“Leksjon 25 Klassens forberedelsesmateriell: Suksesjon i presidentskapet og utvandringen mot vest”, Gjenopprettelsens grunnvoll – Lærermateriell (2019)
“Leksjon 25 Klassens forberedelsesmateriell”, Gjenopprettelsens grunnvoll – Lærermateriell
Leksjon 25 Klassens forberedelsesmateriell
Suksesjon i presidentskapet og utvandringen mot vest
Etter å ha kunngjort Joseph og Hyrum Smiths dødsfall, konkluderte en avisartikkel: “Derved er mormonismen over” (Weekly Herald, 13. juli 1844, 220). Med profeten Josephs død trodde mange observatører utenfor at Kirken ville falle fra hverandre. Og Kirkens medlemmer stilte spørsmål ved hvem som skulle lede dem. Mens du studerer dette leksjonsmateriellet, se etter hvordan Herren fortsetter å lede sin kirke etter profetens død.
Del 1
Hvem leder Herrens kirke når profeten dør?
Gjør ett av følgende for denne delen:
-
Se videoen “The Succession Crisis after Joseph Smith’s Murder” (8:03), og gjør overvei-aktiviteten på slutten av denne delen.
-
Studer følgende materiell, og gjør deretter overvei-aktiviteten.
En følelse av dysterhet senket seg over Nauvoo med nyheten om Joseph og Hyrum Smiths død. I denne tiden med stor forvirring, fremsatte mange mennesker falske påstander om at de hadde rett til å lede Kirken. En av disse var Sidney Rigdon.
Da Joseph døde, var Brigham Young og andre apostler på misjon i det østlige USA. Det var ikke før den 16. juli 1844 at Brigham mottok et brev som beskrev mordene på Joseph og Hyrum Smith.
Da han leste brevet, følte Brigham det som om hodet hans holdt på å sprekke. Han hadde aldri følt seg så fortvilet.
Tankene hans gikk umiddelbart til prestedømmet. Joseph hadde hatt alle nøklene som var nødvendige for å begave de hellige og besegle dem for evigheten. Uten disse nøklene kunne ikke Herrens verk gå fremover. Et øyeblikk fryktet Brigham at Joseph hadde tatt dem med seg i graven.
Så, i et øyeblikks åpenbaring, husket Brigham at Joseph hadde overdratt nøklene til De tolv apostler. Han la hånden bestemt på kneet sitt og sa: “Rikets nøkler er akkurat her hos kirken.“ (Saints [Hellige]: Den historiske skildringen om Jesu Kristi Kirke i de siste dager, bind 1, Sannhetens banner, 1815–1846 [2018], 559)
Den 7. august 1844 samlet De tolv og andre av Kirkens ledere seg i råd. Under dette møtet hevdet Sidney Rigdon, som var kommet i opposisjon mot Kirken, at fordi han nylig hadde blitt kalt og ordinert til å være et talerør for Joseph Smith (se Lære og pakter 100:9), var det hans ansvar å “se til at Kirken blir ledet på riktig vis” (i History, 1838–1856 [Manuscript History of the Church], bind F-1, 295, josephsmithpapers.org).
Etter at Sidney hadde snakket ferdig, erklærte Brigham Young:
Joseph overdro til oss [De tolvs quorum] alle nøkler og krefter tilhørende apostelembedet som han selv innehadde før han ble tatt bort. (Brigham Young, i History, 1838–1856, bind F-1, 296, josephsmithpapers.org)
Neste dag samlet de hellige i Nauvoo seg for å høre Sidney Rigdon komme med sitt krav på lederskapet. Etter hans tale, talte Brigham Young kort og hevdet at De tolvs quorum, som samlet hadde alle prestedømmets nøkler som ble gjengitt til profeten Joseph Smith, ledet Kirken nå.
Da Emily [Hoyt] lyttet til Brigham, tok hun seg i å se opp på ham for å forsikre seg om at det ikke var Joseph som talte. Han hadde Josephs uttrykk, hans måte å resonnere på og til og med lyden av hans røst …
Syv år senere skrev Emily ned sin opplevelse av å se Brigham tale til de hellige, og vitnet om hvor mye han så og hørtes ut som Joseph på forhøyningen. I årene som fulgte, tilføyde dusinvis av hellige sitt vitne til hennes, og beskrev hvordan de så Josephs profetiske kappe falle på Brigham den dagen. (Saints [Hellige], 1:565–66)
Wilford Woodruff skrev: “Hvis jeg ikke hadde sett ham [Brigham] med mine egne øyne, er det ingen som kunne ha overbevist meg om at det ikke var Joseph Smith” (i History of the Church, 7:236).
Med Brigham Youngs erklæring om Josephs overdragelse av apostelskapets nøkler og krefter til De tolv og Den hellige ånds bekreftende vitnesbyrd, forsto de hellige Herrens vilje og oppholdt De tolv apostlers quorum som lederne i Jesu Kristi gjenopprettede kirke.
Del 2
Hvordan kan Herren lede oss når fremtiden virker usikker?
I januar 1846, blant økende forfølgelse mot de hellige, hadde De tolv apostler ferdigstilte planer om å forlate Nauvoo og dra vestover. I 1842 hadde Joseph Smith profetert “at de hellige ville fortsette å lide stor trengsel og at de ville bli fordrevet til Rocky Mountains … etablere bosetninger og bygge byer og … bli et mektig folk midt i Rocky Mountains” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 511).
Mens de hellige forberedte seg til å forlate Nauvoo, arbeidet de også for å ferdigstille Nauvoo tempel. Da det nærmet seg ferdigstillelse, fylte tusenvis av hellige tempelet dag og natt for å motta begavelsen og beseglende ordinanser. Sarah Rich fortalte:
Hadde det ikke vært for den tro og kunnskap vi mottok i Nauvoo tempel gjennom Herrens ånds innflytelse og hjelp, ville reisen ha vært som å hoppe ut i mørket … Men vi hadde tro på vår himmelske Fader, og vi satte vår lit til ham, idet vi følte at vi var hans utvalgte folk. (Sarah Rich, i Døtre i mitt rike: Hjelpeforeningens historie og arbeid [2011], 30)
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum talte om de hellige som var i Nauvoo på den tiden:
Paktene med Herren i Nauvoo tempel var en beskyttelse for dem under deres reise vestover, slik de er for oss alle i dag og gjennom hele vårt liv. (Robert D. Hales, “Temple Blessings”, New Era, feb. 2014, 4)
Etterhvert som forfølgelsen ble mer intens, fullførte de hellige sine planer og den første store gruppen av hellige tok fatt på reisen gjennom Iowa i februar 1846. De opplevde alvorlig vintervær, utilstrekkelige fødemidler og uorden. Våren førte med seg konstant regn, oversvømte bekker og gjørme, noe som begrenset de helliges reise til mindre enn 500 kilometer på 131 dager. Som et resultat av disse forsinkelsene og uttømte ressurser, stanset Brigham Young reisen og opprettet en mellomstasjon kalt Winter Quarters. Før høsten kom, hadde befolkningen i Winter Quarters vokst til over 7000 mennesker.
Mange var syke av feilernæring og det de ble utsatt for, og enkeltes tro ble satt på prøve. Disse vanskelige omstendighetene gjorde vinteren 1846–47 til en av de vanskeligste periodene i Brigham Youngs liv. Han følte seg “som en far med en stor familie med barn rundt seg,” og fortalte senere at hans ansvarsoppgaver tynget ham som en “25 tonns vekt” (“This Shall Be Our Covenant”, Revelations in Context [2016], 307–8; se også Saints: The Story of the Church of Jesus Christ in the Latter Days [Hellige: Den historiske skildringen av Jesu Kristi Kirke i de siste dager], bind 2, Ingen vanhellig hånd, 1846–1893 [2020], 40–44, 46–51).
Under denne vekten ba Brigham Young til Herren for å få veiledning og mottok en åpenbaring som inneholdt “Herrens ord og vilje angående Israels leir på deres vandring mot vest” (Lære og pakter 136:1). Når du studerer følgende deler av denne åpenbaringen, vurder å markere Herrens instruksjoner og løfter til de hellige.
President Dallin H. Oaks i Det første presidentskap ga viktig innsikt angående tidspunktet for åpenbaringen som står nedtegnet i Lære og pakter 136. Han sa:
Et grunnprinsipp for enhver anstrengelse for å motta åpenbaring, er at vi må gjøre alt vi kan med vår egen innsats og dømmekraft. Dette innebærer at vi må tjene og arbeide.
Å fortsette med vår tjeneste og vårt arbeid er en viktig måte å oppfylle kravene til åpenbaring på. I mitt studium av Skriftene har jeg merket meg at de fleste åpenbaringer til Guds barn kommer når de er på farten, ikke når de lener seg tilbake i sine boliger og venter på at Herren skal fortelle dem hva de skal gjøre.
For eksempel er det viktig å merke seg at åpenbaringen som er kjent som “Herrens ord og vilje angående Israels leir” (L&p 136:1) ikke ble gitt i Nauvoo mens De tolvs quorum planla utvandringen fra Nauvoo … og heller ikke ble den gitt på vestbredden av elven Mississippi … Åpenbaringen om å lede de hellige over slettene ble gitt den 14. januar 1847, da de hellige allerede hadde reist omtrent en tredjedel av veien til fjelldalene. (Dallin H. Oaks, “I Hans egen beleilige tid, på Hans egen måte”, Liahona, aug. 2013, 24, 26)
Tenk et øyeblikk på hvordan denne innsikten fra president Oaks kan gjelde dine egne spørsmål og beslutninger som påvirker din fremtid.
Tidlig i april 1847, dro Brigham Young fra Winter Quarters sammen med det første kompaniet av hellige. De reiste 1660 kilometer på fire måneder og ankom Saltsjødalen den 24. juli 1847. Wilford Woodruff skrev at da Brigham Young så dalen, “ble han innhyllet i et syn i flere minutter … Da synet var over, sa han: ‘Det er nok. Dette er det rette stedet. Kjør videre’” (i Læresetninger fra Kirkens presidenter – Wilford Woodruff [2004], 142). I oktober hadde omtrent 1700 hellige slått seg ned i Utah. Men omtrent 10 000 andre bodde fremdeles langs Missouri-elven i Iowa og Nebraska, og skulle reise vestover i løpet av de neste fem årene (se “Sustaining a New First Presidency in 1847”, ChurchofJesusChrist.org).
I mer enn tre år hadde De tolv apostler ledet Kirken i fravær av Det første presidentskap. I desember 1847 møttes apostlene i Council Bluffs i Iowa, der mange av de hellige fortsatt oppholdt seg. De samlet seg i et lite tømmerhus for å drøfte omorganiseringen av Det første presidentskap. “En stor åpenbaring fra Den hellige ånd ble utøst over dem som var tilstede”, og De tolv oppholdt enstemmig Brigham Young, seniorapostelen, som Kirkens president (Selvbiografi av Bathsheba W. Smith, 12, Church History Library, Salt Lake City; rettskrivning standardisert; se også Saints [Hellige], 2:87–89, 92–95).