for meg.”
Søster Chemezova lærte også betydningen av evige familier i ung alder. “Da jeg gikk i kirken som ung kvinne, lærte jeg hvor viktig det er å inngå hellige tempelpakter,” sier hun. “Jeg drømte alltid om et tempelekteskap, og jeg prøvde alltid å være verdig til å gifte meg i templet.”
Paret begynte å ha stevnemøter i 2009. Da kjærligheten blomstret og samtalene begynte å komme inn på ekteskap, visste de to allerede hva som ville bli deres neste steg. “Da de bekjentgjorde at Kiev tempel ville bli innviet i august 2010, bestemte vi oss for å bli beseglet der,” sier søster Chemezova.
“Det var bra vi ikke måtte så altfor lenge,” tilføyer bror Chemezov.
Paret ble beseglet 1. september 2010.
“Det var den beste dagen i mitt liv,” sier bror Chemezov. “Jeg følte meg velsignet som fikk ta min kjære Asiyas hånd og ledsage henne til Herrens hus. Man kan trygt si at min drøm gikk i oppfyllelse den dagen – drømmen om å stifte en evig familie.”
Den lange veien
Selv om veien til evig ekteskap har vært like rett for Petr og Adalina Mikhailenko fra Vynohradars’kyi menighet, har den vært mye lengre. Familien Mikhailenko var en av de første familiene som sluttet seg til Kirken i Ukraina. De ble døpt i 1993 – bare to år etter at den første grenen ble opprettet i Kiev.
Til tross for dette gjorde avstanden til nærmeste tempel og andre faktorer at det gikk mange år før ekteparet ble beseglet. De lot seg imidlertid ikke stoppe av dette, men holdt seg trofaste mot hverandre og sin drøm om evig ekteskap.
“Jeg ventet tålmodig på templet,” sier bror Mikhailenko. “Jeg tenkte aldri tanken på å forlate Kirken. Veien har alltid vært klar.”
Etter at president Thomas S. Monson innviet templet i august 2010 kunne ikke paret vente lenger med å bli beseglet. “Den dagen vi skulle besegles, kom vi så tidlig at templet ikke hadde åpnet,” sier søster Mikhailenko.
Paret var ikke alene. Mange andre medlemmer av menigheten kom også til templet den dagen for å glede seg sammen med bror og søster Mikhailenko.
“Beseglingen var vidunderlig,” sier søster Mikhailenko. “Jeg følte at jeg aldri hadde elsket min mann like høyt som jeg gjorde akkurat da.”
Kjærligheten har vedvart siden den dagen. “Forholdet vårt er helt forandret,” sier bror Mikhailenko. “Vi har vært gift lenge, men det føles annerledes nå. Vi ønsker å gjøre mer for hverandre, og vi gjør det med større kjærlighet.”
På veien igjen
Andrei og Valentina Dudka fra Vynohradars’kyi menighet fikk evangeliet presentert av naboer i 2003. Etter å ha møtt misjonærene i flere uker, bestemte paret seg for å slutte seg til Kirken.
Selv om bror og søster Dudka syntes det var spennende å lære evangeliesannheter som behovet for templer i de siste dager og evige familier, gled de gradvis ut i inaktivitet. “Vi fant bare grunner til å ikke gå i kirken,” sier søster Dudka. “Vi lot oss styre av omstendighetene – som at vi rett og slett var altfor slitne eller at det var et program på TV som vi hadde lyst til å se.”
Bror og søster Dudkas manglende aktivitet gikk på bekostning av deres lykke. “Vi begynte virkelig å se forskjell på livet i Kirken og livet i verden etter at vi forlot Kirken,” sier bror Dudka. “Vi var ikke lykkelige.”
Etter å ha vært hjemme fra kirken i cirka fire måneder, nådde søster Dudka bristepunktet. “En søndag sa jeg: ‘Hvis jeg ikke går i dag, vil jeg kanskje ikke overleve,’” sier hun. “Det var som om jeg hadde gått mange dager uten vann. Jeg trengte det vannet.”
Etter å ha blitt aktiv igjen, ba søster Dudka tålmodig for og oppmuntret sin mann til å komme tilbake til kirken sammen med henne. Cirka et halvt år etter at hun vendte tilbake til kirken, gjorde hennes mann det samme.
“Min kones bønner påvirket meg,” sier bror Dudka. “Jeg innså at jeg som bærer av Det melkisedekske prestedømme, hadde ansvar for å være et aktivt medlem. Jeg innså at jeg ikke kunne gjøre noe som helst uten Gud.”
Etter at bror og søster Dudka hadde kommet tilbake til Kirken, begynte de å tenke på templets frelsende ordinanser. Sammen med andre ukrainske siste-dagers-hellige frydet ekteparet seg over spadestikkseremonien for templet i 2007.
“Etter at byggingen av templet startet, pleide vi ofte å komme for å se på arbeidet som ble utført,” sier bror Dudka.
“Jeg hoppet høyt i været da jeg så dem legge den første steinen,” tilføyer søster Dudka.
Da statuen av engelen Moroni ble plassert på toppen av templet, var det mye klemming og tårer blant de hellige, og ikke minst mellom bror og søster Dudka.
“Da de endelig ble ferdige med templet, var vi svært lettet over å vite at vi var verdige til å komme inn,” sier bror Dudka.
Bror og søster Dudka sier at deres besegling i templet har gitt dem et sterkere evig perspektiv på livet. “Du forstår at familien ikke lenger bare består av deg selv og din mann – nå er også Herren en del av den,” sier søster Dudka. “Nå betrakter vi hverandre med evige øyne.”
Ovenfra: Asiya og Nikolai Chemezov ble beseglet i Kiev Ukraina tempel tre dager etter at det ble innviet. Petr og Adalina Mikhailenko er takknemlige for at deres barnebarn Masha kan se frem til å gå i templet i sitt hjemland. Andrei og Valentina Dudka besøkte ofte tempeltomten mens templet ble bygget.
Foto: Marina Lukach
Øverst: Foto gjengitt med tillatelse fra familien Chemezov; andre fotografier: Chad E. Phares