Tapt og funnet

Av Adam C. Olson

Kirkens tidsskrifter

Det er lett å komme på villspor hvis våre daglige avgjørelser ikke ses i sammenheng med vår evige fremtid.

Ikke lenge før hun ble 30, innså Roberta Tuilimu at hun ikke var lykkelig. Hun hadde tre skjønne barn, og hun elsket deres far, Daniel Nepia, men Roberta og Daniel var ikke gift. Daniel var ikke medlem av Kirken, og det var lenge siden Roberta hadde gått regelmessig i kirken.

Hun var langt unna det tempelekteskapet hun alltid hadde drømt om da hun som ung jente hadde gått i kirken hver uke sammen med sine foreldre i Auckland, New Zealand. Men å vende ryggen til sine evige mål var ikke gjort i én vending. Det hadde vært en gradvis dreining gjennom små avgjørelser hun hadde tatt hver dag.

Kortsiktige avgjørelser

Roberta husker spesielt én avgjørelse som det øyeblikk hun første gang tok steget utenfor evangeliets vei, selv om en rekke andre valg trolig hadde bragt henne til dette punktet. Som tenåring ble Roberta hjemme fra kirken i noen uker for å gjøre lekser. “Det er interessant at det kan begynne med noe som virket så lite den gangen,” sier hun.

Etter å ha vært borte i et par uker, ble det mye lettere for henne å ikke gå uken etter. Noen uker med bare sporadisk tilstedeværelse gikk over til måneder. Etter at hun fylte 18 lot hun seg overtale av venner til å gå ut på danseklubber til sent på lørdagskveldene, noe som gjorde det enda vanskeligere å komme seg til kirken på søndagene. Dette førte også til at hun begynte å drikke.

“Jeg visste at det ikke var riktig, men jeg trodde at jeg kunne slutte når jeg ville,” sier hun. “Jeg forsøkte å rettferdiggjøre mine avgjørelser.”

Hennes liv var uforenlig med å gå i templet, men da hun møtte Daniel, inviterte hun ham likevel med til Hamilton New Zeeland tempel og sa at hun ønsket å gifte seg der.

“Jeg visste at det var dit jeg ville,” sier hun. Men for hver dårlige avgjørelse syntes den neste å bli lettere – noe som førte henne stadig lenger bort fra sitt mål. Snart bodde Roberta og Daniel sammen.

“Det var ingen sammenheng mellom det jeg ønsket – det jeg visste var rett – og avgjørelsene jeg tok,” sier hun. “Jeg levde i nuet. Jeg tenkte ikke på hvor mine avgjørelser nå ville føre meg.”

Herren oppsøker det fortapte

Til tross for at Roberta var langt unna sitt mål, var hun ikke fortapt for Herren. Selv om Daniel og Roberta ikke var klar over det den gangen, hadde den gode hyrde, som kom “for å søke og frelse det som var fortapt” (Lukas 19:10), søkt dem hele tiden.

Ånden hadde påvirket Daniel, for eksempel da Roberta hadde tatt ham med til tempelplassen og da Robertas far hadde velsignet deres barn. Selv om de hadde flyttet flere ganger, traff de alltid på misjonærene – og nå og da studerte de også med dem.

Så, etter å ha flyttet nok en gang i 2006, traff de noen gamle venner fra skolen, Dan og Lisa Nathan, som var aktive medlemmer av Kirken. Daniel og Roberta hadde nettopp flyttet innenfor grensene til bror og søster Nathans menighet.

I tre uker utsatte Roberta Lisas invitasjoner til å bli med henne i kirken. “Jeg ønsket ikke å forklare situasjonen min,” sier hun. “Men jeg fant ut at jeg ønsket at mine barn skulle gå i Primær.”

Snart møtte Daniel og Roberta misjonærene igjen. Daniel begynte å gå i kirken, og der gjorde en dyktig lærer i klassen Evangeliets prinsipper utslaget. De besøkende lærerinnene kom hver måned. Ekteparet møtte til og med eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum under en spesiell andakt.

Roberta ser av deres erfaring at vår himmelske Fader hadde sørget for “en hel masse gode mennesker som hjalp oss”.

Legg merke til hvordan det går dere

Gjennom forskjellige erfaringer og personer hadde vår himmelske Fader gitt Daniel og Roberta muligheter til å “legge merke til hvordan det gikk dem” (se Haggai 1:7). Men de måtte “[sette sin] vei i Herrens hånd” (Salmene 37:5) før de kunne komme noen vei.

“Jeg visste at mine veier ikke hadde vært hans veier,” sier Roberta (se Jesaja 55:8–9), “men jeg hadde ikke lært å sette de to i sammenheng.”

Vendepunktet kom da misjonærene ba Daniel og Roberta bestemme seg for hvor de ville hen, i åndelig forstand, og hva de måtte gjøre for å komme dit.

“Da vi til slutt bestemte oss for at vi ønsket å komme dit Hans veier fører,” sier hun, “begynte vi å se på hva som skulle til for å følge Hans vei dit.”

I månedene som fulgte, anstrengte Roberta seg for å vende ryggen til sine tidligere dårlige avgjørelser og vende tilbake til den vei hun hadde forlatt mer enn ti år tidligere. Akkurat slik hennes dreining bort fra evangeliets vei som tenåring hadde begynt med små avgjørelser, begynte Robertas vei tilbake med å gjøre tilsynelatende små ting hver dag.

“Da jeg begynte å gjøre de grunnleggende tingene hver dag – personlig bønn og familiebønn, skriftstudium, ta med barna til kirken, hjelpe andre når jeg kan – kunne jeg følte at vår himmelske Fader passet på oss og hørte våre bønner,” sier Roberta. “Familien ble lykkeligere.”

Disse små avgjørelsene styrket Daniel og Roberta og hjalp dem senere å ta de store avgjørelsene. De besluttet å gifte seg. Så, nesten et år etter at Daniel og Roberta begynte å møte misjonærene, førte deres ønske om å få være sammen som familie for evig, til at Daniel ble døpt.

Endelig, etter to år med å prøve å sette det de gjorde hver dag, i sammenheng med det de ønsket i fremtiden, ble Daniel og Roberta beseglet i templet – og Robertas barndomsdrøm ble oppfylt.

Lev for evigheten i dag

Som en del av vår himmelske Faders plan har Daniel og Roberta hver dag anledning til å velge hvilken vei de vil følge – deres eller hans. Sammen er de nå mer bevisste på hvilken retning deres daglige valg vil føre dem i.

Av personlig erfaring forstår de hvor lett det er å komme på avveie når deres daglige avgjørelser tas uten hensyn til konsekvensene for deres evige mål. Men de er også takknemlige for å ha fått førstehåndskunnskap om at det finnes en vei tilbake.

“Jeg vet at Herren elsker meg og ønsker å få meg tilbake fordi han velsignet oss med dem vi møtte på vår vei som hjalp oss å vende tilbake,” sier Roberta. “Han glemte meg aldri selv om jeg var borte fra Kirken.”

Takket være den gode hyrdes kjærlighet og sonoffer, kan “den ugudelige … forlate sin vei og … omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham … for han vil gjerne forlate alt” (Jesaja 55:7).

Nå forsøker bror og søster Nepia å holde fokus på hvor de ønsker å komme. “Når man forstår at livet er mer enn her og nå,” sier Daniel, “gjør det noe med valgene man tar.”

Foto: Adam C. Olson