Lindas siste jul
J. Audrey Hammer, Utah, USA
I mitt andre år som student ved Brigham Young University meldte biskopsrådet menigheten på et program kalt “Still opp for julenissen”, som innebar at vi skulle gi julegaver til en trengende familie.
Menigheten vår forsvant imidlertid stadig fra listen over frivillige. Da julen nærmet seg, hadde vi fremdeles ingen familie å hjelpe. Så fortalte en av rådgiverne i biskopsrådet om en familie som kanskje kunne trenge vår hjelp isteden. Da vi fikk høre om denne familien, var vi alle sikre på at vi skulle fokusere på dem.
Linda (navnet er endret), som hadde flere sønner i alderen 9 til 15, hadde kjempet en utmattende kamp mot brystkreft. Midt under påkjenningene denne sykdommen forårsaket, hadde hennes mann gått fra henne. Hun hadde nettopp flyttet fra en annen delstat for å begynne i ny jobb i Provo i Utah, men jobben ble likevel ikke noe av, og hun sto igjen uten inntekt.
Da vi møtte Linda, ble vi umiddelbart glad i henne. Vi ble velsignet med å se henne slik Frelseren gjorde – som en stor og edel ånd som hadde overvunnet mange vanskelige utfordringer. Hun var aldri et prosjekt for oss. Hun var en evig venn. Alle medlemmer i menigheten bidro med noe for å hjelpe henne og guttene hennes. Vi var alle unge studenter som selv var fattige, men vi ga med glede fordi vi var glad i henne.
Linda kom på menighetens juletrefest, og mens hun var der, dro noen medlemmer til leiligheten hennes for å fylle skap og kjøleskap med mat. De pyntet juletreet og la gaver til hele familien under det. De la dessuten igjen fire nye bildekk og betalte husleien hennes for flere måneder. Jeg vet ikke helt hvordan våre beskjedne bidrag klarte å utrette alt dette, men jeg visste at vår himmelske Fader hadde brukt våre ofre til å velsigne henne.
Et år senere var jeg i en annen studentmenighet, men i julen reiste jeg tilbake for å besøke mitt tidligere biskopsråd. Jeg fikk høre at Lindas mann hadde kommet tilbake til familien og at økonomien deres hadde stabilisert seg. Men så hadde kreften vendt tilbake og tatt hennes liv. Det gikk opp for meg at vi hadde vært med på å gi Linda hennes siste jul.
Etter å ha følt “Kristi rene kjærlighet” (Moroni 7:47) så sterkt gjennom denne opplevelsen, lærte jeg at ekte kjærlighet er en uvurderlig åndelig gave som driver oss til å handle i Frelserens sted.