Mitt vitnesbyrd
Bønnesvar
Noen uker før jeg skulle bli døpt ble jeg møtt med mange fristelser og mange prøvelser. Et av de mest spesielle møtene mine med Den hellige ånd var da jeg planla å bryte loven.
En god venninne av meg hadde skadet seg og kunne ikke gå. Denne spesielle dagen skulle hun til legen og vedkommende som skulle kjøre henne kunne ikke hjelpe henne. Dermed spurte hun meg: “Frida, du har bil! Kan ikke du kjøre meg til legen?”
Jovisst hadde jeg kjøpt meg bil. Derimot hadde jeg strøket på førerprøven og hadde ikke lov til å kjøre bilen. Hun ba meg kjøre henne, vel vitende om at jeg strengt tatt ikke kunne gjøre dette. Jeg sa til meg selv at dette var galskap og noe jeg slett ikke kunne si ja til, men det fingrene mine skrev på mobilskjermen var to bokstaver til svar: “Ja”.
Vi avtalte klokkeslettet da jeg skulle hente henne. Knærne mine skalv. Jeg var virkelig ikke oppdratt slik som dette, tenkte jeg. Bryte loven? Jeg ønsket så gjerne å være der for venninnen min, men på hvilken bekostning? Var det virkelig verdt det? Alle tankene presset på og jeg falt på mine knær og foldet mine hender. “O min Gud, ikke la meg bryte loven. Stopp meg. Jeg vil virkelig ikke, men jeg greier ikke å si nei.”
Jeg ba, og jeg ba. Ingen svar. Magen knyttet seg i det jeg satte meg i bilen. Nå er jeg blitt en kriminell, en synder, tenkte jeg. Jeg la hodet på rattet og sukket. I et siste forsøk holdt jeg en stille bønn. Ingen svar. Jeg vred om nøkkelen i tenningen, tok ned håndbrekket, og lot clutchen sakte sige ut. Bilen rikket seg ikke. Jeg trådde mer aktivt på gasspedalen. Motoren freste, men bilen stod stille.
Lite visste jeg at i løpet av de månedene bilen hadde stått stille etter den famøse oppkjøringen jeg strøk på, så hadde bremseskivene rustet fast. Bilen stod stille. Jeg kunne ikke kjøre min venninne til legen. Jeg brøt ikke loven likevel. Gud hadde hørt meg, og jeg hadde fått svar.